Problemet med Norges utenrikspolitikk

0
En politisk tegneserie som viser imperiemaktene i løpet av 1890-årene. Kilde: National Defense University

Grunnproblemet i norsk utenrikspolitikk bunner i et innbilt eller skapt fiendebilde, og en allianse med kolonimakter, som bruker alliansen, og Norge, i forsøk på å skaffe seg verdensherredømme (som nå glipper ut av deres hender). 

Lars Birkelund.

Ja, det var kolonimakter som dannet både NATO og EU. USA, NATO og EU er på mange måter en «treenighet» med USA på toppen av hierarkiet, eller var det inntil Donald Trump ble USAs president.

Norske regjeringer og storting har gjennom å ta Norge inn i NATO i 1949 alliert seg MOT et land som Norge aldri har vært i krig med. Mot det landet som var det første til å anerkjenne Norges sjølstendighet i 1905 og som frigjorde Øst-Finnmark og halve Europa fra nazismen/fascismen i løpet av andre verdenskrig. Sovjetrussland mistet da 27 millioner mennesker, Norge 10 000, USA ca en halv million, det samme med Storbritannia. «Takken» Sovjetrussland fikk var å få mange av de daværende allierte mot seg få år etterpå. 

Under regjeringen til Jonas Gahr Støre har det gått så langt at Norge nå fører en politikk som går ut på å «drepe så mange russere som mulig». Dette var ordene en ukrainsk militær rådgiver brukte da han omtalte hva norske soldater trener hans landsmenn til i Camp Jomsborg i Polen, ifølge Aftenposten. Slik setter regjeringen/Stortinget Norges sikkerhet i fare.  https://www.aftenposten.no/verden/i/MnzkyE/norske-soldater-trener-ukrainere-i-polen-skal-kunne-drepe-saa-mange-russere-som-mulig

Grunnproblemet er beskrevet. Men innenfor det finnes andre problemer.

For det første virker det som om «ansvarlige» krefter her i landet faktisk tror at Russland ønsker å overta hele Ukraina (og deretter andre land). Det fører så til at de ikke skjønner Russlands strategi, som bygger på tålmodighet/langsiktighet og en dyp strategisk tenkning, samt en enhet som ikke finnes i en samling med over 30 land. Russland tar tida til hjelp og ser dessuten at det hjelper, i og med at samholdet i Vesten blir mindre, mens Russlands venner i verden blir flere.

Et av problemene med norske medier er at de formidler et bilde av at Russland er fryktet og forhatt over hele verden. De fleste nordmenn synes faktisk å tro det. Men russofobi er hovedsaklig et vestlig fenomen. I store deler av resten av verden er det sånn at folk og ledere frykter de landene som tidligere koloniserte dem, eller prøvde/prøver å gjøre det. Og de er samlet i NATO og EU.

Det er også mulig at de «ansvarlige» her i landet ikke tror på det de sier om Russlands målsetninger, men at de sier det for å holde krigsmoralen oppe i Norge. I så fall hjelper de ikke Ukraina, som de sier. For Russland tar stadig mer av ukrainernes land. Det er krigens nådeløse logikk, så lenge Russland er sterkere og så lenge NATO, EU og Norge presser Kiev-regimet til å krige videre. Og det er ikke vanskelig, da Zelensky er avhengig av krigen for å holde seg ved makta. Dette mens norske politikere er avhengig av illusjonen om at det er mulig å vinne krigen, fordi seier er deres eneste mulighet til å få et godt ettermæle.

Militære allianser har gjennom historien vanligvis blitt dannet først når en krig bryter ut, for det er da de enkelte landene ser hva de er tjent med. Og da vil de fleste landene prøve å unngå å få krig på eget territorium, slik at de velger å være nøytrale, så langt det er mulig. Derfor er NATO et historisk unntak.

Når det gjelder krigen om Ukraina er de fleste av verdens land nøytrale, mens noen støtter Russland og noen flere såkalt støtter Ukraina. Men faktisk er ikke en gang alle NATO-landene med mot Russland. Jeg skal ikke si noe helt sikkert om det, men inntrykket er i alle fall at både Tyrkia, Ungarn og Slovakia forholder seg temmelig nøytralt. Og nå kan Tsjekkia bli med i den «klubben».

Hva med USA? Det forandrer seg nesten fra dag til dag. Men trenden har siden januar, da Trump ble president, vært at også USA nesten kan regnes som nøytral.

Ungarns statsminister Viktor Orbán sa en gang at et land alltids kan velge allianser, men ikke geografi, og siktet da til at Ungarn er «landlocked», uten tilgang til noe hav. Han ønsker å få slutt på krigen og kan derfor snakke sant om den.

I et intervju på ungarsk TV sa Orban nylig at Europa driver mot en «økonomisk og moralsk katastrofe fordi unionen forsøker å vinne en krig som ikke kan vinnes». Her omtalt av Inyheter:

«Orbán hevder at stadig flere land i EU begynner å tvile på linjen som føres fra Brussel.

– Jeg står ikke helt alene lenger. Slovakene stiller lignende spørsmål. Mange land føler nå, som oss, at vi er på vei inn i en krig. Før eller siden vil våre egne unge dø i den. Denne faren øker for hver måned, sier Orbán (…)

– Nå foreslås det å bruke beslaglagte russiske midler til å finansiere krigen. Når folk er i trøbbel, finner de ofte på slike tvilsomme ideer. Europa er i alvorlige problemer, sier Orbán (…)

Orbán sier at han frykter at Europa gradvis trekkes inn i krigen, men at han vil gjøre alt for å holde Ungarn utenfor. Han varsler derfor en nasjonal kampanje og underskriftsinnsamling mot det han kaller «Brussel sin krigsplan».

– Dette er ikke bare utenrikspolitikk. Det er en indre politisk kamp i Ungarn. Hvis nasjonale krefter styrer landet, går vi ikke til krig. Hvis pro-Brussel-partiene får makten, vil vi gjøre det, sier han».

https://inyheter.no/04/10/2025/orban-europas-krigsplan-er-bygget-pa-en-illusjon/

Stadig flere av NATOs medlemsland innser at de ikke er tjent med å være med på det som faktisk er NATO/EUs krig mot Russland. Det var ikke like åpenbart da Russland invaderte Ukraina i 2022 og slik skremte Sverige og Finland inn i NATO.

Men er Sverige og Finland tjent med det? Og er Norge tjent med NATO-medlemskapet og krigen mot Russland? Helt kynisk kan man si at Norge tjener i bøtter og spann gjennom økt eksport av olje og gass. Men på lengre sikt vil Norge sannsynligvis være blant de landene som taper krigen. I forlengelsen av dette aner vi at Jonas Gahr Støre eller en fremtidig norsk statsminister vil bli nødt til å be Russland om nåde, slik regjeringen til Erna Solberg i 2017 måtte be Kina om nåde etter å ha vært i Kinas «fryseboks» i sju år etter den skandaløse «fredsprisen» til den kinesisk dissidenten Liu Xiaobo i 2010.

Forrige artikkelBomullens historia är också industrialismens, musikens och folkens historia
Neste artikkelEuropa i sin farligste stund siden krigen – eller i sin dypeste villfarelse?
Lars Birkelund
Foto: Elin Terese Osjord