oss 150 kroner!
Vil sannheten om Ukrainas svimlende dødstall endelig bringe en slutt på krigen?
Landmarks, 10. januar 2025
De sier at «alle kriger må ta slutt». Men hvordan skjer dette egentlig? For det første må alle parter være enige – å gå den veien sammen. Deretter må de inngå formelle forhandlinger, som nesten alltid betyr hestehandel, kompromisser og tilpasning. Til slutt, og viktigst, må alle krigførende parter ønske at krigen skal ta slutt.
Russland ønsker nesten helt sikkert dette. Dens territorielle minimumsmål er innen rekkevidde. Dessuten er ødeleggelsen av ukrainsk militært potensial – utstyr, infrastruktur og lagre – nesten fullført. Videre nærmer generalstabens strategi for utmattelse av fienden seg sitt endepunkt. Den ukrainske hæren er i ferd med å bryte sammen, og det ukrainske nasjonale samfunnet står bokstavelig talt på terskelen til ødeleggelse.
Innenfor det «kollektive Vesten» ønsker også den nye «Sjefen» og flertallet av amerikanerne at denne krigen skal ta slutt. Likevel er mektige grupper av velgere i EU og amerikansk politikk, følelsesmessig investert i å holde krigen i gang. Republikanske hauker og det meste av det demokratiske etablissementet er forpliktet til å svekke Russland og demonstrere NATOs styrke og samhold. En avtale som stinker av nederlag, sier de, vil bare oppmuntre rovgriske «autokratier» og ytterligere splittende «ekstrem høyreorientert» populisme i Europa.
Den transatlantiske krigsparti-eliten er derfor fast bestemt på å nekte Sjefen frie hender. Hvis Mr. Trump gir bort for mye til Mr. Putin, vil han bli latterliggjort som en «forsoner». Republikanske hauker – inkludert baroner i hans nye administrasjon – vil presse ham til å forhandle fra «en sterk posisjon», skape en umiddelbar sprekk i autoriteten hans hvis han viser svakhet, og en øyeblikkelig, utnyttbar åpning for Demokratene. Deres bitre etablissement, som fortsatt slikker sine sår fra presidentvalget, vil gripe muligheten til å sverte Trump som en papirtiger, og hans abdikasjon fra Amerikas forutbestemte verdenslederskap, og samtidig abdikasjonen fra det amerikanske århundrets suverenitet: De vil erklære: «Selv hans rådgivere sier det».
Men hvis den nye presidenten gir etter, og «viser styrke» ved å ruste opp Ukraina, og bare tilbyr en utsettelse av fiendtlighetene, vil krigen sannsynligvis fortsette. Putin har erklært at Russland ikke vil akseptere en våpenhvile, våpenstillstand eller midlertidig fredsavtale i stedet for en permanent løsning. En langsiktig avtale kan bare oppnås, insisterer han, ved å imøtekomme Russlands ukrenkelige strategiske behov. Uten dette vil forhandlingene mislykkes, og fiasko vil helt sikkert føre til mye anger og forferdelse blant de millionene som stemte for Trumps løfte om å få slutt på kampene.
For Trump ville det også representere en personlig fiasko. Tross alt lovet han å avslutte krigen med hurtighet og stil: Stil i betydningen «akklamasjon», så vel som «strålende suksess». Dette er ingen triviell sak for ham: Suksess kan bare heve og forbedre hans nå mytiske persona. Derimot ville fiasko være et slag mot hans status.
Dermed lokker fiasko nå fra to retninger. Hvis Trump «blidgjør Putin», vil Demokratene kaste ham inn i meme-banen som «svak konge, fiendtlig komprador». Men hvis fredsskipet hans svikter, og krigen fortsetter, vil han bli skjebnesvangert tatt til fange av krigspartiet, og konflikten vil bli «Trumps krig». Han vil da sitte godt fast i deres håndlagde tjærebaby* og dens ømme snare.
*(En tjærebaby er et billedlig uttrykk fra afrikansk folklore, som består av voks eller tyggegummi eller et annet klebrig materiale og brukes til å bokstavelig talt fange noen. Tjærebabyen ble introdusert for allmennheten av Joel Chandler Harris, forfatter av Onkel Remus-historiene utgitt i 1881. Kilde: https://grammarist.com/usage/tar-baby. O.a)
Så hvordan kan da en ny president manøvrere en kurs mellom barken og veden av antagonister – utenlandske og innenlandske? I likhet med Odyssevs kan kanskje det beste være å «velge det minste av to onder».
Her er det minste ondet et oppgjør som både imøtekommer Russland og redder Ukraina. Det større ondet er en fortsettelse av krigen, som fører til ødeleggelsen av Ukraina og oppløsningen av NATO – og muligens en ny verdenskrig.
Alt dette betyr å utfordre, og styrte krigspartiets (republikanere og demokrater) grep om denne nasjonens anliggender. Det er dessuten bare én måte å gjøre dette på: Han må bryte den jernharde fortellingen om «appeasement – forsoning» – der det eneste strategiske valget er mellom krig eller overgivelse. Heldigvis er hammeren og meiselen som vil knuse den fortellingen tilgjengelig.
Det betyr ganske enkelt at presidenten endelig må fortelle hele sannheten om denne krigen.
Ukrainas stedfortrederkrig mot Russland ble solgt gjennom den største svart-hvitt-historien som noen gang er fortalt: Om naken aggresjon sluppet løs av en manisk diktator, den siste trusselen i en lang rekke av ondskap, fra Der Kaiser til Hitler til Stalin til Mao, og nå tyrannen Putin.
Sannheten er at USA, etter 2009 (og spesielt 2014), nådeløst organiserte konflikten mellom Russland og Ukraina, med den endelige hensikt å utvide NATO og knekke Russland. Dette er den virkelige historien. Svært autoritative ekspertkommentarer om hvordan det skjedde, er lett tilgjengelige: For eksempel forelesningene og videoene til John Mearsheimer, og det nesten bibelske, episke bindet til Scott Hortons bok, Provoked. Det er mange, mange kilder, både vitenskapelige bøker og et Internett-bibliotek med uangripelige analyser.
Likevel har offisiell «sannhet» – fra USAs og NATOs regjeringer – aldri fraveket den jernharde fortellingen som er det dualistiske testamentet om Putins falskhet, russisk villskap og en «lang, skumringskamp» mellom godt og ondt, mellom demokrati mot tyranni, om lys mot mørket. For øvrig solgte «det kollektive Vestens» «kommanderende høyder» – hele dets styrende etablissement – sine godtroende velgere denne historien, daglig supplert med fulle injeksjoner av ukrainsk propaganda. Denne «informasjonsoperasjonen» ble selv fullt finansiert av USA og NATO, og orkestrert av en kontraktsmessig allianse mellom etterretningsbyråer og hundrevis av PR-firmaer.
Denne enhetsfronten presentert av regjeringen, hovedstrømsmedia, etterretning og propagandaindustrien, marginaliserte effektivt stemmen til den faktiske virkeligheten. De som tok til orde for «utenrikspolitisk tilbakeholdenhet» ble stemplet som «isolasjonister». De som presenterte den faktiske bakgrunnshistorien for krigen, ble avvist som putinister eller ork-elskere eller vatniks.
I løpet av tre lange år med krig begynte imidlertid den faktiske virkeligheten å synke inn. Flere og flere amerikanere ble desillusjonerte av krigen og stadig mer mistenksomme overfor den offisielle historien, og for en Biden-administrasjon som på så mange fronter, og med så mange saker, ganske enkelt, skamløst, hadde løyet for det amerikanske folket. Dessuten, høsten 2023 var den ukrainske krigsinnsatsen synlig mislykket, en realitet som propaganda ikke lenger kunne skjule.
I dag står Ukraina på kanten av nasjonal eksistens.
Ukraina hadde 52 millioner mennesker i 1994. Så begynte svekkelsen. De beste og skarpeste søkte muligheter i EU og Russland. Ukraina var en nasjon med kanskje 33 millioner innbyggere i 2022. I dag har en fjerdedel av det allerede reduserte landets befolkning flyktet til EU, og en annen fjerdedel er i de nå russiske oblastene, eller bosatt som nye migranter i Russland. Nasjonen selv har krympet til det halve.
Likevel er dette bare den ene kanten av stupet. Ukrainas fruktbarhet har kollapset. Før krigen var den allerede en av de laveste i Europa. Årene med krig har presset den ned under 1,0, kanskje til og med til 0,7. I krigen har Ukraina lidd sjokkerende, massive tap. Kombinert med det store antallet arbeidsføre menn som flykter fra landet, både vernepliktige og desertører, eller de som var migranter, som avskyr tanken på å komme hjem, er Ukraina – uten bosetting – klar til å fortsette og krympe. I løpet av en generasjon kan landets befolkning visne til størrelse med Belgia, kanskje til og med Hviterussland.
Så er det spørsmålet om tap. Kiev og Washington – og hele det industrielle komplekset av media og offisiell propaganda – har vært tause om temaet tap på slagmarken inntil de siste månedene, da den gapende katastrofen ikke lenger kunne benektes. Likevel har det hele tiden vært tegn og signaler og opprivende datapunkter. Satt sammen er dette historien de forteller:
I løpet av de første 18 månedene av krigen – bare ved å telle militære nekrologer og døde SIM-kort – kommer man til ~330.000 drepte ukrainske soldater. Dessuten mistet mer enn 50.000 ett eller flere lemmer. Dessuten, de siste 18 månedene, ble de månedlige tapene intensivert. Kiev har selv erklært at hæren trenger 30 000 erstatninger i måneden, bare for å opprettholde den nåværende styrken. Betyr dette at fra september 2023 til dags dato, gikk ytterligere ~540.000 soldater tapt?
Her er det nødvendig å være oppmerksom på det sovjetiske historikere kaller «uopprettelige» tap. Derfor er en soldat som aldri kommer tilbake til kampen, «uopprettelig». Drept, forkrøplet og savnet: Dette er den sanne summen av en hærs tap i krig. For Ukraina sier aritmetikken at tallet ikke er mindre enn ~920.000 menn.
Likevel er ikke alle disse døde eller forkrøplede. Desertører representerer også, i en veldig reell forstand, uopprettelige tap, ettersom dette er de arbeidsføre som har flyktet fra landet, eller som har gått i skjul inne i Ukraina. Eurostat rapporterer at 650.000 menn i kampdyktig alder har flyktet fra Ukraina. Videre, under russiske hammerslag over Donbass-fronten, er deserteringene angivelig over 200.000 i 2024. Dermed har Kiev blitt tvunget til å heve sitt månedlige mobiliseringsmål fra 30.000 til 40.000.
Ukrainske journalister siterer en deserteringsrate på 160 per dag tidlig i 2024, som steg til 200 innen sommeren, for deretter å hoppe til 380 innen høsten. Dette antyder at desertering, i det minste det siste året, har stått for en stor del av uopprettelige tap, kanskje 4500-5000 per måned. Den plutselige økningen i desertering etter september 2024 har vært drevet av knusende utmattelse og nederlag. Dette har igjen presset staten til desperate tiltak. All «verneplikt» i Ukraina i dag tar form av voldelig kidnapping, selv av syke, eldre og svakelige. Men til tross for den største brutalitet, er målet på 40.000 per måned nå under rundt 20.000 hver måned.
Dessuten er faktiske uopprettelige tap, over hele linja, nesten helt sikkert underestimert. For eksempel rapporterer mange tropps- og kompanisjefer rett og slett ikke deserteringer, av frykt for straff fra sine overordnede i felten. På samme måte er antallet savnede soldater drept i kamp, enormt, gitt det store antallet ukrainske lik som er igjen på slagmarkene. En nylig sammensetning av tapsestimater setter totalen av antall drepte til 780.000. Hvis man legger til de hardt sårede, kan de totale uopprettelige ukrainske kamptapene være så høye som 1,2 millioner, etter 1000 dager med krig.
For å sette alt dette i perspektiv: Dagens krympede Ukraina er halvparten så stort som den franske republikken i 1914. I første verdenskrig mistet Frankrike 3,6 prosent av sin befolkning: En monstrøs og unødvendig nasjonal blodsutgytelse, og en skamplett på selve ideen om «sivilisasjon».
USAs stedfortrederkrig mot Russland – som egger og setter Ukraina opp mot en nasjon nesten 8 ganger dens størrelse – har ført til nok en unødvendig blodsutgytelse. Ukraina har mistet 3,9 prosent av sin befolkning. Skjult for oss i årevis, fullt synlig.
Hva har Amerika utført? Bidens narrative narsissisme vil ha oss til å tro at USA heroisk har forsvart demokratiet mot tyranni og ren ondskap. Hvordan han skrøt, høylytt, av at Amerika blødde Russland hvitt – alt for prisen av ikke en eneste amerikansk soldat. For et røverkjøp! Men i skarpere fokus ødela en amerikansk keiser og hans hoff, i sitt begjær etter å bringe Russland i kne, en annen nasjon (og denne gangen ikke en «primitiv», men snarere en «europeisk» nasjon) uten annet formål enn å oppfylle sin egen forfengelighet.
Kanskje uforvarende var den virkelige effekten av Bidens intense tirade å oppfylle fiendens eksistensielle behov. Å arrangere og forme denne åpenbare amerikanske stedfortrederkrigen, ga ironisk nok Russland et signal om muligheten til å stoppe NATOs ekspansjon, og kjøpe seg strategisk pusterom. Bidens angrep tjente til å mobilisere og fornye russisk nasjonal identitet. Ivrig og blind ble en forvirret keiser dermed Russlands strategiske medhjelper.
Prøv nå dette motpunktet. Se for deg en alternativ virkelighet der Putin faktisk går med på å få en våpenhvile på plass. Dette er den siste våte drømmen til krigspartiet i USA og NATO. En våpenhvile – med NATOs «fredsbevarende styrker» – ville helt sikkert la det kollektive Vesten forynge og gjenoppruste Ukraina. En ny hær, innkalt fra aldersgruppen 18-25 år, til og med inkludert kvinner, kan da bli utnyttet av krigspartiet for å få et nytt forsøk mot Russland, og gi oss enda en stedfortredende nasjonal blødning.
I denne fantasien ville en nasjon på 20 millioner (eller mindre) bli utbasunert som Odyssevs tilbakekomst, det vil si at de millioner kjempende mennene som flyktet, og deres familier, ville vende tilbake til hjemlandet for å «kjempe den gode kampen» igjen. I den neste krigen ville et rettferdig Ukraina, ivrig og glødende etter å ta hevn, slippe løs «Ild og Sverd» mot den russiske slangen: En tilkalling av et ny-konservativt Nirvana.
Tenk likevel: En våpenhvile som planlegger en ny krig kan bare føre til en ytterligere krig, en endelig uthuling av Ukraina. Enhver mannlig person i det forbannede landet – gitt redslene de kjenner – vil helt sikkert flykte: «Kom deg ut nå før det er for sent!» Den irreversible nedoverbakken i fruktbarhet fortsetter å synge illevarslende, om en irreversibel vei mot nasjonal utryddelse. Ukrainere vil aldri, aldri omfavne enda mer blod etter den rene terroren i 2022-2025.
Ukraina-spørsmålet må avgjøres permanent
Bare dette argumentet kan bringe både republikanske hauker og Demokratene til taushet. Alle folkene det amerikanske imperiet har herjet og ødelagt i dette århundret – Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Jemen – står som stumme vitner til den mørke nedstigningen av den en gang så rustfrie og verdensforløsende amerikansk misjon. Den nye presidenten kan bruke denne amerikanske myten om seg selv til å proklamere for verden at «Fallet» stopper her.
Å bringe fred til Ukraina er den aller minste barmhjertighet denne nasjonen noensinne kan tilby de millioner av uskyldige som er forrådt av USAs suverent korrupte, avgående keiser. For å legge ytterligere til argumentet om at alt dette må ta slutt: Russland har også lidd i denne krigen. Antallet av deres drepte er omtrent dobbelt så stort som Amerika led i Vietnam, fra en befolkning som var litt mindre enn USA i 1960. Russland vil ikke søke flere kriger, uansett hva det alltid ivrige tastaturet til haukene erklærer.
President Trump kan helt sikkert avslutte galskapen i nok en «evig krig» – kald eller varm – med Russland. Dette, uten å nøle eller forbehold, er det største ondet vi står overfor.
En permanent avtale i Ukraina er helt sikkert det minste av to onder.
Denne artikkelen er hentet fra Landmarks:
Accepting the Truth About Ukrainian Casualties is the Only Real Path to Peace
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Abonner på Landmarks: A Journal of International Dialogue
Landmarks gjør tilgjengelig relevante skrifter fra deltakende forskere og kolleger, inkludert i oversettelse, etter hvert som de blir tilgjengelige.
Et gjesteinnlegg av Michael Vlahos Michael Vlahos er forfatter av boken Fighting Identity: Sacred War and World Change. Han underviste i strategi ved Johns Hopkins University og Naval War College og slutter seg til John Batchelor ukentlig på CBS Eye on the World. Følg ham på @Michalis_Vlahos
