oss 150 kroner!
Noen tanker rundt Arnljot Asks innlegg: Forsvarspolitikk og solidarisk fredspolitikk i vår tid, publisert her den 6. juni 25.
Av Rolf Galgerud, leserinnlegg.
Min første reaksjon var at Arnljot Ask neppe føler seg bekvem med Rødts krigspolitikk og at han ønsker en form for ‘kompromiss’ i dette spørsmålet i Rødt.
Det første spørsmålet som dukket opp hos meg var; hvordan kan man kompromisse om en konkret virkelighet, skal man vedta hva som er virkelighet – eller skal man søke å finne den? For det er hva som er virkeligheten det er strid om, man er uenig om hva som er sannheten. For hadde man erkjent hva som er virkeligheten, så kunne man jo diskutere; hva gjør vi i forhold til dette?
Kjensgjerninger man ikke vil se
Det er en rekke kjensgjerninger som ‘ligger på bordet’, kjensgjerninger som er vel dokumentert, men som ledelsen i Rødt tydeligvis ikke vil erkjenne. Alt som står under er å finne i arkivet til steigan.no., og der med utførlig henvisning til kilder.
- Engelsk etterretnings støtte og organisering av restene av den ukrainske nazibevegelsen helt fra slutten av andre verdenskrig.
- At denne nazibevegelsen har skaffet seg en ekstremt mye større innflytelse i Ukraina enn den oppslutningen de i virkeligheten har, ca. 2% ved siste valg. Men det betyr jo at blant femti personer finner du en med nazisympatier. De har brukt massiv vold og terror for å skaffe seg kontroll, og de har nå sentrale posisjoner i både politiet og militæret. Mord på sentrale politiker som ikke vil innordne seg, har skjedd flere ganger.
- Forbud mot en rekke partier (alle på venstresiden) og fagforeninger i det ‘demokratiet vi kjemper for’.
- Terroren mot russisk språk og kultur antar jeg er en ‘smart’ plan fra CIA for å framprovosere en russisk reaksjon, noe de fikk til i 2022, men først etter at 14.000 mennesker hadde blitt drept. Denne seine reaksjonen har Putin fått sterk kritikk for i Russland.
- Russland (og resten av verden) er kjent med at USA i mange år har arbeidet hardt for å kunne dele opp Russland i ‘småbiter’. USA har 7-900 militærbaser, også i Norge, nær opp til russiske grenser, uten at noen stiller spørsmålet; hvorfor?
- Og ikke minst; Ukrainas søknad om medlemskap i NATO og dets uttalte ønske om å få atomvåpen sammen med den massive opprustningen av militæret i Ukraina som NATO sto for etter 2014, var nok den utløsende faktor for Russlands innmarsj i 2022.
Språkets makt
Dette er en meget kortfattet oppsummering av hva jeg anser som hovedårsakene til Russlands ‘angrep’ på Ukraina. Og legg merke til at de, Russland, kun har konsentrert seg om de ‘russiske’ delene av Ukraina. Hadde Russland gjort det Arnljot Ask hevder at de gjorde; «en fullskala invasjonskrig», så ville nok Kiev og stor deler av Ukraina i dag vært en grushaug. Men Arnljot Ask viser med denne språkbruken, dette uttrykket, hvor han henter sin informasjon fra. Han har flere språklige ‘blomster’; overfallet på Jugoslavia kalles ‘Jugoslavia-krigen’. Og «Da supermakts-rivaliseringen mellom USA og Sovjet som ble etablert etter den 2.verdenskrigen ….». Det var ingen rivalisering, ‘rivalisering’ var vestlige media sin måte å framstille det på. Det som skjedde, var at USA akselererte en opprustning som tvang Sovjet til å følge etter. Hensikten fra USAs side var å presse Sovjets økonomi og ressurser som jo trengtes i stort monn til gjenoppbygningen etter 2. verdenskrig. Formålet var på denne måten bremse en velstandsutvikling i Sovjet og hindre at landet skulle kunne framstå som et soleklart alternativ til det kapitalistiske system. Arnljot Ask minner meg litt om tidligere utenriksminister Petersen som i annenhver setning sa: ‘Masseødeleggelsesvåpen’. Det var under USAs angrep på Irak.
‘Sovjet-imperialismens’ betydning
Men mitt utgangspunkt for disse skriverier er ikke en analyse av krigen i Ukraina, men hvordan mange AKPere/Rødtere forholder seg til den. Hvordan kan så mange som påberoper seg både marxisme og kommunisme havne så ute på ‘jordet’? Jeg tror at noe av svaret på spørsmålet kan ligger i AKPs kamp imot ‘sovjetimperialismen’. Den var jo ganske intens i 1970-åra. Og den bygde på falske forutsetninger. Antar at man siktet til Sovjets kontroll over Øst-Europa, at Sovjet utbyttet disse landene. Men det motsatte var virkeligheten den gang. Sovjet ønsket å bruke nettopp Øst-Europa som et utstillingsvindu for sosialismen ovenfor arbeiderklassen i Vest-Europa. Følgelig ble det heller at disse landene nøt godt av tilskudd i fra nettopp ‘imperialisten’, altså en motsatt ‘imperialisme’.
Jeg mistenker at det er en underliggende – gjerne ubevisst holdning – et sovjet/russerhat som kommer til uttrykk. For mange politisk aktive i denne tia var både Sovjet og Øst-Europa ‘fy-land’.
Og det kan kanskje være riktig å komme inn på hvorfor Kina skjelte ut Sovjet som en ‘imperialiststat’. Under den kinesiske revolusjonen/frigjøringskrig var det en rekke kapitalister som støttet Mao. Når så Mao hadde seiret, så ble, som det seg hør og bør etter en kommunistisk revolusjon, den kapitalistiske industrien nasjonalisert – unntatt den delen hvor kapitalistene hadde støttet Maos frigjøringskrig. (*) Utover i 1960-åra begynte Sovjet å etterspørre nasjonaliseringen av resten av kapitalismen. Ifølge dem kunne man ikke ha en fungerende og blomstrende kapitalisme i et land som skal være sosialistisk. Det blir som å blande ild og vann. (Og ettertida har gitt dem rett, men det vil føre for langt å skrive om det her.)
Maos måte å vende oppmerksomheten vekk i fra kinesisk virkelighet på, ble å beskylde Sovjet for imperialisme. Denne beskyldningen ble tatt imot med åpne armer av bl.a. den norske ‘maoistbevegelsen’.
Kamp mot imperialisme ble en edel geskjeft, imperialisme et skjellsord – et skjellsord uten et definert innhold. Denne ‘tradisjonen’ har gamle AKPere tatt vare på.
Tanketomhet
Å beskylde Russland for imperialisme når de nå så seg tvungen til å gå inn i Ukraina røper etter min mening tanketomhet. Hva skal Russland med mer land? Landet er jo så stort at det rekker nesten rundt halve kloden, 11 tidssoner. Det finnes ingen ting i Ukraina som ikke finnes i Russland. Unntaket må være organiserte nazister. Så derfor kjære ex-AKPere, finn en annen forklaring. Som f.eks. Russlands behov for å sikre seg imot USA-imperialismens ønsker og forsøk på å knuse deres land.
Jeg vil avslutte med et meget klarsynt utsagn fra Knut Erik Aagaard, publisert hos steigan.no også den 6. juni:
«Noen vil mene at jeg i denne artikkelen er et mikrofonstativ for russisk propaganda. Dét beviser i så fall ikke at det er noe i veien med russisk propaganda. Den russiske propaganda kan jo for eksempel være sann.
Når A uprovosert slår ned B en vinternatt på gaten i sentrum, og de begge forteller sin historie for retten, så er det ikke nødvendigvis slik at sannheten ligger et sted midt mellom de to historiene. Den russiske versjonen støttes av 140 millioner russere, av en milliard kinesere, av 80 millioner brasilianere, av 39 prosent blant tyske velgere, og av fire nordmenn jeg vet om.»
(*) Kilde: Marxismen – leninismens grunnlag, side 614, Ny Dag 1962.
