oss 150 kroner!
I et nylig intervju minner Dr. Nicolai Petro oss om at selv om det blir inngått en stor avtale mellom USA og Russland, kunne Ukraina være for splittet internt til å gå videre til fred. Denne artikkelen kan med fordel leses i tilknytning til Tragedien i Ukraina som vi publiserte i går.
Til tross for de pågående forhandlingene mellom USA og Russland om en våpenhvile i Ukraina og Washingtons strammere bånd til sin østeuropeiske stedfortrederregjering, er det en reell fare for at den ukrainske staten med sine mange fraksjoner har nådd et punkt der det ikke er noen vei tilbake. Risikoen for intern ustabilitet er stor, og landets ekstremhøyre nasjonalististfraksjoner (som har fått betydelig innflytelse siden 2014) utgjør den mest alvorlige trusselen mot et våpenhvileforsøk. Disse gruppene, dypt forankret i det militære og politiske landskapet, vil kanskje ikke akseptere noen løsning de oppfatter som et svik. Dr. Petro advarer om at Ukrainas fremtidige stabilitet ikke bare avhenger av landets eksterne krig, men også av landets evne til å begrense disse styrkene.
Den voksende makten til ultrahøyresiden
Petro understreker at disse høyreekstreme nasjonalistiske fraksjonene ikke bare er ytterelementer, men er godt bevæpnet og dypt forankret i Ukrainas maktstrukturer. De har gang på gang demonstrert sin evne til å avspore politiske beslutninger gjennom trusler og vold. Han peker på Minsk-avtalene som et godt eksempel – både president Petro Porosjenko og president Volodymyr Zelenskyj forfulgte i utgangspunktet fredsforhandlinger, bare for å trekke seg tilbake under press fra nasjonalistiske grupper som nektet å akseptere noe kompromiss med Russland.
I motsetning til vestlige demokratier, hvor voldelige ekstremister vanligvis marginaliseres, har Ukraina latt disse gruppene opprettholde betydelig politisk og militær innflytelse. Regjeringens manglende evne – eller uvilje – til å avvæpne dem har skapt en farlig situasjon der høyreekstreme fraksjoner effektivt har vetorett over Ukrainas politiske retning.
Vil militæret stille seg på regjeringens eller nasjonalistenes side?
En av Petros mest presserende bekymringer er om det ukrainske militæret ville støtte den sittende regjeringen i en potensiell fredsprosess eller alliere seg med nasjonalistiske grupper som ønsker å fortsette krigen. Svaret på dette spørsmålet, antyder han, er langt fra klart. Gjennom årene har nasjonalistiske paramilitære grupper blitt integrert i Ukrainas formelle militære struktur, noe som øker risikoen for at deler av de væpnede styrkene kan trosse Kyivs lederskap hvis en fredsavtale blir forfulgt.
Dette er ikke bare et hypotetisk scenario. Petro hevder at disse fraksjonene lenge har sett på seg selv som voktere av Ukrainas nasjonale interesser, forberedt på å ta saken i egne hender hvis de oppfatter regjeringen som svak eller forrædersk. Hvis Kyiv skulle bevege seg mot en forhandlet løsning, kan nasjonalistiske militser forsøke å styrte regjeringen og dermed kaste landet ut i et internt kaos.
En nasjon fanget i en voldssyklus
Petro trekker historiske paralleller til andre konflikter der ekstremistgrupper har nektet å legge ned våpnene, noe som forlenger ustabiliteten selv etter at hovedkrigen er over. Han advarer om at Ukrainas lederskap konsekvent har unnlatt å dempe disse nasjonalistiske elementene, noe som har latt dem blomstre ukontrollert. Dette har skapt en situasjon der enhver fremtidig fredsprosess kan bli møtt med voldelig motstand, som potensielt kan føre til borgerkrig.
I motsetning til vestlige demokratier, som har lykkes med å marginalisere voldelige nasjonalistbevegelser over tid, har Ukraina ennå ikke tatt tak i dette problemet. Petro argumenterer for at regjeringen til slutt må konfrontere den ekstreme høyresiden og avvæpne dem, ellers risikerer de permanent ustabilitet. Men ettersom disse fraksjonene vokser seg sterkere og mer innflytelsesrike, gjenstår spørsmålet: har Kyiv i det hele tatt evnen til å gjøre det?
Den usikre framtida
Petros analyse gir oss en tankevekkende konklusjon: Ukrainas største utfordring er kanskje ikke å beseire Russland, men å stabilisere seg innenfra. Selv om krigen tar slutt, truer tilstedeværelsen av velbevæpnede og radikale nasjonalistgrupper med å gjøre landet til en slagmark for interne stridigheter. Regjeringens manglende evne til å kontrollere disse fraksjonene styrker faren for en langvarig intern krise – en som kan forhindre Ukraina i å noen gang oppnå sann fred.
