oss 150 kroner!
Krigen i Ukraina er en krig om NATOs utvidelse.
På spørsmål om tilstanden til krigen i Ukraina under et pressemøte i går kveld på Air Force One, svarte president Trump at krigen er «en forferdelig ting som aldri burde ha startet».
At krigen er fryktelig er en idé som virker tapt på den demokratiske utenrikspolitiske eliten som siden Obamas valg i 2008 har fått oss inn i den ene utenrikskrigen etter den andre. Og krigen i Ukraina har vært spesielt forferdelig – den største og dødeligste krigen i Europa siden andre verdenskrig, den har tatt livet av omtrent en million ukrainere og russere.
At det var fullstendig forebyggbart forsterker bare skrekken.
Så hva skjedde?
Vladislav Surkov har et svar som er like godt som noe. I et sjeldent intervju med den franske avisa L’Express forrige uke, bemerket Surkov, en gang regnet som blant Putins nærmeste og mest innflytelsesrike medhjelpere, at med hensyn til forholdet mellom Russland og Ukraina er det slik at:
«Fredelig samarbeid ble forhindret av to vestlig-støttede kupp i Ukraina, i 2005 og 2014. I begge tilfeller ble ukrainere ulovlig utsatt for styret til en aggressiv minoritet, motivert av legendene om en politisert etnografi og luftspeilinger av europeisk integrasjon. Denne minoriteten førte Ukraina inn i krig«.
Etter 8 år (2014-2022) med kamper mellom den veststøttede juntaregjeringen i Kiev og russiskstøttet opprør i Donetsk og Luhansk, startet den russiske presidenten en invasjon av Ukraina.
Men som Trump bemerket, krigen trengte ikke å skje. At det skjedde er en bemerkelsesverdig svikt i diplomati, fantasi og strategisk empati fra president Biden og hans nasjonale sikkerhetsteam. Det er en fiasko man håper historien vil holde mot dem, dersom de i det hele tatt skulle bli husket.
Mens den kinesiske utenriksministeren Wang Yi sa forrige uke at han tror freden fortsatt er «langt unna», er det nyttig å huske hvordan vi kom til dette punktet for ikke å gjenta fortidas feil.
I en tre måneders periode frem til den russiske invasjonen 24. februar 2022 tok Biden-administrasjonen en rekke avgjørelser som i hovedsak fjernet diplomatiet fra bordet.
10. november 2021 ble et charter mellom USA og Ukraina om strategisk partnerskap signert av den ukrainske utenriksministeren Dmytro Kuleba og USAs utenriksminister Antony Blinken. Charteret gjentok støtten til Ukrainas ambisjon om å bli med i NATO ved å «utdype Ukrainas integrering i euro-atlantiske institusjoner», og uttrykte Washingtons «urokkelige forpliktelse til Ukrainas suverenitet, uavhengighet og territorielle integritet innenfor dets internasjonalt anerkjente grenser, inkludert Krim». Charteret la også direkte skylden for utbruddet av den ukrainske borgerkrigen i 2014 for Russlands føtter, og refererte til krigen som ble startet av det USA-støttede Porosjenko-regimet som en «russisk-ledet væpnet konflikt i Donetsk- og Luhansk-regionene».
Det russiske svaret på charteret kom en måned senere i form av foreslåtte traktater med USA og NATO som krevde en slutt på NATO-utvidelsen (likevel er det fortsatt «ekspert»-stemmer som er overbevist om at krigen ikke har noe med NATO å gjøre).
Reaksjonen på de russiske traktatutkastene fra det politiske og medieetablissementet i Washington og Brussel var like fiendtlig som den var uforståelig. New York Times rapporterte bare timer etter at de ble utstedt at de ble «umiddelbart avvist av NATO-tjenestemenn». Det republikanske framtredende medlemmet av Senatets utenrikskomité, Jim Risch, ga ut en uttalelse som ba Biden-administrasjonen og NATO «raskt og utvetydig avvise kravene i dette forslaget». I en artikkel for Brookings Institution skrev en tidligere ambassadør i Ukraina at «det er urealistisk å be USA om å forhindre ytterligere NATO-utvidelse».
Likevel var en avtale om å stanse NATOs ekspansjon den eneste muligheten til å unngå krig. Men sannheten er at Biden-teamet ikke ønsket å unngå krig.
Hvordan vet vi det? Vi vet fordi de sa så mye.
I et intervju fra april 2022 gitt bare to måneder etter invasjonen, innrømmet utenriksdepartementets rådgiver Derek Chollet at administrasjonen aldri hadde vurdert å forhandle om Ukrainas medlemskap i alliansen. Påfølgende forsøk på å avslutte krigen i Istanbul kort tid etter at krigen begynte, ble også undergravd av Washington og London.
Se likevel på hva russerne ønsket da og hva de vil nå. Det er ingen endring. Det som har endret seg er at i de mellomliggende årene har 1 million mennesker dødd. Ukraina er på vei til å bli en friluftsvåpenbasar midt i Europa. Landets befolkning nå halvparten av hva den var ved uavhengigheten i 1992. Ingen har rett til å bli overrasket over resultatet – ikke Biden, Blinken, Sullivan, Nuland, Milley og Austin, ingen av dem kunne eller ville se hva som stirret dem i ansiktet, nemlig, som president Obama innrømmet, at Ukraina er en kjerneinteresse for Russland på en måte det ikke er for oss. Ingen mengder M777-er, ATACMS, Javelins eller bravurangrep bak fiendens linjer fra SAS eller CIA vil noen gang endre den virkeligheten.
Hvis president Trump og hans sjefforhandler Steve Witkoff forstår den virkeligheten, bør de også forstå at deres bønn til Putin om å avslutte krigen så raskt som mulig vil bli til ingenting i fraværet av sikkerhetsgarantiene som ble etterspurt av Moskva 15. desember 2021.
The Unnecessary War
James W. Carden er redaktør for The Realist Review.
