oss 150 kroner!
Dette skriver jeg ikke for å provosere, men fordi tiden for innestemme er forbi. Norge står ved et vendepunkt, og jeg er ikke interessert i å pakke det inn. Landet vårt er på vei inn i en politisk kultur der frykt har overtatt for fornuft, der hersketeknikker har overtatt for argumenter, og der internasjonal lydighet har overtatt for norsk selvbestemmelse.
Vi har vel alle har sett politikere gå i bakken når systemer kollapser under press, jeg har stått skulder ved skulder med politikere som treffer avgjørelser i kaos, og det slår meg hvor utrolig lite robust politikken i Norge er når det kommer til reell motstand. Vi har ikke politikere som står opp. Vi har politikere som følger ordre, det er lettere, uten å stille spørsmål om nødvendighet og erfaringer. Det er nå et mønster, et tankesett, en politisk uvane. Og det er den vanen som kommer til å knuse oss når neste pandemi treffer.
For en pandemi vil komme, enten reell eller ikke. Det er ikke et mystisk fremtidsscenario, men en naturlig del av en verden med global mobilitet. Spørsmålet er ikke om, men hvordan den vil bli håndtert. Og det er i dette hvordan jeg ser faren. Norske politikere har allerede demonstrert at de gjør alt de kan for å unngå det ansvaret som følger med å lede et land i krise. De skjuler seg bak WHO. De skjuler seg bak NATO. De skjuler seg bak EU. De skjuler seg bak ordet ekspert. De skjuler seg bak en illusjon av ansvarlighet som først og fremst bygger på frykt. Resultatet er at Norge utvikler seg til å bli en gjennomgangskorridor for internasjonale direktiver, ikke en nasjon med egen dømmekraft.
Når WHO går ut og sier at neste pandemi er uunngåelig, reagerer norske myndigheter med det samme lydige nifset som alltid: å bøye seg, nikke, ta imot og implementere. Det brukes som en mental inngang. En psykologisk teknikk. En forberedelse av landet på at det som kommer, ja, kommer fordi “det må”. Det er ubehagelig å si det så direkte, men dette er styring gjennom frykt. Først etableres et bilde av en trussel ingen kan gjøre noe med. Deretter introduseres tiltak som plutselig er udiskutable. Og når folket spør, blir de møtt med at de ikke forstår. At de ikke er ansvarlige. At de burde holde munn for fellesskapets skyld.
Denne teknikken vil nok bli brukt enda kraftigere neste gang. Hvorfor? Fordi den fungerte. Fordi politikerne lærte at hvis de bare bruker nok frykt, nok hersketeknikker, nok påstått ansvarlighet, så vil folk sitte stille. De lærte at det ikke krever mot å lede en krise i Norge, bare pågangsvilje til å rope “fare” høyt nok. De lærte at Stortinget fungerer utmerket som heiagjeng for regjeringen når panikken er stor nok. De lærte at pressen sluttet å stille spørsmål akkurat når spørsmålene burde vært stilt. Med andre ord: systemet var mer enn villig til å gi fra seg makten. Det skulle aldri ha skjedd. For når et land først har gitt fra seg politisk ryggrad, kommer den ikke tilbake av seg selv.
På toppen av dette ligger NATOs sikkerhetsspråk som et teppe over hele debatten. Når en militærallianse begynner å definere pandemier som sikkerhetstrusler, blir svaret ikke lenger medisinsk. Det blir politisk og sosialt. Da handler det ikke om helse, men om kontroll. Om narrativ. Om informasjonsstrøm. Om stabilitet. Det handler om å gjøre befolkningen forutsigbar. Når NATO sier at feilinformasjon i en pandemi er en risiko, vil norske myndigheter straks oversette det til at uenighet må begrenses. Etter mange år i deformerte maktsystemer ser jeg mekanismen like tydelig som dagslys: når helse gjøres til sikkerhet, blir folket en enhet som skal styres, ikke borgere som skal lyttes til.
Jeg sier dette i klartekst: det er en farlig utvikling når regjeringen behandler WHO som en overdommer og NATO som en sikkerhetsmoderator for norske forhold. Det er en enda farligere utvikling når norske politikere slutter å stille spørsmål og i stedet bruker frykt for å få befolkningen til å godta helt grunnleggende endringer i samfunnet. Det mest alvorlige er at de ikke engang skjønner at dette er en form for maktmisbruk. De tror at de gjør det rette. Dette er politisk naivitet på et nivå som i andre land ville fått folk til å gå av.
Derfor kommer neste fase: ansvarliggjøring. Norske politikere må stilles politisk til ansvar hvis de gjentar de samme feilene. Velgere må tørre å se hvordan de har blitt behandlet, ikke som borgere, men som objekter for styring. Det finnes ingen grunn til at regjering og storting i neste pandemi skal slippe å forklare seg. De skal ikke få lov til å gjemme seg bak WHO. De skal ikke få lov til å skylde på NATO. De skal ikke få lov til å si at “internasjonale krav” gir dem fripass til å innføre tiltak uten nasjonal vurdering. Dette landet må slutte å være politisk underdanig.
Hva bør Norge gjøre nå? Først må vi hente tilbake det politiske selvstyret som i praksis er svekket. Ingen flere avtaler med WHO som ikke er offentlig gjennomgått i detalj. Ingen flere sikkerhetspolitiske tolkninger fra NATO som automatisk tas inn i norsk politikk uten diskusjon. Ingen flere tiltak som gjemmes i skuffen og tas frem først når krisen er et faktum. Beredskap skal ikke være hemmelig. Beredskap skal være forstått av befolkningen. Det er forskjellen på et demokrati og en administrasjon.
For det andre må vi slutte å godta hersketeknikker. Folk må slutte å la seg stemple. Det må bli sosialt akseptabelt å stille kritiske spørsmål. Det må bli umulig for politikere å avfeie uenighet som uvitenhet. Et demokrati der kritikk blir behandlet som farlig, er et demokrati som allerede har mistet sin funksjon. Hvis vi vil beholde det lille vi har igjen, må befolkningen ta tilbake retten til å si imot uten å bli fortalt at de er problemet.
For det tredje må vi gjenreise politisk mot. Ja, mot. Ordet som norske politikere nesten har glemt. Vi trenger ledere som tør å stå alene i stormen. Ledere som ikke blir nervøse når WHO sier at en krise er global. Ledere som ikke får tics i øyet når NATOs generalsekretær sier at informasjon må kontrolleres for sikkerhetens skyld. Ledere som våger å si at Norge bestemmer over Norge. Hvis vi ikke får slike ledere nå, vil neste pandemi bli en test vi ikke består.
For det fjerde må vi forberede befolkningen på at frihet ikke er noe du får tilbake automatisk etter en krise. Den må kreves. Den må forsvares. Den må holdes i hevd også når panikken begynner å murre. Hvis vi lar frykt og hersketeknikker styre oss neste gang, vil Norge våkne opp til en hverdag der kontrollen ligger et annet sted enn hos oss selv.
Dette er min advarsel. Ikke som et rop i mørket, men som et krav om at vi må våkne før det er for sent. For når staten bruker frykt som kompass og internasjonale institusjoner, da er det folket som sitter med siste forsvarslinje. Og hvis folket svikter den oppgaven, er det ingen som står igjen for å forsvare landet vårt. Ikke mot virus. Men mot oss selv.
Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.
