oss 150 kroner!
På Mot Dag-konferansen 18.-19. oktober i Oslo holdt professor Glenn Diesen et foredrag med tittel «Eurasias utvikling, BRICS, Kina – India – Russland». Der valgte han å beskrive verdenssituasjonen med det han kalte et geoøkonomisk perspektiv.
I dette globale geopolitiske perspektivet la Diesen vekt på råvarer og teknologi som utgangspunkt for handel, at det finnes fysiske «korridorer» som transport over hav og land som Silkeveien og Suezkanalen og som den tredje faktoren at denne kontakten er finansielt mulig.
Med kontroll over alle disse faktorene kunne USA etterhvert ta kontroll over hele verden og lage ett sentrum der USA kunne styre over politikk, regler og lover verden over. Sine egne regler, de som tjener USA. Men USAs kontroll svekkes og derfor lanseres parolen Gjør USA mektig igjen (MAGA) for å ta tilbake førerrollen i verden.
Hva skjer i verden som en følge av USAs revansjistiske politikk?
Diesen deltok 28.-29. oktober i en konferanse i Minsk i Hvite-Russland om sikkerhet for Eurasia. Eurasia er fastlandet som utgjør Europa og Asia. Der holdt han et innlegg under tittel Eurasian Integration as an Anti-Hegemonic Economic System. Fra Diesens Substack-melding siteres her fra det utdraget Diesen la ut på følgeteksten på sin Substack-konto.
All tekst med innrykk er tekst oversatt fra Diesens Substack-sending av Ove Bengt Berg i Politikus..
Glenn Diesen: Eurasisk integrasjon som et anti-hegemonisk system
Vi lever i en tidsepoke med økonomiske forstyrrelser.
Den USA-sentriske globaliseringen erstattes av en mer desentralisert form, ledet an av det større eurasiske kontinentet. Følgen av disse rystelsene i overgangsperioden er ustabilitet i økonomi, politikk og internasjonal sikkerhet – ettersom økonomisk tvang glir over i krig.
Forstyrrelsene i verdensøkonomien var forutsigbare, og faktisk forutsagt i flere tiår.
Når enorm økonomisk makt samles hos én hegemon, har denne sterke grunner til å bygge tillit til en økonomisk orden under egen styring. Det skaper et åpent internasjonalt system med tilgang til teknologi, industri, energi, mat, transportårer, banker, valutaer og betalingssystemer.
Dette kalles en godartet hegemon: Ved å skape tillit til et åpent system hindrer den alternativer fra å vokse fram, og verden blir dypt avhengig. Globalisering ble dermed ensbetydende med amerikanisering.
Hegemoner er imidlertid alltid midlertidige. Gjennom åra blei den amerikanske økonomien stadig mer opptatt av skaffe seg gevinst uten å skape ny verdi [som tilkarring av statenes penger for luftslott, red.], finansialisert og gjeldstynga etter hvert som konkurransekrafta blei borte. En hegemon gjør feil og prioriterer kortsiktig, fordi den kan bære kostnadene – inntil bristepunktet. Rundt om i verden klatra andre land opp i globale verdikjeder og blei urolige over den økende skatte-uansvarligheten og det åpenbare skrøpelige i systemet.
En synkende hegemon oppfører seg forutsigbart annerledes. Den bruker sin kontroll over verdensøkonomien til å hindre framveksten av rivaler.
Økonomisk tvang blir det nye normale: Begrense Kinas tilgang til nøkkelteknologi, beslaglegge iranske tankskip, forberede maritime flaskehalser, fryse Russlands statsfond. Tilliten rakner, og jakten på et mer desentralisert system bare tiltar.
Den synkende hegemonen prøver også å splitte rivalene: Tyskland skal løsrives fra Russland, Russland fra Kina, Kina holdes unna India, India skal dempe båndene til Iran, Iran må ikke samarbeide med Golfstatene. Markeder erobres når Europa presses til å droppe kinesisk teknologi og russisk energi. Når europeere og allierte blir for avhengige av USA, kan industriell og økonomisk makt suges tilbake dit.
Til slutt vil Japan, Sør-Korea, Taiwan og Europa se at å binde seg til en synkende stormakt for å redde en unipolar orden som allerede er borte, er selvdestruktivt. Valget står mellom å spre økonomiske bånd for velstand og politisk selvstendighet – eller å bli fanget i markeder som hegemonen kannibaliserer.
Den synkende hegemonen har, akkurat som motstandere og allierte, sterke grunner til å omfavne multipolaritet. Nye politiske krefter der vil innse at å fortsette hegemonisk politikk i en multipolar verden straffes av systemet. Å tømme egne reserver og oppmuntre resten av verden til felles motvekt er uholdbart. Den klokeste strategien er å akseptere en beskjeden rolle som én blant flere stormakter, dempe kollektiv balanse og frigjøre krefter til sosial og økonomisk gjenreisning.
Eurasias framvekst markerer slutten på 500 år med vestlig lederskap og dominans – helt siden europeiske sjømakter begynte å binde verden sammen tidlig på 1500-tallet. Noe panikk i Vesten er forståelig, men det ligger også store muligheter foran oss.
Adam Smith har skrivi mye om internasjonal handel mellom stater og områder med ulik utvikling. Og den muligheten til utnytting av den sterkeste som dette ga. At hegemonen ikke har innsett sin svekkelse har ført til kriger. Diesen siterer Smith som mente en jamnere maktfordeling ville skape harmoni:
Seinere, kanskje, vil innfødte i disse landene vokse seg sterkere, eller europeerne svakere, og folk i alle verdens hjørner kan nå den likheten i mot og styrke som alene – gjennom gjensidig frykt – kan tvinge uavhengige nasjoner til å respektere hverandres rettigheter. Ingenting synes mer egna til å skape denne balansen enn den gjensidige utvekslinga av kunnskap og forbedringer som omfattende handel mellom alle land nødvendigvis fører med seg.
(Adam Smith (1723–1790) var en skotsk moralfilosof og økonom som regnes som grunnleggeren av den moderne samfunnsøkonomien og en sentral tenker innen økonomisk liberalisme. Han er mest kjent for boken The Wealth of Nations (Nasjonenes velstand) fra 1776, hvor han argumenterte for fordelene med frihandel, arbeidsdeling og markedsøkonomi, og introduserte begrepet om den «usynlige hånd». Red.)
Glenn Diesen avslutter med følgende forslag:
Jeg avslutter med at eurasisk integrasjon bør være anti-hegemonisk, men ikke anti-vestlig ved å falle tilbake i blokkpolitikk.
Les også:
