oss 150 kroner!
I 2015 da man vedtok atomavtalen (JCPOA) feiret mange den internasjonale retten og multilateralismens triumf. Ti år senere står vi alle på randen av den internasjonale rettens sammenbrudd. Internasjonal rett er selve kittet som holder etterkrigstidens verden sammen, og sørger for at det ikke går helt galt. Da avtalen gikk ut natten til lørdag hadde FN fortsatt ikke trigget snapback, og FN sanksjonene kan ikke gjeninnføres.
Av Ane M. Ørbø Kirkegaard og Siavosh Bigonah
I dagene før atomavtalen løp ut, stilte de 121 medlems landende i Non-Aligned Movement (NAM) seg bak Iran ved sitt 19. toppmøtet i Kampala (Uganda). NAM krever dermed, liksom Kina og Russland – i motsetning til E3/EU (og USA) – at alle parter følger atomavtalen og internasjonal lov.
Atomavtalen og snapback
Det har nå gått noen uker siden FNs sikkerhetsråd stemte om snapback. Stadigvekk diskuterer mange saken med Iran og JCPOA (den såkalte atomavtalen) med utgangspunkt i USA og E3/EU’s ønske om å oppheve avtalen med en enkel majoritetsavstemming i sikkerhetsrådet – altså at enkel majoritet leder til den såkalte snapback mekanismens aktivering. Sånn er det faktisk ikke. Å ta dette prima facie neglisjerer at avtalen i seg selv er et komplekst juridisk dokument, som krever en viss forhandlingsprosedyre før avtalen faktisk kan sies opp. Snapback er konstruert sånn at de ikke kan trigges av enkelte avtaleparter. Dette var en sikkerhetsmekanisme for å sikre at i det tilfelle at Iran brøt avtalen ville de andre partene kunne si den opp og gjeninnføre FNs sanksjoner. Avtalen krever at alle permanente medlemmer av FNs sikkerhetsråd godkjenner snapback. I 2020 forsøkte USA å trigge snapback. Dette fikk de ikke gehør for i FN ettersom de unilateralt hadde forlatt JCPOA og dermed frasagt seg alle rettigheter i forhold til avtalen.
Vi hopper til 26 september 2025: to medlemmer av sikkerhetsrådet foreslår at man holder seg til avtalen og innleder forhandlinger med Iran omkring nye inspeksjoner av IAEA for å sikre at Iran fortsatt ikke bryter mot avtalen. Helt fra avtalens første IAEA inspeksjon, til den siste har IAEA rapportert at Iran holder avtalen, hvilket man faktisk ikke kan si om E3/EU. Den 9 september skrev Iran en ny avtale om inspeksjoner med IAEA. Inspektørene var allerede på plass i Iran den 26 september. Avstemmingen om snapback og etterspillet i seg selv er altså et brudd mot avtalen: det er ikke et spørsmål om fritt valg fra øverste hylle, men om å følge en inngått avtale, og de juridiske prosedyrene som avtalen forskriver.
Hvis du ikke følger avtalen bryter du altså mot den, og du kan ikke påkalle de rettighetene som avtalen ellers gir. Akkurat denne avtalen var dessuten en del av den internasjonale retten (i forbindelse med Resolusjon 2231 som ble vedtatt enstemmig av FNs sikkerhetsråd), og det betyr at hvis du bryter avtalen bryter du mot retten. Det som skjedde i sikkerhetsrådet den 26 september innebærer, rent juridisk, altså ikke mulighet for snapback av FN sanksjonene mot Iran. Avtalen lå frem til det at den løp ut fredag den 17 oktober; Iran holdt avtalen frem til utløpsdato; IAEA var på plass i Iran for inspeksjoner i samsvar med JCPOA; og den såkalte ‘Dispute Resolution Mechanism’ (DRM) som partene har å forholde seg ble ikke uttømt.
De faktiske forholdene er altså at FN sanksjonene ikke er gjeninført fordi DRM ikke er blitt uttømt, Iran har ikke brutt avtalen, og Russland og Kina holdt den helt til den løpte ut den 17 oktober. At medlemmer av sikkerhetsrådet bevisst valgte å lyve om sånt som er objektivt verifiserbart i rettens øyne, vitner om to viktige ting: det ene er at man bevisst vil utfordre internasjonal rett som et felles grunnlag for samarbeid og stabilitet i verden, det andre er å føre denne typen av kamp via medianarrativ i stedet for seriøse forhandlinger om fremtidens globale politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige systemer.
Rettens garanter eller making it up as we go?
Sikkerhetsrådets permanente medlemmer er direkte ansvarlige for å opprettholde fred og sikkerhet blant annet via internasjonal rett – spesielt de resolusjoner som sikkerhetsrådet selv har vedtatt. Når man velger å ikke gjøre det må vi spørre oss selv hvilke konsekvenser dette kan få, ikke bare umiddelbart, men også på lengere sikt. Mange uttrykte uro over dette allerede i forbindelse med krigene på Balkan på 1990-tallet, særlig NATOs bombing av Serbia i 1999. I stedet for å bruke de forhandlingsmekanismene som det internasjonale systemet tilbyr valgte NATO å følge egne regler for intervensjon. Det samme skjedde i forbindelse med invasjonen av Afghanistan i 2001 og Irak i 2003, og USA og Europeiske militære angrep på Syria. Tegnene på at Vesten forsøkte å skape en verdensorden basert på deres egne regler, der internasjonal rett bare brukes instrumentelt mot ‘motstandere’ er blitt tydeligere og tydeligere over de siste 25 årene.
På bakgrunn av de avtalebrudd som foregikk krigen i Ukraina, det pågående folkemordet i Gaza, og angrepene på Iran i 2024 og 2025, blir dette manifest. I og med snapback avstemmingen den 26 september, og media rapporteringen i forbindelse med dette, ser vi hvordan narrativ tar føringen over realitetene: FN sanksjonene er ikke gjeninnført. Derimot har enkelte land valgt å ensidig innføre sanksjoner mot Iran, og tilsidesetter dermed internasjonal rett til fordel for sine egne regler og strategiske mål.
Når dette skjer innebærer det også en åpenbar risiko for en oppløsning av det internasjonale systemet som faktisk garanterer en viss stabilitet globalt, ikke minst for små og mellomstore stater. Ved å hevde at man kunne bruke snapback-mekanismen uten å følge den formelle forhandlingsprosessen som er angitt i avtalen og i Sikkerhetsrådets resolusjon 2231, forsøker man altså å oppheve internasjonal rett og erstatte den med et regelbasert system. Med dette angrepet på juridisk logikk har vi altså nådd et kritisk punkt som kan få katastrofale konsekvenser for alle land, men spesielt land som mangler makt til å forsvare seg i en anarkistisk internasjonal virkelighet. Det kanskje er nettopp dette som er meningen.
Hvem gjelder reglene for i det ‘regelbaserte systemet’?
Gitt det som har skjedd siden 7 oktober 2023, er det naivt å tro at dynamikken i det regelbaserte systemet bare gjelder de som ikke anses som direkte allierte. Med norske øyne burde eksempelet med Qatar være skremmende. Thomas Barrack, USAs sendebud at large i Levanten mener at sikkerhetsgarantien til Qatar var en «implisitt garanti,» noe som reiser spørsmålet om hva en garanti i denne forstand egentlig er. Kan vi være sikre på at garantiene Norge eventuelt har er mere «eksplisitte» enn de som Qatar hadde? Eller kan Norges eventuelt eksplisitte sikkerhetsgarantier (som for eksempel artikkel 5 i NATO traktaten) under visse forhold anses «implisitte»? Rent logisk, i et regelbasert system, vil jo hver enkelt situasjon påkalle nye vurderinger og vilkår for beslutninger om intervensjon grunnet de interessene som garantøren for øyeblikket har.
Vi observerer allerede en sånn dynamikk i NATO, i og med at USA ikke lenger er villig til å gi europeiske NATO-land militære sikkerhetsgarantier (såkalte ‘backstop’) i konfrontasjonen med Russland. Tradisjonelt har USA – NATOs muskler – stått bak sånne garantier i hele etterkrigstiden, men Trump administrasjonen har demonstrert at det som en gang var, ikke nødvendigvis lengere er. Regler er altså foranderlige, og kan tøyes og revideres relativt raskt i forhold til endringer i en dominerende stats interesser. Når den internasjonale retten blir underlagt landenes innfall og strategiske interesser, risikerer vi alle å bli konfrontert med den såkalte jungelloven, som ikke gagner noen andre enn kanskje de som i øyeblikket er sterkest.
Det er interessant at Vesten aktivt søker å normalisere denne situasjonen, selv om flere vestlige stater risikerer å bli offer for denne dynamikken. En slik situasjon vil ytterligere true med å isolere og splitte Vesten både i forhold til resten av verden, og internt, da hvert enkelt land faktisk ikke nødvendigvis deler samme interesser.
Samtidig pågår en integrasjonsprosess i det som ofte kalles det ‘Globale Syd’ – som kanskje mere riktig bør refereres til som den Globale Majoriteten. Disse statene går mot et dypere samarbeid basert på internasjonal retts forrang i internasjonale relasjoner. Et internasjonalt system som potensielt kommer til å utvikles parallelt til den vestlige verdens regelbaserte system. I en sånn situasjon kommer verdens majoritet til å leve under lov og rett, mens de som lever i det regelbaserte systemet underordnes jungelens lov. Forutsigbarhet og stabilitet kommer den Globale Majoriteten til gode mens usikkerhet og instabilitet blir det nye normale blant de som lever under reglenes uforutsigbarhet.
Hvis vi vender tilbake til eksempelet med Iran og snapback diskusjonen, kan vi også se hvordan denne delingen av verden kan lede til store, interkontinentale kriger med katastrofale konsekvenser i en verden der samarbeid omkring kontroll og overvåkningsmekanismer med atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen for øyeblikket er i ferd med å kollapse.
Referanser:
Les FNs sikkerhetsråds resolusjon S/RES/2231, 2015, som gjorde JCPOA til en del av internasjonal rett her: https://docs.un.org/en/S/RES/2231(2015). Den inneholder hele avtalen Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA).
Hadley Gamble’s intervju med Thomas Barrack finner du her: https://www.youtube.com/watch?v=1qM3i0sGl0U
Irans utenriksminister om NAM mötet i Kampala: https://www.tehrantimes.com/news/519170/The-Non-Aligned-Movement-and-the-Future-of-Global-Equity-Iran-s
NAM’s deklarasjon fra Kampala, 14 oktober 2025 finner du her https://nam.go.ug/sites/default/files/2024-02/Kampala%20Final%20Outcome%20Document.pdf
