oss 150 kroner!
Europa kaller det solidaritet. Våpen, penger og støtte strømmer til Ukraina, og Norge er blant de mest ivrige bidragsyterne. Men bak fasaden vokser et mørkt og eksplosivt problem – en sosial og sikkerhetspolitisk krise som kan kaste hele kontinentet ut i uro. For når hundretusener av kamptrente soldater kommer hjem fra fronten uten hjelp, uten arbeid og uten framtid, skaper vi grobunnen for noe langt verre enn korrupsjon: desperasjon, ekstremisme og organisert kriminalitet.
Jeg har selv arbeidet med veteraner i Ukraina i en årrekke. Sammen med EUROMIL og Lifeline Ukraine var vi med på å bygge reintegrasjons-programmer for soldater som vendte hjem, programmer som fokuserte på psykisk helse, yrkesliv og sosial støtte. Vi så hvordan mennesker fant mening igjen, hvordan troen på framtiden kunne gjenreises. Men vi så også hvordan systemet motarbeidet det. Pengene forsvant, støtten forsvant, og etterhvert ble prosjektene lagt ned.
I dag står Ukraina overfor en bølge av veteraner utenfor samfunnets rammer. To millioner mennesker har tjenestegjort siden 2014. Mange er fysisk og psykisk skadet. De fleste får ingen hjelp. USAID og andre internasjonale aktører har redusert eller stoppet sine støtteprogrammer. Lokale initiativ er utarmet. Det som kunne vært landets sterkeste ressurs, blir i stedet en tikkende bombe.
Når soldater vender hjem til ingenting, mister de ikke bare håpet, de mister også lojaliteten. Uten trygghet, uten arbeid og uten mening blir de sårbare for krefter som vet å utnytte dem. Organisert kriminalitet, våpen- og narkotikasmugling, og ekstremistiske grupper har allerede begynt å rekruttere blant veteraner som føler seg sviktet. Dette er ikke teorier; det er realiteter som dokumenteres i flere europeiske sikkerhetsrapporter.
Jeg har møtt mange av disse mennene. Noen forsøker å klare seg. Andre bryter sammen. Enkelte mister alt – familie, verdighet, livsglede. Og midt i dette systemet ser mafiaen og paramilitære grupper sin sjanse. De ser kompetente, disiplinerte og desperate menn som kan brukes. Det som i dag er et sosialt problem i Ukraina, kan i morgen bli en sikkerhetstrussel for hele Europa.
Hvis vi ikke handler, risikerer vi å se Ukraina gli over i et samfunn der vold og kriminalitet blir en del av hverdagen, og der statens autoritet utfordres av væpnede nettverk. Et land bygget på traumer og korrupsjon kan ikke skape stabilitet. Vi risikerer at Europas nye partner blir en sikkerhetspolitisk belastning – et land som eksportere uro, våpen og mennesker i nød.
Sverige har forstått alvoret. De har invitert ukrainske veteraner til Sverige for behandling og rehabilitering. Prosjektene finansieres av svenske myndigheter og drives av svenske veteranorganisasjoner med dokumentert kompetanse. De hjelper mennesker, ikke systemer. Norge kunne gjort det samme – men velger å ikke gjøre det. Norske veteranorganisasjoner med internasjonal erfaring står klare, men blir holdt utenfor. Vi sier vi vil hjelpe, men vi nekter å bruke de som faktisk kan.
Det er ikke bare uansvarlig, det er farlig. Europa kan ikke ignorere det som skjer med Ukrainas veteraner. For hvis de faller, faller også grunnlaget for et stabilt Ukraina. Og når et land med millioner av våpen og en befolkning herdet av krig mister kontrollen, er det ikke bare Ukraina som rammes – det er hele Europa.
Dette handler ikke om å svartmale. Det handler om å være realistisk. Ingen fred kan bygges på ubehandlede traumer. Ingen demokrati kan blomstre i et samfunn som svikter sine egne soldater. Jeg har sett dette før, i andre konflikter, i andre land. Det starter med håp, ender med korrupsjon, og til slutt kommer desperasjonen.
Vi har fremdeles tid til å handle. Europa og Norge må opprette et nytt, målrettet program for reintegrering av veteraner. Det må bygges på erfaring, ikke politikk. Samarbeidet må skje mellom EUROMIL, Lifeline Ukraine og nordiske land som allerede har vist at de kan. Vi må bruke midlene våre klokt på helsehjelp, yrkesopplæring og samfunnsbygging. Ikke på prosjekter som ser pene ut på papiret, men som ikke redder liv.
Dette er vår moralske og strategiske prøvestein. Enten hjelper vi Ukraina med å bygge et samfunn uten korrupsjon, kriminalitet og ekstremisme – eller så står vi snart overfor en ny krise, en vi selv har finansiert.
Europa må forstå at vi ikke bare kjemper mot Russland – vi kjemper mot konsekvensene av vår egen likegyldighet.
Av Dan-Viggo Bergtun, en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd. Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteran-arbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet
