oss 150 kroner!
Møtet i London i helgen av «koalisjonen av de villige» ble solgt som et symbol på vestlig styrke. I virkeligheten avslørte det en allianse og et lederskap som har mistet fotfestet. Krigen i Ukraina brukes som moralsk dekke, mens Europas problemer vokser hjemme.
London-møtet i helgen ble omtalt som et vendepunkt. Statsledere fra hele Europa stilte opp for å vise samhold og besluttsomhet. Budskapet var tydelig: Russland svekkes, NATO står sterkt, og Ukraina skal støttes så lenge det trengs. Men bak talene og håndtrykkene står et Europa som sliter. Krigen har ikke gjort kontinentet tryggere, men gjort det dyrere, mer splittet og mer urolig. Likevel gjentas de samme frasene, som om språk kan dekke over virkelighet.
Sanksjonene som skulle knekke Russland, har ikke hatt ønsket effekt. Landet har tilpasset seg, funnet nye markeder og fortsetter krigføringen. Samtidig strever millioner av europeere med økte priser, renter og usikkerhet. Likevel får vi høre at vi må stå samlet. For mange oppleves det som om NATO-lederne lever i en boble. De snakker ikke lenger til folket, men til hverandre. De repeterer et narrativ som gir dem moralsk rett, uansett hva som skjer på bakken. Krigen fremstilles som en kamp mellom det gode og det onde, der vesten alltid har rett og motstanderen alltid tar feil. Slik forenkles virkeligheten til propaganda.
Den danske statsministeren Mette Frederiksen er bare ett eksempel. Hun taler høyt om moral og verdier på internasjonale møter, men hjemme sliter hun fortsatt med etterdønningene av minksaken, som rystet dansk politikk og tilliten til regjeringen. Tilliten hun mistet der, kan ikke gjenopprettes med utenrikspolitiske taler. Likevel brukes krigen som scene for å bygge et nytt image, som samlende leder, som forsvarer av verdier.
Dette mønsteret går igjen. Europeiske ledere bruker krigen som scene for å vise handlekraft mens de unngår sine egne hjemmeproblemer som økende ulikhet, energikrise, misnøye og svekket tillit. Det er enklere å snakke om geopolitikk enn å løse reelle utfordringer som folk faktisk merker i hverdagen. I Norge er tonen den samme. Våre ledere taler varmt om solidaritet, men sender våpen og penger uten å drøfte konsekvensene. Forsvaret er underdimensjonert, beredskapen svak, og likevel fremstilles alt som under kontroll. Det er det ikke.
London-møtet handlet ikke om fred. Det handlet om å vise styrke. NATO har blitt mer en politisk scene enn en forsvarsallianse. Den må stadig produsere bilder av enighet for å rettferdiggjøre sin egen eksistens. Men hva er målet? Ingen kan svare tydelig. Ingen kan forklare hvordan krigen skal avsluttes, eller hva seier egentlig betyr. Løftet om å stå i det så lenge det trengs er ikke strategi, og brukes heller som en måte å unngå å innrømme at man ikke vet veien videre. Når noen etterlyser diplomati, blir de avfeid som naive. Men kriger avsluttes alltid ved forhandlingsbordet. Å nekte dialog er ikke styrke. Det er ansvarsflykt.
I store deler av Europa synker tilliten til politikerne. Folk opplever at beslutningene tas over hodet på dem. I Frankrike, Tyskland, Nederland og Storbritannia ser vi protester mot økonomiske kutt og høyere priser. Likevel snakker lederne som om de har folket bak seg. Det er ikke Russland som svekker demokratiet vårt, nei, det er politikere som ikke lytter. Å kalle all kritikk for fiendtlig påvirkning er en enkel måte å slippe debatt på. Ekte demokrati tåler uenighet.
NATO ble opprettet som en forsvarsallianse. Nå ser det ut til at organisasjonen vil definere hele verdensorden. Det er et farlig skifte. Når man stadig flytter grensene for hva som er forsvar, ender man med å rettferdiggjøre alt, inkludert endeløs krigføring. Våpenstøtte, sanksjoner og moralske appeller har blitt permanente løsninger. Forhandlinger omtales som svik. Dette er ikke bare feil strategi, det er et brudd med all sunn fornuft. Europa trenger ikke flere heltebilder, men ansvarlige ledere som våger å innrømme feil og endre kurs.
NATO-lederne smiler foran flaggene, men enigheten er tynn. Bak kulissene finnes ingen klar plan for fred eller gjenoppbygging. Ingen felles visjon for hvordan Europa skal leve med et Russland som ikke forsvinner. Bare symbolpolitikk. Den som ser bak kulissene, forstår at det handler om prestisje. Ingen vil være den som foreslår kompromiss, for da kan man bli stemplet som svak. Derfor fortsetter alle i samme spor, uansett hvor mange liv og ressurser som går tapt.
Mens lederne snakker om verdier, lever folk i virkeligheten. De ser energikrisen, prisveksten, fallende kjøpekraft og økende utrygghet. De ser at retorikken om solidaritet ikke fyller kjøleskapet. Og de merker at politikken blir stadig mer fjern. Når NATO ber oss ofre mer, må vi spørre: hvem ofrer egentlig noe? Ikke toppene med diplomatiske pass og sikkerhetsapparat. Det er vanlige mennesker som betaler med høyere priser, lavere trygghet og tapt framtidstro.
Krigen i Ukraina viser ikke bare krigens brutalitet, men også Europas svakhet. Den avslører at vi har mistet evnen til å tenke realistisk. Vi har gjort oss avhengige av konflikt for å holde oss samlet, og av moralisme for å slippe å ta ansvar. Når politikken blir et spørsmål om image, mister vi dømmekraft. Vi tror vi forsvarer demokratiet, mens vi undergraver det. Vi tror vi skaper trygghet, mens vi skaper uro.
Vi trenger ærlighet. Vi trenger politikere som våger å si at Russland ikke forsvinner, og at en varig fred bare kan bygges gjennom forhandlinger og kompromiss. Vi må innse at verden er multipolar, og at Europa må finne sin plass i den virkeligheten, ikke late som om den kan diktere den. Fred kommer ikke av flere våpen. Den kommer av diplomati, tålmodighet og mot. Det motet var fraværende i London
Historien vil ikke huske de store ordene, men konsekvensene av dem. Hvis NATO og Europas ledere fortsetter på dagens kurs, vil kontinentet stå igjen svakere, økonomisk, politisk og moralsk. Det er på tide å stanse autopiloten. Å se virkeligheten, ikke propagandaen. Å bygge fred, ikke bare fortellinger. For hvis lederne fortsetter å leke med ilden, er det til slutt vi som blir brent.
Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.
Se også:
