oss 150 kroner!
I Ukraina går pressgjengene tomme for unge menn som kan tvinges inn i krigen – og gjengene blir stadig mer desperate i sine metoder og mål.
Brave New Europe, 4. november 2025
Krysspostet fra Responsible Statecraft
«Bussifisering» er et godt forstått begrep i Ukraina og refererer til prosessen der unge menn blir anholdt mot sin vilje, noe som ofte involverer en voldelig kamp, og der de til slutt blir stappet inn i et kjøretøy – ofte en minibuss – for videre transport til et militært rekrutteringssenter.
Inntil nylig valgte den Ukrainske hærens rekrutteringspersonell enkle mål. 26. oktober skrev Jerome Starkey, redaktør med ansvar for forsvar, i den britiske avisen The Sun, en opprivende rapport om en nylig tur til frontlinja i Ukraina, der han hevdet at hans ukrainske kollega «med makt ble tvunget inn i landets væpnede tjenester av en pressgjeng».
Denne saken var slående av to grunner. For det første at tvungen mobilisering av tropper sjelden rapporteres av vestlige hovedstrømsmedier. Og for det andre, at i motsetning til de fleste tvungne verneplikter, fant denne hendelsen sted etter den påståtte eksproprieringen av de vestlige journalistenes kjøretøy, av tre væpnede menn, som insisterte på at de kjørte til et rekrutteringssenter.
Der rapporterte Starkey: «Jeg så minst [et] dusin dystre menn – for det meste i 40- og 50-årene – som klamret seg til bunter med papirer. De ble kalt inn og ut av siderom for å få gummistemplet medisinske dokumenter, som skulle bevise at de var i stand til å slåss».
Prosessen har fått kritikk etter høyprofilerte hendelser der menn har dødd, selv før de tok på seg militæruniformer. 23. oktober døde ukrainske Roman Sopin av kraftige stumpe traumer i hodet, etter at han hadde blitt tvangsrekruttert. Ukrainske myndigheter hevder at han falt, men familien hans tar rettslige skritt. I august døde plutselig en vernepliktig mann på 36 år, i et rekrutteringssenter i Rivne, selv om myndighetene hevder at han døde av naturlige årsaker. I juni døde 45 år gamle ukrainsk-ungarske Jozsef Sebestyen, etter at han ble slått med jernstenger i forbindelse med tvungen verneplikt. Det ukrainske militæret benekter denne versjonen av hendelsene. I august døde en vernepliktig av skadene han pådro seg etter at han hoppet ut av et kjøretøy som fraktet ham til rekrutteringssenteret, i fart.
Se på nettet og du vil finne en samling av tusenvis av hendelser, de fleste av dem filmet bare i år. Du kan finne videoer av en rekrutteringsoffiser som jager en mann og skyter på ham, en mann som blir kvalt til døde på gaten med kneet til en rekrutteringsperson i nakken. Mange inkluderer familiemedlemmer eller venner som kjemper desperat for å forhindre at deres kjære blir tatt mot sin vilje.
Hvis videoer av denne typen, i denne systemiske skalaen, ble delt i USA eller Storbritannia, tror jeg at medlemmer av publikum ville uttrykke alvorlige bekymringer. Likevel forblir vestlige medier stort sett tause, og jeg synes det er vanskelig å forstå hvorfor.
I november 2024 hevdet Ukrainas forsvarsminister Rustem Umerov at han ville sette en stopper for bussifiseringen. Det er sant at Ukraina har tatt skritt for å modernisere sin rekruttering til hæren og gjøre verving mer attraktivt for menn under 25 år. Likevel er det lite som tyder på at disse anstrengelsene har den ønskede effekten. Etter et år ser det ut til at bussifiseringen bare blir verre, men forblir i stor grad ignorert av vestlig presse.
Det Washington-baserte Institute for the Study of War rapporterer ofte om russisk innsats for mobilisering av styrkene, men ikke om de mørke og desperate aspektene som fører til bussifisering. Du finner ikke rapporter om dette i New York Times, da de er i konflikt med narrativ om at med støtte fra Vesten kan Ukraina snu krigen. Den lener seg i stedet inn på historier som Ukrainas poeng for drone-drapsspill eller designeren som lagde den helsvarte dressen som Zelensky nå har på seg. I mellomtiden slår Washington Post mykt på trommen for å rekruttere 18 år gamle ukrainere, til tross for at dette er et giftig politisk spørsmål i Ukraina.
Dette er fordi bussifisering er toppen av isfjellet. Hvis ukrainerne synes det er vanskelig å oppmuntre unge menn til å bli med i hæren frivillig, viser det seg enda vanskeligere å få dem til å bli uten å desertere.
I januar 2025 ble det rapportert at rundt 1.700 soldater fra Anna av Kievs 155. mekaniserte brigade, trent i Frankrike og utstyrt med franske selvgående haubitser, hadde forsvunnet uten permisjon – 50 av dem mens de fortsatt var i Frankrike. I juni 2024 ble en ukrainsk desertør skutt og drept av en grensevakt mens han prøvde å krysse inn i Moldova.
I første halvdel av 2025 ble det rapportert om over 110.000 tilfeller av desertering i Ukraina. I 2024 innledet ukrainske påtalemyndigheter over 89. 000 rettssaker knyttet til desertering og enheters uautoriserte fravær, et tall tre og en halv ganger større enn i 2023. Mer enn 20% av Ukrainas hær på én million har hoppet over gjerdet de siste fire årene, og tallene stiger hele tiden.
Deserteringer ser delvis ut til å være drevet av stadig større mangel på infanteritropper ved frontlinjen, noe som betyr at soldater sjelden får pauser til hvile og restitusjon. Mangel på tilstrekkelig utstyr får ofte skylden. Selvfølgelig ser det også ut til at de utbredte og økende ratene av desertering fra Ukrainas væpnede styrker, bare provoserer frem mer voldelig rekrutteringspraksis og deretter sivile protester. 30. oktober veltet en gruppe demonstranter minibussen til rekrutteringspersonell i Odessa, i protest mot tvangsarrestasjonen av en mann.
Veksten av bussifisering og økende deserteringer følger også med en vekst i støtten blant vanlige ukrainere for at krigen skal ta slutt. Støtten for en forhandlet slutt på krigen har økt fra 27% i 2023 til 69% i 2025. På samme måte har støtten til Ukraina om å «fortsette å kjempe til de vinner krigen» – et fullstendig villedet forslag – falt fra 63% til 24% i samme periode, ifølge resultatene fra en meningsmåling utført av Gallup.
President Zelensky hevder ofte at Ukrainas militære knipe er knyttet til mangel på våpen, ikke mangel på mennesker. I håp om å sikre vestlig støtte til å kjempe videre i 2-3 år til, er han taus om at han ikke har troppene eller den politiske støtten til å gjøre det. Foreløpig ser budskapet ut til å være: «Ikke nevn pressgjengene, drapene i fengslet, desertører og avtagende offentlig støtte: bare gi meg mer penger».
Denne artikkelen er hentet fra Brave New Europe:
Ian Proud – Ukraine’s ‘Busification’ — forced conscription — is tip of the iceberg
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Ian Proud var medlem av Hans Britiske Majestets diplomatiske tjeneste fra 1999 til 2023. Han fungerte som økonomisk rådgiver ved den britiske ambassaden i Moskva fra juli 2014 til februar 2019. Han publiserte nylig sine memoarer, «A Misfit in Moscow: How British diplomacy in Russia failed, 2014-2019», og er en Non-Resident Fellow ved Quincy Institute.
Se også:
