
Boye Ullmann, som er en veteran i Rødt med bakgrunn fra AKP (Arbeidernes kommunistparti) og Rød Valgallianse (RV), skrev en kronikk i Klassekampen 26. august 2024 der han argumenterte for norsk våpenstøtte til Ukraina ved å henvise til AKPs historiske holdning til sosialimperialismen – særlig «Sovjetunionens aggressive imperialisme». Det dokumentet han viser til er AKPs vedtak om sosialimperialismen fra landskonferansen i november 1974.

Jeg kjenner dokumentet godt, siden det var jeg som skrev det.
Den gangen var jeg medlem av sentralkomiteen i AKP(m-l) der Sigurd Allern var formann. Jeg jobba som trasformatorvikler på ASEA Per Kure og var fraksjonsleder for ml-fraksjonen i Oslo jern og metall, der også Boye Ullmann var en aktiv deltaker.
Jeg fikk i oppgave av sentralkomiteen å skrive vedtaksforslaget til landskonferansen og kunne registrere at mer enn 95% av den teksten jeg hadde foreslått ble vedtatt.
Vedtaket er en del av en lengre samling kalt Sosialimperialismen – Sovjet i dag, utgitt av Forlaget Oktober i 1974 (ISBN 82-7094-087-9, 168 sider).
Ullmanns katekisme
Lite visste jeg den gangen at den teksten jeg forfattet for over femti år siden skulle bli behandlet som en katekisme i 2024, eller nær sagt som en hellig skrift.
Det er dette programmatiske vedtaket som ligger i bunnen når Ullmann skriver i sin kronikk:
«For meg er det merkelig at AKP/RV veteraner som Arnljot Ask, Halvor Fjermeros og flere i dag ikke analyserer Russlands motiver. De vil ha en offensiv «fredspolitikk» som kun retter seg mot USA. De trekker ikke lærdommer av kampen vi førte mot Sovjet i dagens debatt om Ukraina».
Han utdyper AKPs konkrete støtte til væpnet kamp mot sovjetisk imperialisme, som et forsvar for nasjonal selvbestemmelse:
«Da Sovjet okkuperte Afghanistan jula 1979, ble Afghanistankomiteen dannet. Konkret støttearbeid til den afghanske motstandskampen ble satt i gang. Det gjaldt både humanitær støtte og etter hvert innsamling til våpen. […] Rød Ungdom startet sin innsamling «Våpen til Afghanistan» i 1984. […] Sovjet var en aggressiv supermakt, men støtte til væpnet kamp mot okkupasjon (f.eks. luftvern til Nord-Vietnam, våpen til PLO, Mujahedin i Afghanistan) var riktig».
Ullmann bruker dette til å forsvare Rødts vedtak om støtte til panser- og luftvern til Ukraina som en videreføring av AKPs tradisjon for solidaritet med nasjonale frigjøringskamper – uavhengig av stormakters involvering (som USA/Nato i Ukrainas tilfelle). Han understreker at Ukrainas kamp ikke er en «stedfortrederkamp» for USA, men en rettferdig motstand mot Putins mål om et «stor-Russland», parallelt med AKPs kamp mot Sovjets okkupasjoner.
«Rødts vedtak om støtte til luftvern følger vår solidaritetstradisjon med støtte til den væpna kampen for nasjonal uavhengighet i Vietnam og Palestina. […] Luftvernstøtte til Ukraina bidrar til at raketter blir skutt ned som forhindrer død og ødeleggelser. Dette er praktisk solidaritet».
Dette er å kanonisere eller å erklære som hellig, hevet over enhver kritikk, en tekst som er et halvt hundre år gammel.
Og jeg erklærer min skyld: Mea culpa! Men jeg hadde aldri trodd at det jeg skrev i nattetimene i 1974 etter jobb og politisk arbeid skulle bli en katekisme 50 år seinere.
Muttern, som hadde vært studieleder i marxisme i Torshov AUF før krigen, lærte meg da jeg var en liten pjokk å lese Heraklit, og ikke minst utsagn som: «Du kan aldri bade i samme elv to ganger», det vil si verden er alltid i forandring og må derfor alltid analyseres på nytt.
Nå vil jeg si at jeg i dag ikke er like imponert som Ullmann over mitt ungdomsskrift. Det var mye planking av datidas kinesiske propaganda og uansett hvor mye jeg prøvde, og det tror jeg nok for eksempel Hans Ebbing vil nikke bekreftende til, så klarte jeg aldri å dokumentere den eventuelle sovjetiske kapitaleksporten, noe som jo er et av de mest sentrale kjennetegnene ved imperialismen.
Intellektuell latskap
Å behandle et programskrift eller en politikk fra over 50 år tilbake som hellig eller perfekt er som å si at en politikk utformet i 1900 burde være retningsgivende i 1951. Det er intellektuell latskap. Da har man sluttet å analysere den verdenen man lever i og har begynt å tro på hellige skrifter.
I Maos tale Mot partipampene som han holdt 8. februar 1942 på Kaderskolen i Yan’an, sa han:
«Ingen undersøkelse, ingen rett til å tale».
Ikke så dumt sagt. Hvis flere hadde holdt seg til den, hadde det ikke blitt sagt så mye.
Imperialismen forandrer seg dynamisk hele tida. Den må derfor analyseres kontinuerlig. Boye Ullmann har aldri analysert imperialismen. Det er ikke sin egen analyse fra 1974 han henger fast i, men min.
Sjøl har jeg skrevet fem-seks imperialismeanalyser siden den tid, men i partiet Rødt, som Ullmann er medlem av, har man ikke skrevet noen.
Analysen fra 1974 er ikke det beste jeg har skrevet. Jeg får skylde på at jeg bare var 25 år.
Men jeg må jo innrømme at det morer meg å bli satt på sokkel, ikke bare av Ullmann, men faktisk av hele ledelsen i Rødt, riktignok uten at de forstår at det er det de gjør.
oss 150 kroner!


