oss 150 kroner!
Det er ikke bare Trump. Storbritannia ser på kritiske mineraler som en prioritet for regjeringen og ønsker å åpne opp Ukrainas enorme ressurser for britiske selskaper.
DeclassifiedUK, 11. mars 2025.
Da britiske tjenestemenn signerte et 100 år langt partnerskap med Ukraina i midten av januar, hevdet de å være Ukrainas «foretrukne partner» i utviklingen av landets «kritiske mineralstrategi».
Men innen en måned, hadde Donald Trump presentert et forslag for Ukrainas president Volodymyr Zelensky, om å få tilgang til landets enorme mineralressurser som «kompensasjon» for USAs støtte til Ukraina i krigen mot Russland.
Den britiske regjeringen i Whitehall var ikke så fornøyd med at Washington tvang seg inn.
Da utenriksminister David Lammy møtte Zelensky i Kiev i forrige måned, skal han ha tatt opp spørsmålet om mineraler, «et tegn på at Starmers regjering fortsatt er opptatt av å få tilgang til Ukrainas rikdommer», rapporterte iPaper.
Lammy sa tidligere, i en tale i fjor: «Se rundt i verden. Land kjemper for å sikre seg kritiske mineraler, akkurat som stormakter en gang kappes om å kontrollere olje».
Den britiske utenriksministeren hadde rett, men Storbritannia er selv en av disse maktene, og Ukraina er et av de viktigste landene britiske tjenestemenn – så vel som Trump-administrasjonen – har øynene på.
Det er ingen overraskelse hvorfor. Ukraina har rundt 20 000 mineralforekomster som dekker 116 typer mineraler som beryllium, mangan, gallium, uran, zirkonium, sjeldne jordmetaller og nikkel.
Landet, hvis økonomi har blitt ødelagt av Russlands brutale krig, har også en av verdens største reserver av grafitt, de største titanreservene i Europa og en tredjedel av kontinentets litiumforekomster.
Disse ressursene er nøkkelen for bransjer som militær produksjon, høyteknologi, romfart og grønn energi.
De siste årene har den ukrainske regjeringen forsøkt å tiltrekke seg utenlandske investeringer for å utvikle sine kritiske mineralressurser og signert strategiske partnerskap og holdt investeringsfora for å vise frem sine gruvemuligheter.
Landet har også begynt å auksjonere bort letetillatelser for mineraler som litium, kobber, kobolt og nikkel, og tilbyr lukrative investeringsmuligheter.
Fortellinger i media, er i stor grad ekko av at den britiske regjeringens interesser i Ukraina handler om å stå opp mot aggresjon. Men Whitehall har de siste årene trappet opp interessen for å få tilgang til verdens kritiske mineraler, ikke minst i Ukraina.
Les: UK sees privatisation ‘opportunities’ in Ukraine war
«Kritiske mineraler fungerer»
Nusrat Ghani, handelsminister i Rishi Sunaks regjering, holdt minst 10 møter om temaet kritiske mineraler i 2023 og første halvdel av 2024, viser regjeringens åpenhetsdata.
Blant selskapene hun møtte var de gigantiske britiske gruveselskapene Rio Tinto og Anglo American, og våpeneksportøren BAE Systems og militære luftfartslobbyister, ADS.
Det er ikke klart om Ukraina var gjenstand for disse diskusjonene, men et annet fremtredende firma som handelsminister Ghani møtte for å diskutere «mineral-forsyningskjeder», var Rothschilds, som har omfattende interesser i Ukraina.
Ghani holdt en diskusjon med det globale rådgivningsfirmaet, med hovedkontor i Paris, i april 2023, mens hennes etterfølger Alan Mak gjorde det i mai, året etter. Mak møtte firmaet «for å diskutere Rothschilds arbeid med kritiske mineraler», viser dataene.
Selskapet ble invitert til Ukraine Recovery Conference i 2023, som ble holdt i London og er medlem av UK-Ukraine Finance Partnership. Det har også vært hovedrådgiver for det ukrainske finansdepartementet siden 2017.
Rothschilds, der den tidligere britiske nasjonale sikkerhetsrådgiveren Lord Sedwill er styremedlem, har ikke mindre enn 53 milliarder dollar investert i Ukraina.
«Britisk-ukrainsk partnerskap»
Forskeren Sang-Haw Lee skrev nylig i Unherd at han siterer en høytstående Labour-skikkelse, som sa at Storbritannia var involvert i omfattende forhandlinger i hele fjoråret, knyttet til å sikre eksklusiv tilgang til Ukrainas mineraler, men at tilstrekkelig statlig støtte ikke kom.
Informasjon om andre møter har sivet ut i det offentlige rom. I april i fjor møtte to fremtredende britiske parlamentarikere et av Ukrainas største selskaper innen gruveinvestering, i London, for å diskutere «britisk-ukrainsk partnerskap innen gruvedrift av kritiske mineraler».
BGV Group, som har investeringer på 100 millioner dollar i ukrainske gruveprosjekter, holdt diskusjoner med daværende energiminister Lord Martin Callanan og Bob Seely, den gang et konservativt parlamentsmedlem som satt i parlamentets utenrikskomité.
Selskapet søker investorer til sine grafitt- og berylliumprosjekter og sa i en pressemelding at, «Ukraina har alle forutsetninger for å bli en av Storbritannias hovedleverandører av kritiske mineraler, som er avgjørende for avansert teknologi og den grønne energiomstillingen».
«Som Ukrainas ultimate europeiske allierte kan Storbritannia utnytte sin sterke posisjon innen NATO for å bidra til å sikre gruveområder og transportruter», skriver Andriy Dovbenko, grunnleggeren av UK-Ukraine TechExchange.
Les: ‘Let’s just fight’: How Britain prefers war over peace in…
«Enorme ressurser»
Den britiske regjeringens ‘Ukraine Business Guide’ bemerker at «Ukraina har enorme ressurser» og «en rik mineralbase av jernmalm, mangan, kull og titan».
Å forbedre tilgangen til kritiske mineraler har absolutt vært en bred prioritet på tvers av den britiske regjeringen, de tre siste årene.
Storbritannia produserte sin første strategi for kritiske mineraler noensinne i 2022 og oppgraderte denne med en «oppdatering» året etter. Den identifiserer 18 mineraler med «høy kritikalitet» for Storbritannia, inkludert flere som finnes i Ukraina, som grafitt, litium og sjeldne jordarter.
Storbritannias strategi tar blant annet sikte på å «støtte britiske selskaper til å delta utenlands» i forsyningskjeder for disse mineralene og «kjempe for London som verdens hovedstad for ansvarlig finansiering av kritiske mineraler».
Som en del av sin strategi for kritiske mineraler, opprettet regjeringen en såkalt Task & Finish-gruppe, som analyserte risikoen for britisk industri, og inkluderte deltakere fra BAE, Rio Tinto og ADS. Gruppen fremhever titan, sjeldne jordarter, kobolt og gallium blant mineralene med forsyningsrisiko for den britiske militærsektoren.
Storbritannia har også lansert et Critical Mineral Intelligence Centre og etablert en ekspertkomité for kritiske mineraler for å gi råd til regjeringen.
En rapport fra utenrikskomiteen om kritiske mineraler, publisert i desember 2023, konkluderte med at «Storbritannia ikke har råd til å gjøre seg sårbar på forsyningskjeder som er av så strategisk betydning».
Et tegn på hvor alvorlig regjeringen tar problemene, er at den sier at den vil «sikre at hensynet til kritiske mineraler er innebygd» i frihandelsavtalene den forhandler med en rekke land.
Les: Keir Starmer’s plan for UK growth – the Ukraine war
«Regulatoriske strukturer»
Tilgang til mineraler i utlandet avhenger ofte av å løsne på statlige forskrifter for å gjøre det mulig for utenlandske selskaper å inngå gunstige avtaler.
Den 100 år lange partnerskapserklæringen forplikter Storbritannia og Ukraina til å «støtte utviklingen av en ukrainsk strategi for kritiske mineraler og nødvendige regulatoriske strukturer som kreves for å støtte maksimering av fordelene fra Ukrainas naturressurser, gjennom mulig etablering av en felles arbeidsgruppe».
Kjernen i partnerskapet er å «støtte et mer muliggjørende miljø for privat sektors deltakelse i overgangen til ren energi» og å «tiltrekke seg investeringer fra britiske selskaper i utviklingen av fornybare energikilder».
Mer generelt vil de to sidene «jobbe sammen for å øke og modernisere Ukrainas økonomi, ved å fremme reformer som tar sikte på å tiltrekke seg privat finansiering» og «øke investortilliten».
Som Declassified nylig viste, er britisk bistand til Ukraina fokusert på å fremme disse pro-private sektor-reformene og på å presse regjeringen i Kiev til å åpne opp økonomien for utenlandske investorer.
Utenriksdepartementets dokumenter om flaggskipets bistandsprosjekt i Ukraina, som støtter privatisering, bemerker at krigen gir «muligheter» for Ukraina å levere «noen enormt viktige reformer».
Storbritannia støtter et prosjekt kalt SOERA (State-owned enterprises reform activity in Ukraine), som er finansiert av USAID med det britiske utenriksdepartementet som juniorpartner.
SOERA jobber for å «fremme privatisering av utvalgte SOE-er [statseide foretak], og utvikle en strategisk styringsmodell for SOE-er som forblir i statlig eierskap».
Britiske dokumenter bemerker at programmet allerede har «forberedt grunnarbeidet» for privatisering, der en nøkkelfaktor er å endre Ukrainas lovgivning.
«SOERA jobbet hånd i hånd med GoU* og foreslo 25 lover, hvorav 13 ble vedtatt og implementert», bemerker de siste dokumentene.
*(Government of Ukraine. O.a)
«Geostrategiske rivaliseringer»
En stor del av britisk utenrikspolitikk og dens kriger kan forklares med at Whitehall ønsker at britiske selskaper skal få tak i andre lands ressurser.
Invasjonen av Irak i 2003 handlet hovedsakelig om olje, mens flere tiår tidligere handlet Storbritannias brutale krig i Malaysia på 1950-tallet, i hovedsak om gummi. Storbritannias støtte til den daværende apartheidstaten Sør-Afrika, forklares i stor grad med at Storbritannia ønsker fortsatt tilgang til Sør-Afrikas enorme mineralressurser.
Men hovedbekymringen nå er Kina, som er den største produsenten av 12 av de 18 mineralene som Storbritannia vurderer som kritiske.
Forsvarsdepartementets store geopolitiske prognose, dets ‘Global Strategic Trends‘, utgitt i fjor, nevner mineraler 57 ganger, og bemerker at de «vil bli av økende geopolitisk betydning» og kan føre til «nye geostrategiske rivaliseringer og spenninger».
Historien tyder på at den britiske regjeringens internasjonale strategi for kritiske mineraler, og dens kappløp om Ukrainas, vil fortsette å forme britisk utenrikspolitikk og bidra til disse fremtidige internasjonale spenningene.
Denne artikkelen ble publisert av Declassified UK:
Britain wants Ukraine’s minerals too
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Om forfatteren:
Curtis er meddirektør for Declassified UK, og forfatter av fem bøker og mange artikler om britisk utenrikspolitikk.
