oss 150 kroner!
Det globale valutasystemets forestående kollaps og det britiske merkantilistiske systemet for samfunnsøkonomi i Vestens ditto.
Av Halvor Raknes.
For dem som lurer: «ditto» i overskriften er et bevisst gammeldags grep. Det er en snarvei for å unngå en klosset gjentakelse og betyr rett og slett: «det britiske merkantilistiske systemet i Vesten er også i ferd med å kollapse».
Russland er i ferd med å vinne krigen i Ukraina. Russere og ukrainere er i hovedsak broderfolk. Det er ikke ukrainerne russerne kriger mot, men krefter fra Vesten – mer spesifikt en finansiell elite med sitt maktsentrum i City of London (med tentakler til Brussel og Wall Street/Washington DC) som kontrollerer NATO og USAs militærmakt.
Gjennom den Zürich-baserte Bank for International Settlements (BIS) fungerer denne finanseliten som et koordinerende hierarki for verdens sentralbanker, med et klart mål om å opprettholde det eksisterende systemet. Den kontrollerer alle de politiske maktsentra i det som kaller seg «Det frie Vesten», og de identifiserer seg selv som «Verdenssamfunnet» – en klart misvisende begrepsbruk som utelukker store deler av Asia og hele Afrika og Sør-Amerika i et grelt utslag av hybris og herrefolkmentalitet (jf. EUs forrige «utenriksminister» Josep Borrell som med fordekt rasisme har beskrevet EU som en hage omgitt av en truende jungel).
Krigen i Ukraina er derfor ikke en «fullskala angrepskrig», slik regimepropagandaen hevder, men en stedfortrederkrig. Ukraina og dets stakkars folk blir brukt som brikker i de vestlige regimenes lenge planlagte angrep på Russland. For dem som ikke er informert om realitetene rundt hva som egentlig skjedde i Ukraina før og etter 24. februar 2022, kommer jeg ikke til å gå inn på det her. Det fins rikelig med kilder for dem som behøver den innføringen.
At Vesten nå er i ferd med å tape denne krigen, har langt større ringvirkninger enn død, ødeleggelser og flyktningestrømmer. Det som er den grunnleggende årsaken til at den vestlige finanseliten gikk til krig mot Russland, truer nå med å rasere hele det vestlige systemet som i århundrer har hvilt på et britisk-utviklet økonomisk system for frihandel basert på utbytting, verdispekulasjon og kontroll med det globale pengesystemet. I dødelig konkurranse med dette rovdriftssystemet vokser den såkalte multipolare – eller «polysentriske» som Putin har gått over til å si – verden frem, basert på bærekraftig næringsutvikling og frivillig, gjensidig samarbeid mellom nasjoner. Dette er det essensielle skillet mellom et VINN-VINN-system og et «nullsumspill» – et «jeg vinner, du taper»-system, også kjent som merkantilisme eller monopolkapitalisme.
Våre samfunn er bygget på prinsippet om utbytting av andre folks ressurser. Dette gjennomføres med korrupsjon – ofte sentralt med lands ledersjikt – og med militærmakt som hovedverktøy.
Et sofistikert maskineri, utviklet i det britiske imperiet, bryter så ned lokale kulturer for å skape en følelse av mindreverd. Slik blir nasjoner kulturelt blinde for hvordan deres ressurser eksporteres via snirklete lover og avtaler – forhandlet fram av en korrumpert elite. Dette er vår tids stattholdere – et kompradorborgerskap som forvalter utenlandske interesser på bekostning av eget folk, og som motiveres av egen berikelse og karrière i imperiets strukturer.
Dette har vi også tydelig sett virksomt de siste tiårene i mer hjemlige trakter: Europeiske toppolitikere, inkludert de norske, driver gjennom nasjonale planer i strid med befolkningens ønsker – der lojaliteten åpenbart går til overnasjonale strukturer der deres egne karrièreambisjoner er forankret, eller bare til penger gjennom lukrative etter-karriérer som lobbyister eller i styreverv.
Ønsker å ta kontroll over Russland
Dette kolonialistiske systemet hadde festet begjæret på Russland, verdens geografisk største og mest ressursrike nasjon. Nå prøvde de å fullføre det de mislyktes med under oktoberrevolusjonen, andre verdenskrig og den kalde krigen (og for svenskenes del et tjuetalls angrepskriger mot Russland hele veien tilbake til 1100-tallet).
Et samfunnssystem basert på rovdrift kan kun opprettholdes ved stadig tilførsel av nye verdier utenfra. Eliten i toppen har nå tilranet seg alt av vesentlig verdi i verdens fattige nasjoner og er i ferd med å gå tom for nye land å plyndre.
Et samfunn bygget på tyveri/ran av andres ressurser, neglisjerer utviklingen av et eget robust næringsliv. Et annet essensielt trekk er utviklingen av en gjennomgripende uansvarlighetsmentalitet, blant ledere men også ned i befolkningen.[1] «Out of sight – out of mind». Et slikt samfunn eksporterer bare så altfor gjerne bivirkningene av sine egne prosesser, enten det gjelder fysisk søppel, karbonutslipp [sic] (salg av utslippskvoter) eller deltakelse i opportunistiske kriger.
Også pengesystemet er en integrert del av denne ikke-bærekraftige modellen. Et system basert på fraksjonsreservebankvesen (også på norsk kalt brøkdelreservesystemet)– der banker kan utstede lån tilsvarende mange ganger deres egenkapital – og fiat-penger – valutaer uten reell dekning, skapt av luft, hvor befolkningens tro på pengenes verdi er det reelle fundamentet for verdien – er i seg selv ustabilt og kriseutsatt (mange nasjoner har en delvis sikkerhet gjennom et lager av gull i nasjonens sentralbank, men i et slikt system vil selv ikke det være tilstrekkelig til å kompensere for et virkelig kollaps). Historisk har dette systemet opplevd hyppige bankkollapser. Etter at sentralbankene kom på banen (Sverige fikk verdens første sentralbank i 1668) har disse kunnet dempe symptomene noe, men det ikke gjort noe med den underliggende sykdommen.
Dette pengesystemet bærer i seg frøene til sin egen undergang gjennom en uunngåelig, selvforsterkende syklus som økonomer kaller den deflatoriske gjeldsspiralen[2]. Mekanismen er brutal i sin enkelhet:
I et system der alle penger skapes som gjeld, må mer penger lånes kontinuerlig ut for at økonomien skal fungere. Men når forbrukerne naturlig sparer litt, eller bedrifter betaler ned på sine eksisterende lån, forsvinner kjøpekraft ut av sirkulasjon. Dette skaper et fall i den samlede etterspørselen.
For å selge varene sine må bedriftene da senke prisene, skjære ned på produksjonen og si opp arbeidere. Dette fører til ytterligere redusert kjøpekraft, flere bedriftsnedleggelser, og enda sterkere press for å betale ned gjeld – noe som igjen trekker enda mer penger ut av systemet. Spiralen er i gang: Nedbetaling av gjeld ødelegger selve grunnlaget for å kunne betale gjelden.
For å unngå at denne spiralen river med seg hele økonomien, må stat og sentralbank kontinuerlig pumpe inn ny, kunstig kjøpekraft. Men denne løsningen er som et avhengighetsframkallende stoff – det forhindrer den akutte kollapsen, men forverrer avhengigheten av et system som må vokse for ikke å dø, og som derfor konstant krever nye ressurser å omsette.
Militær keynesianisme
Her har den vestlige eliten funnet sin ultimate ‘løsning’: Militær keynesianisme. Ved å kanalisere denne nødvendige kjøpekraften inn i krigsindustrien og globale konflikter, oppnår de en trefoldig gevinst: De stabiliserer økonomien, skummer umåtelig profitt for våpenindustrien, og skaper en permanent følelse av frykt som rettferdiggjør innskrenkninger av sivile friheter og opprettholder deres egen makt. Dette viser hvordan krig fungerer som systemets periodiske reset-knapp.
Å sammenfatte trusselen fra dette systemet på en enkel og overbevisende måte er vanskelig. Derfor velger jeg å presentere en usedvanlig klar forklaring fra markedsanalytiker og geopolitikk-ekspert Alex Krainer som i et nettmøte i 2022 sammenfatter trusselen fra det nåværende monetære systemet:
(Krainers forklaring rundt dette i videoen er på rundt 20 minutter og er tekstet på norsk. Norsk teksting skal komme opp automatisk når du åpner videoen. Hvis de ikke gjør det, klikke på ikonet for innstillinger under videoen og velg norske undertekster.)
Så nå forstår du på to nivåer hvorfor den vestlige alliansen lenge forberedte et erobringstokt mot Russland for å sikre seg nye, råbillige naturressurser, og hvorfor de 24. februar 2022 iverksatte en full mobilisering for krigen mot Russland.
Og nå kollapser alt sammen over hodet på dem: på Merz, Meloni, Starmer og Macron, på von der Leyen og Kaja Kallas, på Stoltenberg, Støre, Solberg, Søreide og Melby, på Marcus Wallenberg, Larry Fink, George og Alex Soros. Systemets iboende svakheter, drevet av et monetært system bygget på luft, har møtt en motstander de ikke kan knuse og har med dette prosjektet bare framskyndet sin egen undergang.
[1]Den amerikanske bankinvestoren Catherine Austin-Fitts har fortalt en historie om det hun kaller «rød knapp»-problemet. Den illustrerer med sjokkerende tydelighet befolkningens villighet til å se den andre veien så lenge den selv har fordeler, først og fremst økonomiske, ved å la kriminalitet og urett andre steder få lov til å fortsette. En forsamling av godt utdannede, spirituelt og etisk engasjerte mennesker som hun holdt et foredrag for om penger og organisert kriminalitet ble stilt spørsmålet om de ville stanse all hvitvasking av penger i samfunnet dersom de ganske enkelt kunne trykke på en rød knapp. Svært overraskende viste det seg at bare 1 av 100 ville valgt å trykke på knappen. I samtalen som fulgte forklarte forsamlingen at resultatet ville bli at børsen ville falle fordi investeringene ville finne veien til andre markeder, og det ville bli vanskeligere å betale statens gjeld, noe som igjen ville medføre at ytelser fra det offentlige ville stanse opp og skattene ville øke. Dette viser at befolkninger, sikkert også den norske, velger å prioritere egen økonomi dersom valget står mellom den og det å redusere kriminalitet og urettferdighet i samfunnet.
[2] Deflasjon betyr at penger suges ut av økonomien. Det er det motsatte av inflasjon som betyr at penger bokstavelig talt blåses inn i økonomien (flare (Latin) = å blåse). Merk den vanlige (ofte tilsiktede) misforståelsen at inflasjon betyr prisstigning. Nettopp her gjør mange den logiske feilen å anta at korrelasjon (samtidig endring) må bety kausalitet (årsak-virkning): F.eks. vil mange dersom de kommer ut på gaten og ser at fortauet er vått tenke at det regner eller nettopp har regnet. Men det kan være andre årsaker enn regn til et vått fortau. På samme vis kan prisøkninger skyldes andre årsaker enn inflasjon, f.eks. kan produsentene, distributørleddet eller salgsleddet (evt. alle tre) bare ha økt sine profittmarginer, og da er det veldig bekvemt å skjule dette bar et narrativ om at det er inflasjonen som forårsaker prisstigningen.
