Den neste stedfortrederkrigen kan bli i et land du aldri har hørt om

16. februar 2025

transdnistria symbol — Emblem for Transnistria, offisielt den Pridnestroviske moldaviske republikk, PMR. [Kilde: emergingeurope.com]

Ukrainas beslutning 1. nyttårsdag om å suspendere en femårig avtale om gasstransitt med Moskva, har utløst en energikrise i Europa og truet med å spre den pågående konflikten med Russland over til nabolandene. Denne artikkelen ble publisert før de siste talene til Pete Hegseth og J. D. Vance.

CovertAction Magazine, 11. februar 2025

Oppsigelsen av russisk gasseksport til kontinentet via ukrainske rørledninger, har allerede påvirket flere europeiske nasjoner som er avhengige av drivstoff fra Gazprom, Russlands statseide energigigant, inkludert Slovakia og Moldova.

Slovakias statsminister Robert Fico, som overlevde et attentatforsøk i fjor på grunn av sin motstand mot stedfortrederkrigen i Ukraina, har truet med å kutte strømforsyningen til Kiev som gjengjeldelse. I mellomtiden har Moldova erklært nasjonal unntakstilstand, etter at stansen av gass kastet den lite kjente utbryterregionen Transnistria, en liten separatist-enklave som er fastlåst langs den moldovske grensen til Ukraina, ut i en humanitær katastrofe.

Utbryterstaten, offentlig kjent som Pridnestrovian Moldavian Republic (PMR), er ikke internasjonalt anerkjent og har vært fastlåst i en «frossen konflikt» med Moldova siden signeringen av en våpenhvile i 1992, etter et væpnet opprør.

Transnistria er ett av flere omstridte post-sovjetiske territorier i en uendelig fastlåst situasjon siden oppløsingen av Sovjetunionen, og står overfor en nært forestående kollaps, ettersom forsyningene av drivstoff fortsetter å gå tom, midt i iskalde vintertemperaturer og rullende strømbrudd. Samtidig vil Moldova ikke lenger motta russisk gassfyrt elektrisitet fra landets største kraftverk som ligger i Transnistria.

Mens Chișinău, hovedstad og største by i Moldova, og resten av landet i mellomtiden er i stand til å skaffe seg nødvendige varer fra EU, har Transnistria vært helt avhengig av gratis gassforsendelser fra Russland i flere tiår. Tiraspol [Transnistrias de facto hovedstad] har siden avslått et tvangstilbud fra EU, men aksepterte midlertidige lånemidler fra Moskva, for å kjøpe gass fra et ungarsk firma, mens mange innbyggere i Transnistria har dødd av branner og karbonmonoksidforgiftning. Selv om Transnistria er dominert av russisktalende og det var Kiev som lot gass-kontrakten løpe ut, har Kreml fått skylden for krisen.

Energikonkurranse har vært en drivende faktor i de geopolitiske spenningene mellom USA og Russland, med Washington som tyr til direkte terrorisme i bombingen av Nord Stream 2-rørledningen i Østersjøen, for å undergrave Moskvas fotfeste i det europeiske energimarkedet. Ukrainas nylige angrep på Russlands infrastruktur TurkStream, er bare det siste eksemplet.

Ved å stoppe strømmen av naturgass fra Russland til EU-kunder, håper Kiev å trekke andre aktører inn i og undergrave fremtidige fredsforhandlinger, midt i Donald Trumps retur til Det hvite hus. Dette risikerer også å gjenopplive en dødelig konflikt i Øst-Moldova, som har stått stille i mer enn tre tiår, en som de fleste amerikanere sannsynligvis aldri engang har hørt om.

[Kilde: voicefromrussia.ch]

Transnistria, lokalt referert til som Pridnestrovie, forsøkte å rive seg løs fra Moldova allerede før slutten av Sovjetunionen, som svar på en økning av nasjonalisme og Moldovas trusler om å forene seg med Romania. Under det sovjetiske Moldova hadde rumensk irredentisme* i stor grad blitt undertrykt, før Mikhail Gorbatsjovs reformpolitikk med glasnost («åpenhet») og perestroika («restrukturering») på 1980-tallet, åpnet døren for en gjenoppliving av etnisk nasjonalisme da Sovjetunionen gikk i oppløsning.

*(Irredentisme er politikk der man ønsker å gjenerobre eller gjenopprette et lands forhenværende territorier eller besittelser, ved at områder som nå ligger i et naboland, innlemmes. O.a. Kilde, snl.no.)

Rumenske nasjonalister mener moldovsk identitet er en kunstig nasjonalitet skapt av bolsjevikene, og at rumenere og moldovere utgjør en enkelt etnisk gruppe, en etnolingvistisk kontrovers som fortsatt er omstridt.

På toppen av det hele etterlot oppløsningen av Sovjetunionen millioner i den russiske diasporaen, fanget innenfor grensene til nylig suverene stater, inkludert Moldova. Etter et mislykket forsøk fra Moldova på å påtvinge Transnistria en løsning med militær makt, kom den selverklærte ministaten under beskyttelse av russiske fredsbevarende styrker, noe som fortsatt er situasjonen i dag. Transnistria er et industrielt knutepunkt og er også hjemsted for det største ammunisjonsdepotet i Europa, en av mange grunner til dets geostrategiske betydning.

For å forstå en slik gåte fullt ut, er det nødvendig å gå tilbake til noe av Moldovas historie. I begynnelsen av det 19. århundre, utkjempet det keiserlige Russland en av flere kriger med det osmanske riket, og Alexander I tok fyrstedømmet Moldova fra tyrkerne, og omdøpte regionen til Bessarabia. Et århundre senere resulterte den russiske revolusjonen og den påfølgende borgerkrigen til tapet av mange tidligere tsaristiske grenseregioner, inkludert det for det meste rumensktalende Bessarabia, som ble annektert av kongeriket Romania.

I mellomtiden falt den tilstøtende flisen av land langs elven Dnestr, kalt Transnistria («bortenfor Dnestr»), under kontroll av Sovjetunionen, som ble etablert fra ruinene av tsardømmet. Vladimir Lenin refererte til Det russiske imperiet som «nasjonenes fengsel» med hensyn til dets heterogene demografi og formulerte et statsstøttet nasjonalitetsprogram som ville gi «autonomisering» til regioner med blandede befolkninger.

I mellomkrigstiden tegnet bolsjevikene om en selvstyrt moldavisk republikk i Sovjet-Ukraina, i håp om at statsdannelse ville gjøre Moldova, da for det meste etnisk ukrainsk, mer sympatisk innstilt til kommunismen som en del av nasjonalitetspolitikken. Sovjetunionen gjenvant senere Bessarabia fra det rumenske monarkiet gjennom signeringen av Molotov-Ribbentrop-pakten med Nazi-Tyskland i 1939, hvis kontroversielle territorielle inndelinger la grunnlaget for den nåværende striden.

Mens noen områder av Bessarabia ble innlemmet i Sovjet-Ukraina, slo Transnistria-stripen og resten av den historiske regionen seg sammen for å danne den moldaviske sovjetrepublikken. Dette ble avbrutt av andre verdenskrig da kongeriket Romania, under diktator Ion Antonescu, ble en fascistisk marionettstat og invaderte Sovjetunionen sammen med tyskerne i 1941, okkuperte Moldova og utførte folkemord mot jøder, romfolk og andre minoriteter, inntil det ble frigjort av Den røde armé.

Under aksemaktenes okkupasjon ble Transnistria brukt som et sted for massedrap og deportasjoner, noe som i stor grad endret den demografiske sammensetningen til et mangfoldig område. I etterkrigsårene ble rumensktalende oppfordret av sovjeterne til å skrive med kyrillisk skrift (som allerede hadde blitt brukt før revolusjonen) og russisk ble et andre offisielt språk. I flere tiår levde det sovjetiske Moldova og dets sammenblandede samfunn fredelig, inntil Gorbatsjovs kontrarevolusjonære politikk på 1980-tallet gjenopplivet nasjonalistisk glød og til slutt førte til Sovjetunionens sammenbrudd.

Adolf Hitler hilser på Ion Antonescu i München, Tyskland, i 1941. [Kilde: foreignpolicy.com]

Ved Moldovas uavhengighet i 1991 fjernet Moldova russisk som et med-offisielt språk og gjeninnførte det latinske alfabetet, noe som gjorde russofone minoriteter rasende, spesielt i Transnistria og den tyrkisk-kristne provinsen Gagauzia. Det anstrengte forholdet til Transnistria ble bare forverret med de nasjonalistiske oppfordringene om gjenforening mellom Romania og Moldova.

Uten å anerkjenne oppløsningen av Sovjetunionen, erklærte Transnistria sin egen uavhengighet (PMR anser seg teknisk sett som en sovjetrepublikk og er den eneste gjenværende staten der hammer og sigd er på flagget). Etter flere måneder med kamper mellom separatistene og pro-moldovske styrker, kom den russiske hæren til Transnistrias hjelp og en våpenhvile ble meglet.

I mer enn 30 år har den etnisk-territorielle konflikten vært i en blindgate, men Ukrainas trekk for å stoppe strømmen av fossilt brensel fra Russland til Europa, kan gjenopplive blodsutgytelsen som fant sted på begynnelsen av 1990-tallet, hvis Transnistria blir stående iskald i mørket.

Transnistrias flagg vaier fra en stridsvogn. [Kilde: oryxspioenkop.com]

På begynnelsen av 2000-tallet ble en politisk løsning nesten nådd i Transnistrias de facto hovedstad Tiraspol, da et russofilt kommunistparti kom til makten i Moldova, den første nominelt marxist-leninistiske regjeringen som ble valgt i en post-sovjetisk stat (noe som nesten skjedde i Russland i 1996 før Vesten grep inn). Dessverre prøvde president Vladimir Voronin å spille på begge sider over Transnistria-spørsmålet, og Washington senket en foreslått løsning som ville ha ført til tilbaketrekking av russiske fredsbevarende styrker.

Til slutt slo Moldovas dyrking av tettere bånd med Vesten tilbake i avsettelsen av Voronins, under den såkalte druerevolusjonen i 2009, en amerikansk orkestrert fargerevolusjon der kallenavnet er en referanse til landets store vinindustri. Det da gryende sosiale nettverket, også kjent som Twitter-revolusjonen, ble allerede brukt av CIA-avleggere og myk makt-NGOer for å konstruere regimeendring.

Eksternt fremstilt som en pro-demokratisk protestbevegelse, spilte rumenske nasjonalister også en nøkkelrolle i demonstrasjonene. Nasjonalister samlet seg bak slagord som «Moldova er den rumenske sivilisasjonens vugge», og møtte opp i hopetall for å gjøre opprør mot kommunistiske revisjoner av historiebøker som ble undervist om i moldovske skoler, som fortale om det rumensk-nazistiske samarbeidet.

Voronins antikommunistiske utfordrer og de facto opposisjonsleder, Mihai Gimpu, var en beundrer av Ion Antonescu og refererte spesielt til landets tyrkisk-ortodokse gagausiske samfunn (som også har søkt uavhengighet), som et «sår på kroppen til det moldovske folket». Siden kommunistpartiet ble styrtet, har Moldova siden blitt trukket nærmere inn i den vestlige innflytelsessfæren, mens Transnistria-spørsmålet består.

*USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld sammen med Moldovas president Vladimir Voronin i Chișinău, 2004.* [Kilde: wikipedia.org]

*Opptøyer under Moldovas druerevolusjon i 2009.* [Kilde: wired.com]

Langt fra et avvik, Vestens oppmuntring til etnisk nasjonalisme bak jernteppet, førte til lignende løsrivelseskriger over hele Sovjetunionen da det ble oppløst. (Selv i et land som var alliansefritt gjennom hele den kalde krigen, som det tidligere Jugoslavia, ble strategien også iverksatt.) I Nord-Kaukasus ble et voldelig jihadistopprør ført av islamistiske tsjetsjenske separatister mot Russland, noe som resulterte i to blodige kampanjer, inntil et kompromiss endelig ble oppnådd under Vladimir Putin. (I ettertid har det blitt tydelig at CIA i det skjulte støttet terroristopprøret i Sør-Russland).

I Sør-Kaukasus brøt det ut intern krigføring i Artsakh, over det overveiende armensk-befolkede høylandet Nagorno-Karabakh, mellom Armenia og Aserbajdsjan, en endeløs interetnisk konflikt som blusset opp så sent som i 2020. I mellomtiden i Georgia, høstet Moskva vestlig fordømmelse da de grep inn for å forsvare de selvstyrte republikkene Abkhasia og Sør-Ossetia, mot et angrep fra Georgia på de omstridte grenseprovinsene som ble beskyttet av russiske fredsbevarende styrker. Selv om en EU-granskning fant at den russisk-georgiske krigen i 2008 ble startet av Georgias artilleribeskytning av ossetiske sivile, ble Kreml fortsatt gjort til syndebukk for det fem dager lange slaget.

Mikheil Saakasjvili, Georgias Columbia University-utdannede ekspresident, ble deretter stemt ut av embetet og konfrontert med en rekke anklager hjemme, og tilbrakte tid i utlandet som Brooklyn-hipster, før han dukket opp igjen i Ukraina, da president Petro Porosjenko utnevnte ham til guvernør i Odessa Oblast.

Porosjenko, en konfektmagnat kjent som «Sjokoladekongen» og en av Ukrainas rikeste menn, tok makten ikke lenge etter det vestlig-støttede Maidan-kuppet i 2014. Banderitt-juntaen i Kiev provoserte frem uro i de russisktalende delene av landet, inkludert Krim i sør og den østlige Donbas-regionen. Mens førstnevnte var i stand til å reintegrere seg med moderlandet i en folkeavstemning, ble de novorussiske republikkene Donetsk og Lugansk tvunget til å gripe til våpen i jakten på sin rett til selvbestemmelse. Etter åtte lange år med bombing fra den ukrainske hæren, gikk Moskva endelig inn for å hjelpe konføderasjonen, da den lanserte sin spesielle militæroperasjon (SMO) i 2022. Det samme kritiske tidspunktet kan snart nås i Transnistria, hvis den truende humanitære krisen forverres.

I forkant av avviklingen av gassavtalen, har det vært skamløs vestlig innblanding i nylige valg som ble holdt i både Romania og Moldova, for å bevare den antirussiske blokken i Europa, som allerede viser sprekker med Slovakia og Ungarn. Selv om offentlig støtte for forening med Romania har avtatt, er muligheten for EU-integrasjon fortsatt på bordet for Moldova og vil sette kursen for rumenisering.

I november i fjor holdt Moldova et presidentvalg og en grunnlovsavstemning om EU-tiltredelse, der hundrevis av valglokaler ble åpnet over hele Vest-Europa for moldovske borgere bosatt i utlandet, mens bare to valglokaler var tillatt i Russland (som er hjemsted for en moldovsk diaspora på nesten en halv million mennesker). Ikke overraskende støttet resultatene av den riggede konkurransen EU-medlemskap, mens den pro-vestlige sittende presidenten Maia Sandu seiret over sin euroskeptiske motstander, Alexandr Stoianoglo. Under Ukraina-krigen har Sandus regime vedtatt en rekke antirussiske retningslinjer, inkludert forbudet mot offentlig visning av St. Georg-båndet og andre symboler fra sovjettiden som representerer Den store fedrelandskrigen.

*Kommunister i Moldovia protesterer mot forbudet mot St. Georg båndet.* [Kilde: peoplesdispatch.org]

I Romania var den vestlige innblandingen enda frekkere. Etter at den konservative populisten Călin Georgescu vant den første runden av landets presidentvalg i november, opphevet Romanias høyesterett ulovlig resultatene og kansellerte andre runde for å forhindre anti-EU-kandidaten fra å vinne.

Georgescu var med sin overraskende seier en høylytt kritiker av USAs militære tilstedeværelse i Romania, som er en utskytningsrampe for NATOs aggresjon mot Russland, og valget ble annullert i et konstitusjonelt kupp. Faktisk påstås det ikke engang at valgsvindel har funnet sted, da den oppgitte årsaken til høyesteretts kjennelse, var at den demokratiske prosessen ble påvirket av en ikke-bevist, russisk påvirkningsoperasjon.

Med andre ord, velgerne avga ikke stemmene sine slik de skulle. Outsideren Georgescu endte tre prosentpoeng foran sine pro-EU-rivaler, den Brussel-favoriserte kandidaten Elena Lasconi, fra Redd Romania Unionen, og den nåværende statsministeren Marcel Ciolacu fra Det sosialdemokratiske partiet, en styringsfraksjon synonymt med svindel.

Den Oscar-nominerte dokumentaren Collective fra 2019, der et team av journalister som etterforsker en dødelig brann på en nattklubb, oppdager massiv svindel i helsevesenet, som førte til at tidligere statsminister Victor Ponta trakk seg, er en sjokkerende avsløring av Romanias korrupsjon. Den tidligere amerikanske presidenent Joe Bidens sønn, Hunter, rapporteres til og med å ha akseptert bestikkelser fra en rumensk oligark, i en handel om påvirkning. Siden Nicolae Ceaușescus fall har Romania økonomisk og politisk sirklet rundt avløpet, i likhet med de fleste av de tidligere sosialistiske landene i Øst-Europa.

Ukontrollert uærlighet i Moldova er nesten like utbredt. Med Brüssel og Washingtons lederpreferanser påtvunget landet, fôrer den moldovske økonomien lommene til utenlandske investorer, der landet blir omgjort til en imperialistisk stedfortreder. En rapport fra 2019, med tittelen «Overextending and Unbalancing Russia», fra den Pentagon-finansierte RAND Corporation, en av de mest innflytelsesrike tenketankene i USA, lister utvetydig opp «å snu Transnistria og utvise russiske tropper fra regionen» som et mål.

Kontingenten av russiske fredsbevarende styrker er også et lett mål, i territoriet klemt mellom Moldova og Ukraina, siden Russland ikke har noen sammenhengende tilgang til området. Gitt annen utvikling de siste årene, som også vises i policydokumentet, inkludert «å gi dødelig hjelp til Ukraina» og «øke støtten til de syriske opprørerne», er sannsynligheten stor for at Transnistria blir det neste brennpunktet i den nye kalde krigen.

Donald Trump drev valgkamp for å forhandle om en slutt på Ukraina-konflikten, men nylige uttalelser fra nasjonal sikkerhetsrådgiver Mike Waltz, som antyder at Kiev senker vernepliktsalderen til 18 år, er et illevarslende tegn. Bare tiden vil vise om den 47. presidenten er tro mot sitt ord.

*Russlands president Vladimir Putin sammen med eks-KGB-general Filipp Bobkov, til høyre, på Seiersdag-paraden i 2012.* [Kilde: wikipedia.org]

Et av de mest uforglemmelige øyeblikkene i Oliver Stones dokumentarserie The Putin Interviews fra 2017, var da filmskaperen fra Hollywood tilfeldigvis møter den tidligere sovjetiske statsministeren Mikhail Gorbatsjov, mens han følger Vladimir Putin til den årlige feiringen av seiersdagen i Moskva. Stone la merke til at Gorbatsjov var til stede ved seremonien på Den røde plass, til minne om 71. årsdagen for Nazi-Tysklands nederlag, men Putin ga Gorbatsjov den kalde skulderen.

Mens han hevdet å ha oversett den tidligere sovjetiske presidentens tilstedeværelse i mengden, var Putins avvisning en indikasjon på den forræderske arven som Gorbatsjov etterlot seg, ettersom undersøkelser hos det russiske folket, konsekvent rangerer ham som den minst populære av alle sine tidligere ledere.

Mindre enn seks måneder etter at SMO startet i Ukraina i 2022, døde Gorbatsjov i en alder av 91 år. Hans sentrifugale reformer på 1980-tallet banet ikke bare vei for hans etterfølger Boris Jeltsin og de hyperkapitalistiske privatiseringsprogrammene, men demonterte den etniske føderalismen som holdt Sovjetunionen og dens myriader av nasjonaliteter sammen.

Dessverre, som overhodet for kapitaliststaten som dukket opp fra asken av Sovjetunionen, er det tvilsomt om Putin fullt ut vil være i stand til å løse de nasjonale konfliktene som plager Russlands nære utland. Bare gjenkomsten av en politisk kamp som forener multinasjonale folk på et revolusjonært grunnlag, kan imperiets krefter som river dem fra hverandre, virkelig bli overvunnet.

Denne artikkelen er hentet fra CovertAction Magazine: