oss 150 kroner!
FNs menneskerettighetsdag markeres hvert år 10. desember. FN peker på 1948 og verdenserklæringen om menneskerettighetene og hevder at denne dagen skal brukes til å sette søkelys på rettigheter og brudd på dem. Men vi må våge å stille spørsmålet ingen i Norge, EU eller NATO stiller. Er menneskerettighetsdagen faktisk aktiv? Har den noe innhold igjen? Eller har den blitt et rituelt pyntestykke som prøver å dekke over at de største menneskerettighetsbruddene i dag som begås av land som selv sitter på scenen og leser opp erklæringer om moral?
Se på Venezuela. Landet brukes som et skrekkeksempel hver gang Vesten ønsker å demonstrere sin selvpåståtte moralske overlegenhet. Det snakkes høyt om demokrati og frihet, men aldri om de systematiske økonomiske angrepene Venezuela har blitt utsatt for i årevis. Sanksjonene fra USA og EU har knekt landets økonomi, sabotert helsevesenet, stoppet medisinforsyninger, ødelagt kraftnett og presset millioner på flukt. Dette er grove brudd på de rettighetene FN sier dagen skal løfte frem. Likevel er det helt stille fra Norge når sanksjonenes effekt diskuteres. Menneskerettighetene gjelder tydeligvis bare når de ikke kolliderer med oljeinteresser og stormaktspolitikk.
Og så har vi María Corina Machado. Symbolet Vesten har valgt å løfte frem som Venezuelas demokratiske håp, selv om alle vet at hun er politisk formet og finansielt støttet av amerikanske lobbygrupper med ett mål. Å åpne Venezuelas oljeressurser for utenlandske selskaper, inkludert norske, igjen. Det er derfor hun ble tildelt Nobels fredspris. Det er ikke fordi hun har skapt fred, men fordi hun passer perfekt inn i et geopolitisk narrativ Norge og Vesten ønsker å styrke. Hun har til og med oppfordret til krig mot sitt eget land.
Men scenen i Oslo står tom. Overrekkelsen av prisen er utsatt. Offisielt handler det om sikkerhet. Uoffisielt handler det sannsynligvis om noe helt annet. Nobelinstituttet vet kanskje at kritiske spørsmål om hennes bånd til USA, hennes støtte til sanksjonspolitikken og hennes rolle i regimendrings-prosjekter ville rive ned hele fasaden som norsk og vestens opinion har blitt servert. De vet at å gi henne prisen offentlig vil få stadig flere til å stille spørsmål ved hvorfor en politiker som har støttet en politikk som forverrer en humanitær krise og oppfordrer til krig, belønnes for fredsarbeid. Instituttet bør ikke være bekymret for hennes sikkerhet, de bør være bekymret for sin egen troverdighet.
Sannheten er også at norsk offentlighet har blitt vant til en fortelling der Venezuela beskrives som udemokratisk, kaotisk og illegitimt. Men dette bildet er ikke nøytralt. Det er produsert, formet og distribuert gjennom vestlige medier, politikere og institusjoner som trenger en fiende for å legitimere sine egne handlinger. Flere internasjonale observatører har bekreftet at Venezuela har gjennomført valgbare prosesser. Men når utfallet ikke passer Washington, EU og NATO, erklæres valgene automatisk ugyldige. Det er ikke demokratiske prinsipper som styrer vurderingen. Det er geopolitisk behov.
Likevel står norske politikere på Menneskerettighetsdagen og snakker som om Norge er en moralsk vokter. De nevner aldri at Norge støtter sanksjonene som rammer venezuelanske barn, syke, eldre og arbeidere. De snakker ikke om at helsesystemet kollapser fordi reservedeler ikke kan importeres. De snakker ikke om at kraftnettet faller sammen fordi internasjonale banker nekter Venezuela tilgang til essensiell teknologi. Alt dette er menneskerettighetsbrudd av verste sort. Men når bruddene begås av våre egne allierte, pakkes de inn i ord som nødvendige tiltak.
Venezuelas folk ser dette klart. De vet at narrativet om deres land er formet utenfra. De vet at deres suverenitet, deres ressurser og deres demokratiske prosesser er blitt mål for stormaktsinteresser som bryr seg lite om rettigheter og mye om olje. De vet at menneskerettighetsdagen slik den markeres i Vesten er et symbol uten innhold. En dag der man snakker høyt om rettigheter mens man samtidig bidrar til å frata andre folk nettopp disse rettighetene.
Hvis Menneskerettighetsdagen skal være aktiv og meningsfull, må den begynne med ærlighet. Ærlighet om hvem som bryter rettighetene. Ærlighet om hvorfor sanksjoner eksisterer. Ærlighet om hvorfor en prisvinnende politiker ikke kan møte i Oslo uten at hele den tarvelige konstruksjonen rundt henne risikerer å rase sammen. Ærlighet om at menneskerettigheter aldri har vært en nøytral standard, men et politisk verktøy som brukes etter behov.
Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.
