Dette er et debattinnlegg fra Arnljot Ask, medlem i Rødts internasjonale utvalg, om krigen i Ukraina. Arnljot Ask har arbeidet en menneskealder i den røde venstrebevegelsen. På flere punkter er innlegget en polemikk mot de standpunktene og analysene vi har lagt fram på redaksjonell plass, og det er helt fint. Vi setter pris på å la «hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger konkurrere». Og vi inviterer til videre debatt på steigan.no om de kommentarene og standpunktene Ask legger fram.

Red.

Forsvarspolitikk og solidarisk fredspolitikk i vår tid

Ingress:

Dette innlegget trenger et lite forord. Da det er en litt oppdatert versjon av en artikkel jeg sendte til Klassekampen medio mai, men som debattredaksjonen refuserte. Den som har fulgt med debattene rundt Ukraina-krigen skjønner jo sjøl hvorfor. Avisas sjefredaktør gikk jo også i spissen i kampanjen mot Fredsinitiativet 2022 utover i dette året da de på høsten samlet til markering for våpenhvile og fredsforhandlinger etter at NATO bidro til å avslutte fredsforhandlingene våren 2022. Klassekampen opererte også som kampanjeavis da Rødt endret sin våpenhjelplinje fram til landsmøtet i 2023, på en slik måte at partiet ble fanget inn på det jeg har kalt «sklibrettet» Nansenprogrammet, som gjorde oss delaktige i NATOs helhetlige våpenforsyningsprogram. I stedet for at vi skulle ha supplert vår opprinnelige linje med at vi var i mot våpenembargo av Ukraina med at det også innebar at vi aldri har  protesterte mot at NASAMS luftvern ble donert direkte til Ukraina, slik det jo tilfløyt landet i strie strømmer fra sommeren og høsten 2022 av. Slik det nå ble, ble landsmøtevedtakets unntak for våpenleveranser en saga blott, og er fortsatt det! Trass i at Bjørnar Moxnes på vegne av Rødt flere ganger har uttalt at vi er i mot konkrete leveranser (som leveransene av F-16, og til og med F-35 inkludert 100 soldater til Polen-basen).

Jeg inkluderer også en liten oppdatering av det jeg sendte til Klassekampen, siden det skjer mye raskt om dagen. Bl.a. rundt avklaringa av at krigen siden våren 2022 har vært preget av at det er Russland og USA/NATO som har vært hovedaktørene, over hodet på Ukraina. Demonstrert ved at Trump har gått i spissen for en fredsløsning som i første rekke skal tjene de to sine interesser.

Og som jeg markerer i sluttavsnittet, vil debattene både rundt Ukraina-krigen/Nansen-prosjektet og norsk forsvarspolitikk fortsette videre framover.

En takk til steigan.no som tok inn innlegget, sjøl om jeg jo også har noe kritikk av den analysen de har stått for. De lever her opp til sin parole om å være et talerør for en åpen debatt.

Når jeg signerer med at jeg også er medlem i Rødts Internasjonale utvalg, er det for å markere at Rødt rommer et meningsmangfold som jeg finner meg til rette i. Jeg har jo også klart markert i debattene at jeg støtter at Rødt signerte Forsvarsforliket, sjøl om jeg har hatt kritikk av flere sider ved den prosessen (som også ble tatt ad notam i Landsmøtevedtaket)

Forsvarspolitikk og solidarisk fredspolitikk i vår tid

Store ord om den «alvorligste sikkerhetspolitiske perioden etter 2. verdenskrig for oss her i Europa» har florert de siste 3 åra, akkompagnert av kravet om «sterkere militær opprustning» og høystemte forsikringer om at «våpen er veien til fred» og «militær seier før forhandlinger».

Det er sant at den krigen som ennå pågår i Ukraina er den mest ødeleggende på vårt kontinent siden Jugoslavia-krigene. Men det er også slik at antall sivile krigsofre i 2023 var størst på Afrikas Horn ifølge FN, og i fjor var det Sudan og nabolanda lengre vest som toppa den dødelige statistikken.

Lengre sør i Afrika øker krigshandlingene igjen i det ressursrike og lenge krigsherja Kongo.  Og vi kan jo ikke avslutte denne dødelige kavalkaden uten å peke på det avskyelige som skjer i Midtøsten, den vestlige sivilisasjonenes vugge. Vesten har de siste par hundre åra motstridig avsluttet sitt direkte koloniale åk, mens de gjennom kriger har lagt samfunnstrukturer i grus, og ved splitt og hersk politikk holdt lokale kriger og undertrykking i gang.

Vestens hovedallierte her i dag er Israel og Tyrkia, som nå er i direkte konfrontasjon med hverandre om innflytelsen i Syria etter Assad-regimets fall der i desember 2024, men blir «holdt i kragen» av USA hvor Trump nå medio mai fikk Saudi Arabia og Qatar til å tilbakebetale Syrias gjeld til IMF, samtidig som han taktisk opphevet USAs sanksjoner mot Syria!

Opprettholdelsen av apartheidstaten Israel med folkemordspolitikken mot palestinerne overgår sjølsagt alt i skrivende stund. Det offisielle dødstallet på Gazastripen overstiger nå 53000, mens 420 000 er blitt fordrevet av en total befolkning på rundt 2.3 millioner ved starten av krigen høsten 2023.

Det skulle bare mangle at Norge vel 30 år etter Oslo-avtalen anerkjente Palestina. Men mens 3/4 av verdens land nå anerkjenner Palestina, gjør ennå under 1/5 av statene i Europa det.  Sjøl om Trumps USA fortsatt sikrer Israel våpenstøtte, også norskproduserte i USA, har Norge sjøl  det fulle ansvaret for straks å få avslutta finansieringa av krigen mot palestinerne gjennom Oljefond -milliardene. En finansiering som understøtter et folkemord etter den foreløpige kjennelsen i januar fra den den internasjonale domstolen ICJ. Siden da har situasjonen forverret seg dramatisk.

Ny verdensorden formes

Denne grimme virkeligheten utfolder seg i en tid hvor den relativt stabile verdensorden som ble etablert etter 2. verdenskrigen har vært i full oppløsning siden starten på 1990-tallet. Da supermakts-rivaliseringen mellom USA og Sovjet som ble etablert etter den 2.verdenskrigen gikk over i en fase hvor den gjenværende supermakten USA siden 1995 har prøvd å etablere sitt nye unilaterale American Centuary. Dette har påskyndet død og fordervelsen som nå truer klodens framtidige eksistens på flere vis.

Det nye Trump-regimet i USA synliggjør avslutningen av den gamle stormaktsordenen gjennom at det er USA og Russland som nå skal avslutte Ukraina krigen gjennom en avtale som de begge skal tjene på.

Sjøl om formålet med denne artikkelen ikke er å vurdere sammenbruddet i styringssystemet også i den gjenværende supermakten USA, er det ikke til å komme unna at Trumps «revival» har betydning for hvordan   verden kommer seg videre. Kan supermaktsrivaliseringsperioden bli erstatta av en multipolar verdensorden, hvor demokratiske samfunnsordener blir utvida både på globalt og lokale nivåer, og også blir rådende for økonomiske, sosiale og kulturelle forhold?  (Se min Gnist-artikkel i nr 1/2023). Trumps MAGA-strategi skiller seg  ikke fra New American Century- strategien, bortsett fra at Trumf prøver å få sine undersåtter i NATO til å bære omkostningene ved krigene som måtte bli nødvendig. Han bruker så USAs gjenværende økonomiske styrke til å presse sine rivaler til å bære omkostningene.  

Krigsfare og ny militær opprustning

Mot dette bakteppet, hvor invasjoner og kriger utfolder seg, er det ikke merkelig at behovene for å styrke  forsvarsevnen også med våpenmakt kan komme i konflikt med målene om fredelige og solidariske mål for samfunnsutviklinga, også i partier og bevegelser på venstresida som bekjemper imperialismen.

Her i Norge, som i resten av Europa, blussa uenighetene opp rundt Ukraina-krigene. Helt fra vurderingen av Maidan i 2014 og borgerkrigene som skjøt fart da, til de ble kraftig forsterket gjennom Russlands fullskala invasjonskrig i februar 2022.

Et tema i debattene  de siste årene har vært om dagens pågående krig i Ukraina (og nå også i Russland) er en proxy krig mellom NATO/USA og Russland, eller en krig mellom okkupanten Russland og den angrepne staten Ukraina.  I en debatt som i Norge har fått partisplittende følger for både Rødt og SV, og ringvirkninger i freds- og antikrigsbevegelsen.

I en krig hvor krigsaktørene har drevet en massiv propagandakrig for å rettferdiggjøre sine handlinger, havna Rødt på en analyse av virkeligheten, etter fullskalainvasjonen, som førte til en endring av partiets politiske handlingsparoler, sjøl om partiprogrammene ble opprettholdt. Spørsmålet om våpenleveranser førte til at vi i stor grad tilpassa oss NATO-Stoltenbergs krigsstrategi om «militær seier før forhandlinger». Dvs. inn «på fanget» til NATO, gjennom det jeg i debatten siden da har kalt «sklibrettet» Nansen-programmet.

Erik Ness har i Klassekampen 23. april reist «kompromissforslaget» om det er dekkende å si at krigen er «litt proxy likevel». Jeg har i debattene distansert meg fra å bruke den ensidige karakteristikken proxy krig om krigsscenarioet i sin helhet, helt siden debattene i kjølvannet av Maidan-kuppet i 2014 og utbruddet av borgerkrigene som blussa opp i Donbass-regionen, med bakgrunn i at Ukraina er et sterkt flernasjonalt land, utviklet gjennom hele det siste tusenåret, og også konstituert som det helt fra sovjetrepublikken ble oppretta i 1922  Jeg mener at å bruke denne karakteristikken underkjenner Russlands ansvar for opptrappinga av krigsscenarioet i 2022. Tilsvarende som jeg mener at Rødt sin ledelse fornektet stormaktskonflikten  USA/NATO versus Russland som et bakteppe for krigene som pågår. Min analyse er at krigsscenarioet i Ukraina-krigen består av tre kriger som gjensidig virker inn på hverandre: Fullskalainvasjonen fra Russland i februar 2022. Borgerkrigene i Øst Ukraina fra 2014 av, og Stormaktskonflikten USA-Russland som har pågått helt siden Sovjets fall.

Skal jeg sette et årstall for når stormaktskonflikten USA/NATO versus Russland utbasunerte sitt krigsrop og tok over styringen av krigsscenarioet vil det være 2008.  Hvor George W Bush, på sitt siste NATO-toppmøte fikk avslag på å ta inn Georgia og Ukraina som NATO medlemmer og måtte nøye seg med vedtak om at de kunne bli medlemmer i framtiden. På dette møtet var fortsatt Frankrike og Tyskland sterke motstandere  av å gå så langt, og Putin var også invitert inn på «sidelinja» på dette møtet.

Men presidentkandidat Bush jr. sine folk bak det globale «New American Centuary» prosjektet, som motarbeida Clintons, Frankrikes og Tysklands støtte til NATOs «Partnerskap for Fred» prosjekt fra 1994, hadde på Washington-toppmøtet i 1999 allerede fått inn et stikk gjennom Nye NATO sitt «out of area»-vedtak, og opptak av et dusin tidligere Warzawapaktland som direkte NATO-medlemmer. Derfor åpnet kompromisset i Bucuresti 2008 for en fortsettelse av «marsjen mot Kreml». Fram til Maidan-kuppet i 2014 ble ulike tiltak for å bygge opp til de kommende borgerkrigene i Ukraina tatt og akselererte sterkt militæropprustningen av Ukraina i årene som så kom.

Denne kronikken gir liten plass til å gå inn på historia helt tilbake til 1953, hvor Malenkov og Gromyko søkte om NATO-medlemskap for Sovjet og statene i Øst Europa, for å avverge kaldkrig-splittelsen i Europa som Winston Churchill agiterte for allerede på «jernteppetalen» i Fulton, Missouri i mars 1946. NATO-søknaden ble sjølsagt torpedert av USA, og framtvang slik opprettelsen av Warzawapakten i 1955. USA var jo allerede gjennom NATO-opprettelsen i 1949 og Marshall støtten økonomisk i gang med å sikre seg dominans over Europa. Dette hører til bakteppet for at den kalde krigen gikk over i den unipolare USA-dominerte verdensordenen fra midten av 1990-tallet.

Den tredje av de nåværende krigene på ukrainsk jord, som de tre siste årene også har bevega seg inn i Russland, er okkupasjonskrigen som Russland satte i gang i 2022. Siden den er holdt gående som følge av NATOs strategi om å avbryte fredsforhandlinger med Russland helt fram til militær seier over Russland ble oppnådd, er det grunnlag for å si at dagens krig i hovedsak har blitt en direkte krig mellom NATO/USA og Russland med Ukraina som slagmarken.  Dvs. at Norge da er direkte involvert i stormaktskonflikten, ikke bare støtte til en proxy krig.

Fredsforhandlingsprosessen som nå kanskje kommer i gang og fører til en våpenhvile, vil nok ta sin tid før en endelig, varig fredsavtale er inngått. Den må sjølsagt føre til en gjenoppretting av Ukrainas  suverenitet, og skape et fundament for en alleuroepisk sikkerhetspakt som også inkluderer de sikkerhetsbehovene som Russland har, illustrert ved forslagene til Malenkov og Gromyko i 1953.

Både Russland og Ukraina, begge flernasjonale stater, må her både gi og få, inngå kompromisser. Om de nå  gjenoppliver plattformene de drøfta i Istanbul rett etter Russlands invasjon i 2022, som også inneholder elementene fra Minsk-avtalene fra 2015 og valgprogrammet til Zelenskyi i 2019, kan det gi håp.

Da har jeg brukt opp plassen her* og får ikke kommentert yttrligere Rødts oppgave med å komme seg ut av problemene som «sklibrettet» Nansen-programmet og de påfølgende uenighetene rundt Forsvarsforliket skapte. I begge tilfeller er det avgjørende å gjøre det klart, også gjennom handlinger/aksjoner hva vi ikke er med på. Som nå, når TV-ruta i kveld viser at fregatten Roald Amundsen er på vei inn i det indiske havet på 7 måneders tokt med britisk hangarskip og deltakelse på militærøvelse sammen med også USA i Stillehavet. Moxnes protesterte allerede mot dette dagen etter at forsvarsminister Gram annonserte det for ca 1 år siden, under behandlingen av Forsvarsforliket. Det er også nå det da blir anledning til å kutte ned på antallet fregatter som skal bestilles og stille krav til at de må utrustes til operasjon i arktiske miljøer, ikke tropiske osv.  

Vi har her felles skjebne med det venstrekrefter og fredsbevegelser i hele Europa stir med, i forbindelse med EU-ledelsens proklamasjon om EU som militær stormakt gjennom «Rearm Europe»-prosjektet og Trumps 5% krav. Dette er jo debatter som vil pågå i mange fora i lang tid framover!

Arnljot Ask, medlem i Rødts internasjonale utvalg

4. juni 2025    

---

*) Ask har ikke fått noen plassbegrensning her. Red.