oss 150 kroner!
Når en fredsprisvinner begynner å tale som en general samtidig som USA allerede har klargjort en navngitt operasjon for militær intervensjon i Venezuela, da er ikke verden bare på feil kurs – den er på vei over stupet.
Maria Corina Machado, som nå fremstår som fredens ansikt i Nobelkomiteens øyne, oppfordrer åpent USA til militær handling mot sitt eget land. Det er et moralsk kollaps av historiske dimensjoner. Fredsprisen ble skapt for å hedre motet til dem som avviser vold. Nå brukes den til å gi glans og legitimitet til en forestående krig. Det er en av de mest alvorlige degenereringene av fredsbegrepet vi har sett i moderne tid.
Det som gjør situasjonen ekstra grotesk, er at amerikanske krigsplaner ikke lenger ligger i skuffer. De har navn, struktur og operativt innhold. Operation Southern Spear er ikke hypotese, men et etablert rammeverk for en militær offensiv som skal lamme Venezuela gjennom samordnet luft-, sjø-, cyber- og informasjonskrigføring. USA har allerede plassert hangarskip i posisjoner som er altfor strategiske til å være tilfeldige. Amfibiske angrepsfartøy ligger klare. Luftbaser i Colombia og på øyer i Karibia er oppgradert for operasjoner som åpenbart går langt utover «regional sikkerhet». Amerikanske etterretningsfly overvåker venezuelansk territorium daglig. Dette er ikke diplomati. Det er iskald forberedelse til en full militær intervensjon.
Og midt i dette står en fredsprisvinner som med glansede fraser gjentar nøyaktig det USA trenger: en lokal frontfigur som kan presenteres som «folkets stemme», selv når hun taler som et ekko av USAs strategiske interesser. Machado er nå den perfekte politiske pakken: en opposisjonsleder pyntet med fredspris, som ber Washington om å gjøre det Washington allerede forbereder. Hun gir moralen, USA gir våpnene. Det er en farlig symbiose.
Hun hevder at «eskalering er nødvendig» og at «det venezuelanske folket ønsker internasjonal maktbruk». Dette er løgner pakket inn som rettferdighet. Det er samme type setninger som ble brukt før invasjonene av Irak, Libya og Syria. Alt selges som hjelp. Alt selges som frihet. Alt selges som demokrati. Og hver eneste gang ender det med ruiner, lidelse og en region som tar tiår å reparere – hvis den noen gang blir reparert.
Nå forsøker man å gjenta dette i Venezuela. Landet er allerede knust av sanksjoner – en form for økonomisk krigføring som tar liv uten eksplosjoner. Sykehus mangler medisin. Kraftnett kollapser. Matforsyninger svikter. Dette er ikke «press». Det er systematisk utsulting av en befolkning. Og i dette landskapet står Nobelkomiteen og applauderer en politiker som ber om ytterligere press og militær maktbruk. Det er moralsk vanvidd.
Den språklige utvaskingen er kanskje det mest skadelige. Krig kalles «stabilisering». Invasjon kalles «internasjonal støtte». Bombing kalles «ansvar». Sanksjoner som dreper sivile kalles «fredelige virkemidler». Når en fredsprisvinner adopterer dette språket, er det ikke lenger propaganda fra en supermakt. Det blir propaganda med et humanitært stempel. Det er farligere enn våpen, fordi det ødelegger evnen til å gjenkjenne vold selv når den står rett foran oss.
Det som gjør situasjonen dramatisk, er at Operation Southern Spear ikke bare er en plan, men en plan i bevegelse. Det er satellittbevist, offentlig kjent i militære miljøer og synlig i styrkedisponeringer. Enhver analytiker som følger geopolitikk ser mønsteret: styrkene, basene, retorikken, diplomatiske signaler, psykologisk krigføring, økonomisk kvelning, narrativstyring via vestlige medier. Hele pakken er på plass. Når en fredsprisvinner spiller sin tildelte rolle i dette spillet, mister prisen enhver troverdighet.
Det mest alvorlige er at Nobelkomiteen nå aktivt bidrar til militarisering ved å gi sin høyeste utmerkelse til en politiker som fungerer som PR-maskin for en stormakts krigsplan. Fredsprisen blir et våpen. Et retorisk våpen. Et geopolitisk verktøy. Et moralsk skjold for militær strategi. Når prisen blir brukt til å legitimere intervensjoner, har den ikke lenger noen fredsskapende funksjon. Den blir en del av problemet.
Det internasjonale samfunnet burde ha reagert med sjokk. I stedet er store deler av verden blitt så nummen av årtier med krigspåskudd at språket ikke lenger betyr noe. Mange hører ikke forskjell mellom fred og krig, fordi språket er blitt manipulert til det ugjenkjennelige. Dette er ikke en tilfeldighet. Det er en bevisst strategi. Hvis folk ikke lenger klarer å høre faren i ordene, vil de heller ikke mobilisere mot handlingene.
Venezuela trenger ikke flere manipulerte narrativer. Det trenger ikke flere sanksjoner. Det trenger ikke en fredsprisvinner som applauderer fremmed makts militære planer. Det trenger ikke Operation Southern Spear. Det landet trenger er pusterom, forhandlinger, stabilitet og et internasjonalt samfunn som faktisk ønsker fred, ikke ressurskontroll og maktprojeksjon.
Vi har sett disse krigene før. De starter alltid med vakre ord. De starter alltid med at noen påstår at bomber kan skape fred. De starter alltid med en lokal politiker som ber om «hjelp» – mens stormakten allerede har satt styrkene i posisjon. Det er slik krig selges. Og det er slik krig blir akseptert.
Men det som gjør situasjonen i dag enda farligere, er at en fredsprisvinner står som frivillig talerør for denne strategien. Det gjør narr av fredens idé. Det er et hån mot tidligere prisvinnere som Martin Luther King, Desmond Tutu og Nelson Mandela – mennesker som forsto at fred handler om å stå imot vold, ikke å kalle på den.
Hvis verdenssamfunnet aksepterer at fredsprisvinnere kan heie fram operasjoner som Southern Spear, da har vi mistet vår moralske retning. Da har selv fredsbegrepet blitt et redskap for krig. Da har vi glidd inn i en tid hvor ord betyr det makten vil at de skal bety.
Venezuela trenger fred. Verden trenger et Nobel som forsvarer fred, ikke maskerer krig. Og menneskeheten trenger å våkne før Operation Southern Spear blir mer enn en plan – før det blir virkelighet.
Hvis fredsprisen igjen skal ha noen mening, må den brukes til å stå imot krig, ikke gi den ansikt.
Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.
