oss 150 kroner!
Nyhetene rundt Ukraina-konflikten har vært få, da partene har trukket seg tilbake til en slags strategisk tenkepause for å finne nye politiske måter å overliste hverandre på. Dette skyldes at hele «våpenhvile»-spillet har blitt ren politisk posering, siden partene er altfor langt unna hverandre til å oppnå noe vesentlig. Dette skriver kommentatoren Simplicius på sin Substack. Vi bringer et langt utdrag av artikkelen.
Av Simplicius, 25. august 2025.
I fravær av reelle fremskritt er det kun det politiske spillet som kan gi en mulig fordel. Europa har igjen tatt opp «sikkerhetsgarantier» og «tropper på bakken» som lokkeduer, men dette er gamle, utslitte temaer som ikke lenger har reell verdi. Likevel stopper ikke dette dem fra å prøve – Le Monde foreslår for eksempel en ny idé: at europeiske tropper bør sendes til Ukraina før en våpenhvile, ikke etter, for å «presse» Putin til å akseptere en våpenhvile:
Forskeren ved Det franske instituttet for internasjonale relasjoner, Elie Tenenbaum, argumenterer for at å snakke om en mulig europeisk «fredsbevarende styrke» gjør Putin mer fastlåst i konflikten, da han ønsker å unngå NATO-tropper ved sin grense – en rimelig vurdering.
Denne muligheten er imidlertid helt uaktuell for Kreml, som har som en av sine hovedmotivasjoner å hindre vestlige tropper i et område de anser som sitt eget. Enda verre: Jo mer europeerne viser vilje til å utplassere styrker etter en våpenhvile, desto mindre sannsynlig er det at Vladimir Putin vil signere en avtale.
Men så tar Tenenbaum et sprang. I stedet for å følge sin egen logikk, konkluderer han med at løsningen er å sende tropper umiddelbart, uten å vente på Putins godkjennelse:
Løsningen på dette problemet er ikke teknisk, men logisk, og krever igjen en omvendt kronologi: sikkerhetsstyrker må utplasseres før, ikke etter, en våpenhvile. Tvunget til å akseptere en europeisk tilstedeværelse eller betale prisen for en kostbar og usikker konfrontasjon med Vesten, vil Russland være mer tilbøyelig til å signere en avtale enn uten en slik demonstrasjon.
Tenenbaum tror altså at å starte tredje verdenskrig ville være oppskriften på å få Putin til forhandlingsbordet. Han burde kanskje ha lyttet til Lukasjenkos nylige intervju før han skrev dette; Lukasjenko fortalte hvordan han advarte Trump over telefonen om ikke å presse Putin, nettopp fordi Putin ikke lar seg påvirke under press.
Det er også verdt å merke seg at Tenenbaums artikkel trekker et viktig skille – at en styrke i Ukraina ikke ville være en «fredsbevarende» styrke i klassisk forstand, som patruljerer en kontaktlinje. I stedet ville det være en offensiv avskrekkingsstyrke i stand til å «rykke frem ved et mulig brudd i frontlinjen»:
Dette ville ikke være en nøytral fredsbevarende og intervensjonsstyrke på kontaktlinjen, men snarere en avskrekkende operasjon. Et slikt opplegg er ambisiøst, men langt fra utenfor europeernes rekkevidde.
Denne koalisjonen er basert på fire pilarer… og en «landdemonstrasjon» som involverer noen få mobile brigader i stand til å rykke frem ved et mulig brudd i frontlinjen, som er over 1000 kilometer lang og fortsatt vil bli holdt av den ukrainske hæren, slik tilfellet er i dag.
Som de fleste vet, er «fredsbevarere» vanligvis forskjellig fra offensive kampbrigader og tunge panserbrigader som kan føre reell krig. Fredsbevarere er vanligvis lett bevæpnet og ment å fungere som «sikkerhetsvakter» og vakter. Det er tydelig at Russland og NATO er uenige om hva slags styrke som ville være passende i denne situasjonen, spesielt siden Russland har støttet forslag om kinesisk involvering i denne sammenhengen. Interessant er også hans omtale av kritiske «sjøfartsruter» og havner som trenger beskyttelse av denne avskrekkingsstyrken, noe som tydelig innebærer bruk av NATO-mariner for å beskytte Odessa. Vestlige analytikere er stadig mer bekymret for at Odessa skal falle i russiske hender, gitt de nylige russiske gjennombruddene på slagmarken. En nylig artikkel i The Telegraph understreket dette, og markerte Odessa som helt avgjørende for Ukrainas overlevelse:
Tilbake til «manøvreringsfasen» i «forhandlingsspillet», har Trump nå uttalt at når hans nye to-ukers frist er over, kan han innføre sanksjoner, tolltariffer eller «ikke gjøre noe i det hele tatt»: Europeerne fortsetter å løpe i sirkler som oppjagede høns uten en klar plan fremover. Mange europeiske eliter begynner å innse realiteten: Europas avmakt og de store vrangforestillingene om at de kunne dominere globale giganter. I en tale ved det årlige Rimini-møtet kritiserte tidligere ECB-sjef Mario Draghi EU, og erklærte deres forestillinger om geopolitisk makt som en død drøm, født av den feilaktige ideen om at økonomisk makt automatisk gir geopolitisk makt:
«I årevis trodde EU at dens økonomiske størrelse, med 450 millioner forbrukere, ville gi geopolitisk makt og innflytelse i internasjonale handelsrelasjoner. Dette året vil bli husket som året da denne illusjonen forsvant».
Jo mer eurokratene skriker og krangler i sitt målløse spill, desto mer maktesløse fremstår de, og desto mer troverdighet taper de i øynene til sine egne innbyggere. Likevel er det med deres «jernforsikring» at Zelenskyj nå fortsetter sin fanatisk maksimalistiske tilnærming, og bløffer seg mot katastrofe for Ukraina: i en ny uttalelse på «Ukrainas uavhengighetsdag» lovet Zelenskyj til og med å returnere både Krim og Donbass til et «gjenforent» Ukraina.
Europa skriver ut en sjekk til Zelenskyj som de ikke vil kunne innfri.
Les resten av artikkelen her:
