Hvordan den USA-støttede oransjerevolusjonen satte Ukraina på veien til krig med Russland

28. januar 2025

Historiens ressurs er der for å bidra til å løse den ukrainske konflikten. Er Trump og hans medhjelpere beredt til å lære og handle deretter?

Av redaksjonen i Strategic Culture Foundation, 23. januar 2025

USAs president Donald Trump ble denne uken innsatt for en andre, ikke-påfølgende periode i Det hvite hus, og i en virvelvind av utøvende ordrer fremhevet han at å avslutte konflikten i Ukraina, ville være en prioritet for hans administrasjon.

Han oppnår ikke en løsning innen 24 timer, slik han hadde lovet under valgkampen, men han viser en velkommen beredskap til å prøve.

Fair play til Trump. I det minste er han villig til å engasjere seg diplomatisk med Russland – i motsetning til sin forgjenger, Joe Biden, og Demokratenes presidentkandidat Kamala Harris. Biden-administrasjonen eskalerte hensynsløst krigen i Ukraina til det punktet hvor en katastrofal atomkonfrontasjon med Russland var faretruende nær. I motsetning til Washington-etablissementet er ikke Trump beheftet med en fornærmende holdning til Russlands president Vladimir Putin eller det russiske folket.

Men hvis Trump mener alvor med å få slutt på den tre år lange krigen i Ukraina, må administrasjonen hans vise forståelse for røttene til konflikten. Riktignok kan en slik forståelse være et stort spørsmål, gitt typen krigshauker i Trumps kabinett og overfloden av historisk analfabetiske russofober i Washington.

Denne uken markerte nok en presidentinnsettelse. For tjue år siden, den 23. januar 2005, ble Viktor Jusjtsjenko president i Ukraina på bakgrunn av den USA-sponsede oransjerevolusjonen. Denne artikkelen av den Odessa-fødte journalisten Petr Lavrenin, gir en detaljert oversikt over hendelsene og de uhyggelige konsekvensene. Konsekvenser som førte til den nåværende konflikten i Ukraina og de mulige katastrofale spenningene mellom USA og Russland.

Det ukrainske valget for to tiår siden var bare en av flere såkalte fargerevolusjoner i de tidligere Sovjetunionen-republikkene, der amerikansk finans og etterretning ble utplassert i det skjulte for å vinne valg for pro-vestlige partier, og dermed skape problemer for nabolandet Russland.

Ukraina var alltid et verdsatt mål for amerikansk imperialisme, for å gjøre det til en stedfortreder mot Russland, som strateger fra den kalde krigen, som Zbigniew Brzezinski, hadde anbefalt på det sterkeste.

Forløperen til hendelsene i Ukraina var roserevolusjonen i 2003, i Georgia. Den vestlig-støttede kandidaten Mikhail Saakasjvili vant makten og orienterte umiddelbart den tidligere sovjetrepublikken i retning EU og NATO. Den fargerevolusjonen utspiller seg fortsatt i dag, der vestlig-støttede opposisjonspartier bestrider valget av partiet Georgisk Drøm på slutten av fjoråret, hvis seier var basert på en plattform for å søke vennligere relasjoner med Russland.

I et lignende mønster av utenlandsk innblanding ble det ukrainske presidentvalget i 2004 vunnet av den prorussiske kandidaten Viktor Janukovitsj. Resultatet ble kastet ut i kontrovers av den USA-støttede oransjerevolusjonen, som ble mobilisert for å støtte rivalen Viktor Jusjtsjenko. Angivelig slo sivilsamfunnsgrupper finansiert av U.S. American International Development (USAID, en velkjent front for CIA-finansiering) og milliardæren og pro-vestlig investor George Soros opp telt og okkuperte regjeringsbygninger i Kiev, inntil den vestlig-støttede kandidaten Jusjtsjenko gikk seirende ut gjennom offentlige forstyrrelser og en påfølgende valgomgang. Det er et klart ekko av taktikken i Georgia i dag for å velte valget av Georgisk Drøm-partiet.

Kalle det et kupp? CIAs rolle i fargerevolusjoner i Georgia

Som Lavrenins artikkel gjør klart, var innsettelsen av Jusjtsjenko et skjebnesvangert vendepunkt for Ukraina. Den nye presidenten fremsto som litt av en bedrager, og implementerte kontroversiell politikk som var splittende og provoserende. Den tidligere sentralbankmannen gjorde umiddelbart landet til en fiende av Russland. Han forkastet sitt tidligere bilde av seg selv som en moderat og samlende kandidat, for heller å ta fatt på en politikk for å polarisere og fremmedgjøre store deler av det ukrainske samfunnet. (Den sittende president Zelensky, med utløpt valgperiode og som trakk seg fra sin fredskampanje etter valget i 2019, er et ekko av Jusjtsjenko).

Med Jusjtsjenkos tvilsomme vei til makten, fulgte deretter et årelangt program for å undertrykke russisk kultur og språk, glorifisere nazikollaboratører og orientere Ukraina i for NATO- og EU-medlemskap.

Jusjtsjenkos politikk fikk hans popularitet til å stupe. Han tapte til slutt presidentvalget i 2010 mot sin tidligere rival Viktor Janukovitsj.

Den radikale nasjonalistiske politikken, rehabiliteringen av nazistiske elementer og russofobi som Jusjtsjenko hadde sluppet løs, skulle imidlertid øke igjen i 2014, under dekke av Maidan-revolusjonen, for voldelig å styrte Janukovitsj-regjeringen. Janukovitsj hadde bremset dynamikken i retning NATO- og EU-medlemskap og søkte et mer balansert forhold til Moskva.

Det CIA-støttede kuppet i 2014 brakte Petro Porosjenko (et tidligere medlem av Jusjtsjenko-regjeringen) og deretter den tidligere komikeren Vladimir Zelensky til makten. Porosjenko og Zelensky forsterket politikken for å undertrykke russisk kulturell identitet og gjøre landet til et nynazistisk utgangspunkt for NATOs fiendtlighet mot Russland. Fiendtligheten begravde fredsinitiativer som Minsk-avtalene, som Moskva hadde godkjent i 2014 og 2015.

Det skjedde et kupp i Kiev natt til 22. februar 2014.

Veien til stedfortrederkrig mot Russland kan spores tilbake til Oransjerevolusjonen som CIA hadde iscenesatt i 2004, som resulterte i innsettelsen av Viktor Jusjtsjenko for 20 år siden denne uka.

Som Lavrenin skriver:

«På tidspunktet for presidentvalget i 2010 var Ukraina dypt splittet i kulturelle, språklige og nasjonale spørsmål. En tikkende bombe hadde blitt satt i gang i 2004, da Jusjtsjenkos team valgte å støtte radikale nasjonalister og nynazister. Denne strategien ga ham en taktisk seier, men førte til slutt landet til et strategisk nederlag».

Man skulle tro at president Trump burde ha et åpent sinn om den ondsinnede innblandingen i valg fra det amerikanske etterretningsapparatet og kreftene i Washingtons dyp-stat. Tross alt har han gjentatte ganger klaget over at hans egne valgkampanjer i 2016, 2020 og 2024 ble aktivt motarbeidet av fiender i dyp-staten. Hvis disse kreftene er i stand til å sabotere amerikanske valg, hva mer ville de gjøre i fremmede nasjoner?

Denne uka sa Trump også at han ville frigi alle hemmeligstemplede statlige papirer relatert til attentatene på president John F. Kennedy i 1963, sistnevntes bror og tidligere presidentkandidat Robert F. Kennedy, og borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King, begge i 1968. Implikasjonen er at Trump er klar over at amerikanske dypstatlige aktører var involvert i disse drapene.

Dermed ser Trump ut til å ha et åpent sinn om den uhyggelige skylden til det amerikanske politiske etablissementet i utenriks- og innenrikssaker.

Hvis han virkelig ønsker å løse konflikten i Ukraina og skape en varig fred med Russland, kan Trump og de beste av hans rådgivere studere den dokumenterte historien som ledet opp til krigen. Han kan da forstå at Russlands kritikk av NATOs ekspansjonisme og dens destabilisering av Ukraina, er fullt ut gyldig og må rettes opp.

For at en robust fred skal lykkes, må den være basert på et like robust premiss om rettferdighet, ærlighet og respekt.

Trump kan også benytte seg av uavhengige diplomater som de tidligere amerikanske ambassadørene Jack Matlock og Chas Freeman, og akademikere som professor John Mearsheimer, blant andre, som alle beklaget den ødeleggende politikken til NATO-ekspansjonisme generelt og gjennom Ukraina spesielt, som en oppskrift på konflikt med Russland.

Historiens ressurs er der for å hjelpe til med å løse denne og andre konflikter. Spørsmålet er: er Trump og hans medhjelpere beredt til å lære og handle deretter?

I løpet av de kommende månedene vil det bli klart om Trump kan hevde en mer diplomatisk politikk for fred med Russland, eller om han bare er nok et verktøy for amerikansk imperialisme, som er ugjenkallelig programmert for krig mot Russland – og enhver annen oppfattet rival.

Denne artikkelen er hentet fra Strategic Culture Foundation: