oss 150 kroner!
Da det nylige NATO-toppmøtet i Haag åpnet, holdt NATOs generalsekretær Rutte en pressekonferanse med Ukrainas president Volodymyr Zelensky. Rutte fortalte Zelensky at nåværende beslutninger om Ukraina, «egentlig bygger på Washington, toppmøtet i fjor, der vi bestemte oss for at det er denne irreversible veien for Ukraina inn i NATO». Han gir deretter den vage forsikringen om at «vi bygger den broen mens vi snakker». Rutte la deretter til: «Selvfølgelig kan jeg ikke avsløre noe om toppmøteerklæringen».
Antiwar.com, 3. juli 2025
Zelensky, som om han ikke hørte den kvalifikasjonen, sier: «Beslutningen fra Washington-toppmøtet, som var veldig viktig i fjor, viktig at denne retningen ikke endres».
Zelensky hevder offentlig at retningen ikke endrer seg. Men den har allerede endret seg. NATO har gått videre; Zelensky har ikke gjort det. Den irreversible kursen reverseres.
Zelensky dro til Haag og presset fortsatt på for NATO-medlemskap. Men NATO mangler den nødvendige enstemmigheten for å gi det, og USAs president Trump har allerede utelukket det. Spørsmålet om ukrainsk medlemskap i NATO var ikke engang på årets agenda under toppmøtet.
Zelensky, som «ble behandlet som en VIP» på hvert NATO-toppmøte siden Russlands invasjon, ble «henvist til bakgrunnen», ifølge The Washington Post. Han «ble ikke fetert som tidligere år», sier The New York Times seg enig i. «Han var ikke engang sentrum for oppmerksomheten». Da toppmøtet nærmet seg var det ikke engang klart at Zelensky ville delta. Han deltok på den offisielle middagen for NATO-ledere som ble arrangert av kongen av Nederland, men i år ble han ikke invitert til å delta på plenumssesjonene.
Rådsmøtet mellom Ukraina og NATO, som var planlagt for statsoverhoder for å diskutere krigen med Russland, ble nedgradert til utenriksministernivå.
USA har ikke annonsert noen ny militærhjelp til Ukraina siden Trump kom tilbake til embetet, og USA har motstått press om å innføre nye sanksjoner mot Russland. 25. juni så det ut til at USAs utenriksminister Marco Rubio utelukket nye sanksjoner i nær fremtid, for hvis USA innførte dem, ville de miste evnen til å forhandle, «til å snakke med dem om våpenhvilen».
Til slutt nevnte erklæringen fra toppmøtet i Haag knapt Russland eller landets krig med Ukraina. Mens Washington-erklæringen fra 2024 sa at «Russland bærer eneansvaret for sin angrepskrig mot Ukraina», nektet Haag-erklæringen fra 2025 å tildele noen slik skyld. Mens 2024-erklæringen sa at «vi vil fortsette å støtte [Ukraina] på landets irreversible vei til full euro-atlantisk integrasjon, inkludert NATO-medlemskap», inneholdt Haag-erklæringen fra 2025 ikke ett ord om at Ukraina skulle bli med i NATO.
Den korte erklæringen fra 2025 refererte bare vagt til Russland som en «langsiktig trussel … til euro-atlantisk sikkerhet». Ikke bare var den «irreversible veien til … NATO-medlemskap» droppet fra erklæringen, ikke engang militær støtte til Ukraina fortjente en egen del i erklæringen. Støtte til Ukraina ble begravd i avsnittet om medlemmer som ble enige om å forplikte 5% av BNP årlig til forsvar.
Og selv her var ordlyden et slag mot Ukraina. Erklæringen sier at «allierte bekrefter deres varige suverene forpliktelser til å gi støtte til Ukraina, hvis sikkerhet bidrar til vår». Det subtile her er inkluderingen av ordet «suveren».
Innlemmelsen av ordet endrer forpliktelsen, fra en omfattende NATO-forpliktelse til en beslutning som skal tas individuelt av hvert medlem. Ian Proud, som fungerte som økonomisk rådgiver ved den britiske ambassaden i Moskva fra 2014 til 2019, forklarte meg: «Ordlyden i kommunikéene fra toppmøtet blir finkjemmet i flere uker i forkant av ethvert toppmøte, med delegasjoner som presser på for det som for utenforstående kan virke som mindre endringer i teksten. Derfor var det bevisst og fullt av mening å inkludere ordet «suveren» i det korte kommunikéet fra NATO-toppmøtet i Haag. Fjern ordet, og setningen «De allierte bekrefter sin forpliktelse til å gi støtte til Ukraina», vil antyde at støtte til Ukraina var en forpliktelse for hele NATO. Inkluder det, og setningen får en helt ny betydning, spesifikk for hvert NATO-medlemsland, med den klare implikasjonen at støtte var et spørsmål om nasjonalt valg».
Proud la til at ordlyden i erklæringen «’forpliktelser’, gir den ultimate komme seg ut-klausulen for Trump-administrasjonen, fra å gi fortsatt økonomisk støtte til Kiev, mens europeerne øker sitt spill».
Øyeblikkets sorg er faren som ligger latent i at realitetene har forlatt Zelenskys fortelling. NATO har forflyttet seg videre fra medlemskap for Ukraina, men Zelensky har ikke endret Ukrainas krav eller forhandlingsposisjon, for å tilpasse seg denne virkeligheten. Det fortsatte kravet i forhandlingene om NATO-medlemskap, er forhandlingenes død. USA har vært tydelige på at de ikke vil innvilge det. NATO har vært tydelig i sine handlinger at de ikke vil innvilge det. Og Russland vil aldri innvilge det: det er grunnen til at de gikk til krig.
Erklæringen fra NATO-toppmøtet i 2025 publiserer tydelig slutten på Ukrainas NATO-ambisjoner, i det minste i enhver overskuelig fremtid. Zelensky som klamrer seg til troen på at NATOs «retning ikke endres», vil bare bringe fortsatt krig til Ukraina, uten gevinst. Toppmøtet er et klart signal til Zelensky, for at Ukraina skal overleve og blomstre, må han droppe Ukrainas NATO-søknad.
Den nye virkeligheten som dukket opp fra toppmøtet i Haag, har svært brede implikasjoner for Ukraina og dets vestlige partnere. Richard Sakwa, professor emeritus i russisk og europeisk politikk ved University of Kent, fortalte meg at «Det nylige NATO-toppmøtet har avslørt den voksende splittelsen mellom hva Ukrainas nåværende lederskap ønsker og hva Vesten er villig, eller faktisk i stand til, å levere». Han forklarte deretter den bredere konteksten. «Dette gjelder ikke bare den utvannede uttalelsen om Ukrainas utsikter for å bli med i NATO, sammenlignet med den rungende støtten til Ukrainas NATO-ambisjoner på jubileumstoppmøtet i Washington i 2024, men også Ukrainas EU-medlemskap. Et økende antall medlemsland blir ukomfortable av ideen. Dette antyder», sier han, «at ekspansjonen av det politiske Vesten, som har pågått siden slutten av den kalde krigen, har nådd sine naturlige grenser; mens det politiske Vesten selv blir stadig mer fragmentert».
NATO-toppmøtet var et skuffende slag for Ukraina, hvis lederskap hadde blitt lovet så mye hvis de ville stå opp mot Russland for Vesten. Men Ukraina må nå tilpasse seg denne nye virkeligheten, forlate sine NATO-ambisjoner og fokusere på å forhandle om de virkelige spørsmålene som vil holde liv i håpet om overlevelse, sikkerhet og velstand i fremtiden.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
Leaving Zelensky Behind
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Ted Snider er en regelmessig spaltist om amerikansk utenrikspolitikk og historie ved Antiwar.com og The Libertarian Institute. Han er også en hyppig bidragsyter til Responsible Statecraft og The American Conservative så vel som andre utgivere. For å støtte arbeidet hans eller for media eller virtuelle presentasjonsforespørsler, kontakt ham på tedsnider@bell.net.
