oss 150 kroner!
Forkjempere for høyere militærutgifter sier ofte at det er for å ‘støtte troppene’. Det er ikke akkurat det som skjer.
Responsible Statecraft, 10.juli 2025
Talsmenn for stadig høyere Pentagon-utgifter hevder ofte at vi må kaste mer penger på departementet for å «støtte troppene». Men nylige budsjettforslag og en ny forskningsartikkel utgitt av Quincy Institute og Costs of War Project ved Brown University, tyder på noe annet.
Artikkelen, som jeg var medforfatter av sammen med Stephen Semler, fant at 54% av Pentagons 4,4 billioner dollar i skjønnsmessige utgifter, fra 2020 til 2024, gikk til militære kontraktører. De fem største – Lockheed Martin (313 milliarder dollar), RTX (tidligere Raytheon, 145 milliarder dollar), Boeing (115 milliarder dollar), General Dynamics (116 milliarder dollar) og Northrop Grumman (81 milliarder dollar) – mottok alene 771 milliarder dollar i Pentagon-kontrakter i løpet av den femårsperioden.
Denne enorme tilførselen av penger til våpenprodusenter kommer på bekostning av økonomi og tiltak for aktivt personell og veteraner fra USAs kriger etter 11. september. Til tross for lønnsøkninger de siste årene, er det fortsatt hundretusenvis av militærfamilier som er avhengige av matkuponger, bor i dårlige boliger eller lider av andre økonomiske vanskeligheter.
I mellomtiden er det planer om å kutte titusenvis av personell ved Veteran Administrasjonen, stenge helsesentre for veteraner og til og med redusere bemanningen ved nødtelefoner som skal hjelpe veteraner med å unngå selvmord. Mange av programmene som veteranene og deres familier er avhengige av – fra matkuponger til Medicaid og mer – er det planlagt kraftige kutt i budsjettproposisjonen som ble signert av president Trump, tidligere denne måneden.
Det ville ha vært én ting om alle de hundrevis av milliarder dollar som ble øst over våpenkontraktører, ble brukt godt i tjeneste for et bedre forsvar. Men det gjør de ikke. Overprisede og underpresterende våpensystemer som kampflyet F-35 og Sentinel interkontinentale ballistiske missiler (ICBM), har vist seg å være ganske effektive til å konsumere skattebetalernes penger, selv om de løper enorme kostnadsoverskridelser, lider av lange forsinkelser, og når det gjelder F-35, er utilgjengelige for bruk mye av tiden på grunn av alvorlige vedlikeholdsproblemer.
Responsible Statecraft:
Problemene med Sentinel og F-35 vil sannsynligvis blekne i sammenligning med summene som kan bli kastet bort i jakten på president Trumps forslag om et pottetett -missilforsvarssystem, «Golden Dome», en kostbar ønskedrøm som mange eksperter mener er både fysisk umulig og strategisk uklokt. I løpet av mer enn 40 år og hundrevis av milliarder dollar brukt siden Ronald Reagans løfte om å bygge et ugjennomtrengelig skjold mot innkommende ICBM-er har Pentagon ennå ikke lykkes i en test utført under realistiske betingelser og har til og med mislykkes i et stort antall av de nøye skrevne bestrebelsene.
Golden Dome er også mer ambisiøst enn Star Wars. Systemet er ment å avskjære ikke bare ICBM-er, men hypersoniske missiler, lavtflygende droner og alt annet som kan skytes opp mot USA.
Den gode nyheten er at hvis du er en våpen-entreprenør, enten det er fra de fem store eller den fremvoksende militære teknologisektoren i Silicon Valley, vil Golden Dome være en gullgruve, uavhengig av om de noen gang produserer et nyttig forsvarssystem.
Silicon Valley-gjengen anerkjenner fullt ut problemene nåværende industriledere har hatt med å produsere effektive våpen til en overkommelig pris, og de har et svar – gi pengene til dem i stedet, og de vil produsere smidige, rimelige, lett utskiftbare, programvaredrevne våpen – som vil gjenopprette Amerika til en posisjon med global forrang.
Den nye garde er imidlertid interessert i mye mer enn bare å bygge nye produkter som de kan selge til Pentagon. Lederne for disse nye teknologifirmaene – ledet av Elon Musk i SpaceX, Peter Thiel i Palantir og Palmer Luckey i Anduril* – beskriver seg selv som «grunnleggere», som vil dra USA ut av dødvannet – til en posisjon med uovertruffen militær dominans.
*(Anduril er også kjent som «Vestens flamme» på sindarin, et av de alviske språkene skapt av forfatteren J. R. R. Tolkien. Dette navnet gjenspeiler sverdets rolle som et håpets fyrtårn og et symbol på Vestens gjenoppblomstring mot Saurons mørke. Anduril er smidd av det ødelagte sverdet Narsil, som ble brukt til å nedkjempe Sauron, en gang tidligere. Palantir er også et eksempel på tech-selskap der navnet er hentet fra Tolkiens univers. O.a.)
I motsetning til administrerende direktører for de store kontraktørene, er også disse new-age-militaristene høylytte aggressive. Noen, som Palmer Luckey, har offentlig skrytt av hvordan vi kan slå Kina i en krig som han ser komme i løpet av de neste årene, mens andre, som Palantir-sjef Alex Karp, har heiet på Israels kampanje for masseslakt i Gaza, og til og med gått så langt som å holde selskapets styremøte i Israel, på høyden av krigen, som en gest av solidaritet.
Selv etter Elon Musks offentlige og kaotiske brudd med Donald Trump, har teknologisektoren fortsatt et forsprang på den gamle garde i innflytelse over administrasjonen hans. Visepresident J.D. Vance ble ansatt, veiledet og finansiert av Palantirs Peter Thiel, og tidligere ansatte i Anduril. Palantir og andre militære teknologifirmaer er blitt utnevnt til innflytelsesrike stillinger i det nasjonale sikkerhetsbyråkratiet.
I mellomtiden har Lockheed Martin og dens kohort en sterk hånd å spille i Kongressen, der kampanjebidrag, hundrevis av lobbyister og leverandører lokalisert i et flertall av stater og distrikter, gitt dem enorm makt til å holde programmene deres i gang, selv i tilfeller der Pentagon og militæret prøver å kansellere eller pensjonere programmer.
Selv med et foreslått budsjett på 1 billion dollar i året, kan det hende at det må være noen avveininger mellom eldre firmaer og nye teknologiselskaper når Pentagon velger neste generasjon våpen. Den manglende ingrediensen i alt dette er offentlighetens stemme, eller sterke innspill fra medlemmer av Kongressen, som bryr seg mer om å smi en effektiv forsvarsstrategi, enn de gjør med å bringe Pentagon-dollar til sine områder.
Når det gjelder å skape et forsvarssystem som passer til den verden vi lever i, bør det ikke handle om Lockheed Martin versus Palantir, det bør handle om sunn fornuft kontra spesialinteresser. Teknologi alene vil ikke redde oss, som vi har sett fra de gjentatte feilene til «mirakelvåpen», som den elektroniske slagmarken i Vietnam, eller president Reagans Star Wars-initiativ, eller fremkomsten av presisjonsstyrt ammunisjon for faktisk å vinne kriger eller oppnå gunstige resultater, fra Vietnam til Irak til Afghanistan.
Å komme opp med en forsvarsplan som faktisk gir mening – og som har noen utsikter til å lykkes – vil bety å konfrontere makten og innflytelsen til våpenleverandørene av alle slag, som nå forbruker mesteparten av utgiftene som er ment å fremme trygghet og sikkerhet til Amerika og dets allierte.
Denne artikkelen er hentet fra Responsible Statecraft:
The Pentagon spent $4 trillion over 5 years. Contractors got 54% of it.
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
William Hartung er seniorforsker ved Quincy Institute for Responsible Statecraft. Arbeidet hans fokuserer på våpenindustrien og USAs militærbudsjett.
