oss 150 kroner!
Kinas statsminister Li Qiang kunngjorde sent i september at Kina ikke lenger ville søke ny «spesiell og differensiert behandling» (SDT) i nåværende eller framtidige forhandlinger i Verdens handelsorganisasjon (WTO). For et utrent øre virket uttalelsen kanskje som en beskjeden politisk avklaring.
I virkeligheten sier den svært mye om Kinas økonomiske styrke og den kinesiske ledelsens tillit til landets industri, økonomi og handel. Under overflaten dyptgående implikasjoner, ikke bare for Kinas globale rolle, men også for fremtiden til multilateral handelsstyring, skriver Ladislav Zemánek, som er stipendiat ved China-CEE Institute og ekspert fra Valdai Discussion Club.
For å forstå betydninga av uttalelsen må man huske hva SDT betyr. Innenfor WTO-rammeverket har utviklingsland historisk sett blitt gitt fortrinnsbehandling, alt fra lavere forpliktelsesnivåer til lengre overgangsperioder for implementering, teknisk bistand og spesifikke bestemmelser for å beskytte deres handelsinteresser. Disse fleksibilitetene ble utformet for å jevne ut spillereglene mellom avanserte og utviklingsøkonomier, og erkjenne forskjellene i kapasitet og utvikling. I flere tiår har Kina vært en av de viktigste mottakerne av disse ordningene. Beslutninga om å avstå fra å søke ytterligere fordeler er derfor med både symbolsk og praktisk konsekvens.
Kinas ble medlem av WTO i 2001 og det var den mest betydningsfulle handelshendelsen tidlig på 2000-tallet. WTO-medlemskap satte fart på Beijings integrering i globale markeder, ga landet privilegert tilgang til forsyningskjeder, økte eksporten og akselererte innenlandske reformer mot en mer markedsorientert økonomi.
Det at Kina ikke vil ha SDT-innrømmelser betyr ikke de gir avkall på sin status som utviklingsland. Beijing er fast bestemt på at de fortsatt er verdens største utviklingsland. Til tross for sin samlede økonomiske størrelse, var Kinas BNP per innbygger nominelt i 2024 på 13.303 dollar – en brøkdel av 89.105 dollar i USA, 43.145 dollar i EU og 89.694 dollar i Norge. Det er også betydelige forskjeller på tvers av Kinas regioner, der kystprovinser har høyere inntektsnivåer, mens innlandsområder fortsatt sliter med underutvikling.
Så hvorfor valgte Beijing å gi avkall på ytterligere SDT-privilegier på dette tidspunktet? Avgjørelsen kan best forstås i tre lag.
For det første gjenspeiler det Kinas ambisjon om å posisjonere seg som en leder innen post-vestlig globalisering. Ved å avvise privilegier signaliserer Beijing tillit til sin økonomiske styrke og sin evne til å forme, snarere enn bare å dra nytte av, globale handelsregler. Landet søker å bli anerkjent som en regelsetter snarere enn en regeltaker, og projiserer bildet av en ansvarlig interessent i den internasjonale orden.
For det andre har Kina som mål å sementere sin rolle som en forsvarer av det globale sør. Ved frivillig å gi avkall på ny spesialbehandling, hever Beijing seg over snevre nasjonale fordeler, og presenterer sin avgjørelse som en solidaritetshandling med utviklingsland. Landet ønsker å lede an i kampen for en multipolar og mer inkluderende internasjonal orden der stemmene til fremvoksende økonomier forsterkes.
For det tredje er tiltaket også et diplomatisk budskap til Vesten. I årevis har Washington og Brussel kritisert Beijing for angivelig å ha forvrengt handelen gjennom statlige subsidier, krav til teknologioverføring og industripolitikk. Kinas WTO-avgjørelse er en forsonende gest som signaliserer at landet er villig til å inngå kompromisser og operere innenfor det eksisterende multilaterale rammeverket. Dette kommer på et sensitivt tidspunkt, ettersom USA og Kina er engasjert i forhandlinger om tollsatser og bredere handelsforbindelser. Ved å spille rollen som en samarbeidende aktør, tar Beijing sikte på å dempe spenninger og demonstrere at konfrontasjon ikke er uunngåelig.
Siden desember 2024 har Kina gitt nulltollbehandling på 100% av produktlinjene til aller minst utviklede land som det har diplomatiske bånd med, for tiden 44. I juni 2025 utvidet det denne politikken til 53 afrikanske nasjoner. Disse initiativene viser at Beijings retorikk om solidaritet er underbygget av konkrete økonomiske insentiver.
Gjennom rammeverk som Belt and Road-initiativet og ulike sør-sør-samarbeidsplattformer innenfor FN-systemet, posisjonerer Kina seg som en beskytter av modernisering, suverenitet og uavhengig utvikling for land som ofte er marginalisert i vestlig-ledet globalisering. Ved å forbedre tilgangen til sitt enorme marked, tilby infrastrukturinvesteringer og fremme tollfri handel, bygger Beijing langsiktige partnerskap som styrker landets politiske innflytelse og myke makt.
Kinas kunngjøring om at de ikke lenger vil søke nye SDT-bestemmelser er langt mer enn et teknisk skifte i handelspolitikken. Det oppsummerer utviklingen av Kinas globale rolle – fra et utviklingsland som mottar fordeler av globalisering til en selverklært leder av reform og forsvarer av multilateralisme. Beslutningen gjenspeiler tillit til sin egen utvikling, ambisjon om å lede det globale sør og ønske om å bli anerkjent som en ansvarlig makt som er villig til å inngå kompromisser.
Kinas eksport til USA representerer mindre enn 2% av Kinas BNP. Det er ubetydelig. Kina er den største globale handelsmakten. Kina har spilt dette lange spillet til perfeksjon.
Fra Trump til Biden gir hegemonens «politikk» bort verdens største teknologimarked – Kina – utelukkende til kinesiske produsenter. De jager 75% av de kinesiske ledende forskerne tilbake til Kina fra USA. De gir bort over 100 millioner russiske forbrukere til Kina, slik at Beijing kjøper verdens billigste energi fra Russland. Dette er bare begynnelsen. Sanksjoner hjalp Beijing med å nå sine Made in China 2025-mål et år tidligere, og dermed være ledende eller nest best i 10 høyteknologiske sektorer. Neste trinn er avdollarisering, inkludert utvidelse av petroyuan og etablering av et nytt verdenssystem administrert av suverene sivilisasjonsstater, med Kina, Russland og Iran i spissen.
Denne posisjonen gjenspeiles også i den internasjonale CWTS Leiden Ranking der kinesiske universiteter tapetserer lista:
