oss 150 kroner!
I forbindelse med folkemordet som Israel har gjennomført i Gaza, med støtte fra NATOs toneangivende land, har jeg mange ganger tenkt på hvor utrolig det er at et slikt folkemord kan foregå uten at «Den siviliserte, demokratiske vestlige verdenen» tar affære og får det til å stoppe.
At de enkelt kan gjøre det har Trump tydelig vist. Men hvordan kan de styrende i uke etter uke bli konfrontert med de sjokkerende bildene av en organisert utryddelse av en befolkning, og så se en annen vei?
Som i så mange andre tilfeller er historien til god hjelp for å forstå nåtiden
Og ser vi på den, gransker hendelser i vår nære fortid, så ser vi straks at Folkemord er noe som NATO landene i alle år har vært meget komfortable med. Bare de rette menneskene blir utryddet.
I år er det 60 år siden verden ble vitne til det mange mener er det verste folkemordet etter Den andre Verdenskrigen. Nemlig det som skjedde i Indonesia i 1965. I det følgende følger fortellingen om bakgrunnen for denne tragiske og avslørende hendelsen. (Utdrag fra «Verdenshistorien i min levetid») Den er nemlig et meget klargjørende eksempel på at NATO landene styrende eliter egentlig alltid har vært komfortable med folkemord.
Indonesia var en hollandsk koloni
Det lå fryktelig langt fra Holland, faktisk hele 18 000 km, hvis du tok sjøveien. Det betød 40 dagers seilas med et vanlig transport skip fra den tiden. Med fly tok det kortere tid. Ca 30 timer med datidens fly. Indonesia var også et stort land. 1,9 millioner kvadrat km. Hele 50 ganger så stort som Holland, som var bittelite, ca 40 000 kvadrat kilometer! Indonesia var en av verdens mest folkerike land med 68 millioner innbyggere i 1945 mens Holland bare hadde 9 millioner i det samme året.
Så man kan virkelig undre seg over at bittelille Holland faktisk kunne erobre og deretter eie og styre et så stort land, så langt borte.
Hemmeligheten var ikke egentlig så mystisk: Divide and Rule. Indonesia var ingen homogen stat styrt av en konge med en sterk sentral hær. Området var delt inn i mange småkongedømmer og fyrstedømmer. Med mange ulike kulturer, tradisjoner og språk. Det var ikke vanskelig for en velorganisert, godt bevæpnet, krigserfaren og skruppel løs nasjon å sette de ulike kongene opp mot hverandre og beseire den ene etter den andre.
Den eneste reelle trusselen mot Hollands koloniale imperium i dette området, kom faktisk fra de andre europeiske nasjonene som ville ha sin «rettmessige» del av kaken. Portugal og England.
Portugal var lett match. Og etter et par tre kriger ble portugiserne fordrevet fra området.
England var det verre med. De var en sterk sjømakt, de hadde kolonier i nærheten hvor de kunne hente forsterkninger (India for eks), de hadde krigserfaring gjennom alle de krigene de hadde ført, de hadde penger til å finansiere en stor og kraftig hær, i det hele tatt, for lille Holland var det ikke lett å krige mot England. Og etter flere slag, hvor Holland fikk føle den engelske løvens vrede – og styrke, gikk de med på en fredskonferanse i 1817. Her ble det en «nydeling» av området. England fikk Malaysia, Singapore og noen øyer i nærheten, mens Holland fikk beholde det som i dag er Indonesia.
Folket i Indonesia ble, selvfølgelig ikke spurt om hvilket land de ville tilhøre. Som i alle de andre europeiske koloniene, ble de sett på som «arbeidsdyr» for å si det grovt. Som personer som hadde en funksjon, og det var, med sin arbeidskraft, å berike kolonilandet. Og metodene for å få dette til var ikke særlig forskjellig fra de metodene som de andre kolonimaktene brukte. Tvangsarbeid, fysisk avstraffelse hvis de protesterte …
Også her skjedde det at befolkningen på et tidspunkt, syntes de hadde fått nok og gjorde opprør.
Det største var i 1830. Ledet av en modig prins, kjempet folket på Java (den tredje største, men mest folkerike øya) mot den overlegne hollandske hæren. 15 000 hollandske soldater mistet livet i kampene, mens 200 000 indonesere ble drept. Dels i selve kampene, men ofte i hevnaksjonene etterpå. Det var viktig å statuere et soleklart eksempel på at opprør – det lønte seg ikke. Og eksemplet virket. Det ble ikke flere store opprør.
Men det betød ikke at folk hadde oppgitt håpet om fremtidig selvstendighet.
Sukarno
Han var sønn av en folkeskolelærer og endte med å bli president i Indonesia. Fra 1947 til 1965.
Han utdannet seg til arkitekt og det var under disse studiene at han kom i kontakt med «Det nasjonalistiske miljøet», dvs mennesker som, i det skjulte, arbeidet for at Indonesia skulle bli fritt.
Han var ganske skarp. Han snakket 4 indonesiske språk flytende: Javanesisk, Sundanesisk, Balinesisk og Indonesisk. Indonesia var ikke et homogent land. Det var mange religioner, mange folkegrupper og mange språk spredt utover det store øyriket. Videre snakket han hollandsk som en hollender. Han snakket også tysk, engelsk, fransk, arabisk og japansk!!!! Ganske utrolig spør du meg!
I 1927 dannet han, sammen med noen likesinnede, Indonesian Nationalist Parti. (forkortet PNI, franske skrivemåte). Målet var uavhengighet, men også å skape et rettferdig samfunn uten utbytting. Videre hadde partiet som mål å skape et forenet Indonesia. At hele det riket som nå var under hollandsk herredømme, skulle fortsatt være et samlet rike etter frigjøringen.
2 år senere anså hollenderne at han og hans nystiftede parti var en for stor trussel mot deres herredømme at hele ledelsen i partiet pluss han selv ble arrestert og dømt til fengsel. Under rettsaken holdt han flere berømte taler til sitt forsvar. (Ikke inspirert av hverken Castro eller Mandela i og med at dette var før deres tur var kommet) Disse talene ble spredt vidt omkring i landet og han ble en nasjonal helt. Han slapp ut igjen nyttårsaften 1931.
Men friheten varte bare 2 år. I 1934 ble han igjen arrestert. Han fortsatte nemlig å agitere, ganske kraftfullt og effektivt, for at Indonesia skulle kvitte seg med sine hollandske herskere. Denne gangen ble han og hans familie dømt til et liv i eksil. De ble sendt til en liten fjerntliggende øy. Isolert og uten mulighet til å kommunisere med sine likesinnede. På trygg avstand fra begivenhetene i Indonesia.
I 1942 ble Indonesia invadert av Japan og Sukarno og hans familie ble sluppet fri. Sukarno så i japanerne en mulighet for å bli kvitt hollenderne og deretter bli fri. Så han støttet den japanske okkupasjon. Selv om den til tider var svært brutal. Japanerne hadde nemlig bruk for Indonesias råvarer og organiserte omfattende tvangsarbeid for å skaffe det de trengte.
Japan tapte 2. verdenskrig og måtte trekke seg ut av områdene de hadde erobret i Sør Øst Asia. Blant annet Indonesia. Men før de trakk seg ut, så godkjente de at Indonesia kunne få sin selvstendighet. En grunnlov ble skrevet og Sukarno kunne erklære, foran en folkemasse på over en million (!), at Indonesia nå var et fritt og selvstendig land. Over hele landet ble dette feiret i dager til ende.
Men hollenderne ville ikke gi slipp på sin pengemaskin så lett! De hadde tålmodig ventet på at Japan skulle bli slått og jaget ut og nå så de fram til igjen å kunne forsyne seg av Indonesias rikdommer. 150 000 hollandske soldater ble sendt avgårde for å bringe landet under deres kontroll.
Men det Indonesia som møtte dem var et annet enn det som de hadde reist fra!
Kravet om selvstendighet kom nå fra det overveldende flertallet av befolkningen – og de var rede til å kjempe for det.
Og de hadde stor internasjonal støtte. Fra Sovjetunionen og deres allierte (forutsigbart), men faktisk også fra USA, som var soleklar i sin tale: Enhver nasjon hadde rett til selvbestemmelse. (med noen unntak selvfølgelig)
Det ble krig. Og de 150 000 unge, hollandske, tvangsutskrevne rekruttene ble fort ganske fortvilet over aldri å kunne møte fienden ansikt til ansikt. I et slikt møte ville de være totalt overlegne med sine fly, stridsvogner, kanoner og supermoderne våpen. Men frigjørings soldatene gjorde slik senere frigjørings soldater gjorde: gjemte seg i skogene, angrep uventet, trakk seg tilbake, erobret våpen og ammunisjon …
Til slutt, i 1949, måtte Holland innse at slaget var tapt, og Indonesia fikk sin selvstendighet med Sukarno som landets første president.
Selvstendigheten
Det er ikke enkelt å plutselig skulle lede et stort land med 75 millioner innbyggere (i 1949), fordelt på masse store og små øyer, med et utall språk og dialekter og med ulike religioner og kulturer. Og med alle de viktigste områdene av økonomien i hendene på hollendere og andre utlendinger som bare ønsket at det nye styret skulle mislykkes slik at gamle dager kunne komme tilbake. Bare å få overblikk over situasjonen i landet som helhet var en utrolig vanskelig oppgave.
Sukarno og hans regjeringskollegaer hadde et stort hjerte for sitt land og store visjoner for hvordan landet skulle bli. Det skulle bli demokratisk, folk skulle få nyte godt av sitt strev, landet skulle leve i fred med alle verdens land, religionene skulle ha likeverdig plass i samfunnet, ingen skulle lide overlast pga sin religion, sin bakgrunn, sitt språk eller sin rase …
Sukarno var godt bevandret i litteraturen fra ulike europeiske, amerikanske, kinesiske og indiske filosofer. Han hadde fordypet seg i marxisme, kapitalisme, kolonialisme og imperialisme. Og han hadde nær kontakt med bonde organisasjoner på landsbygda. Utfra alt dette formet han sin egen politiske retning som han kalte «Marhanenism». Navnet stammer fra en bonde som het Marhaen. Bonden hadde sin egen jordflekk som han arbeidet flittig på. Og produserte nok mat til å forsørge sin familie.
Men å få det til?
I et demokrati bestemmer flertallet. Over mindretallet. I et så delt samfunn som det indonesiske var, så var det så lett å skli nedover den veien hvor den ene folkegruppen kunne utgjøre et flertall og dermed sørge for bedre forhold og flere rettigheter for seg selv og sine. På bekostning av mindretallet. Så mistroen mellom folkegrupper, religioner og politiske aktive var utbredt. Muslimene ville ha en muslimsk stat. De sekulære ville ha en sekulær stat. Kommunistene ville ha den kommunistisk stat. Storgodseiere ville ha en kapitalistisk stat….
I et så «uerfarent» fattig land var veien heller ikke lang før politikere, administratorer og andre i en makt posisjon, utnyttet denne posisjonen til egen fordel. Og de tok for seg og levde fullt på høyde med den tidligere hollandske overklassen. Til forargelse for den alminnelige mannen i gata (eller i dette tilfellet mannen på landet).
I et så uoversiktlig land var det også enkelt for utenlandske selskaper å ta seg til rette. Legge noen penger i lomma på ulike mennesker og deretter få alle de formelle tillatelsene som var nødvendig for en storstilt plyndring av landets natur ressurser. Legge noen flere penger i noen andre lommer og deretter kunne behandle sine arbeidere verre enn slaver.
Vestlig inspirert demokrati spiller fallit
Den nye regjeringen innførte et demokrati etter vestlig modell. Men forutsetningene for at det skulle fungere var rett og slett ikke til stede. Fløyene var uforsonlige. Det endte med det ene regjerings skifte etter det andre, ettersom ingen politiske retninger fikk avgjørende flertall ved valgene. Den sentrale statsmakten var blant annet pga dette svak og hadde veldig liten autoritet utover sentrale strøk hovedsakelig på øya Java. Det utnyttet ulike religiøse ledere og ulike generaler på de mange øyene. De erklærte rett og slett selvstendighet fra Indonesia. Godt hjulpet med våpen og finansiert og støttet av Holland og USA, som så en sterk sentral regjering under Sukarno som en mulig trussel mot deres økonomiske interesser i landet.
Sukarno og hans innerste krets bestemte seg for å innføre unntaks tilstand. Suspendere parlamentet. Alliere seg med militæret. Og sette hardt mot hardt. Nå skulle alt settes inn på å bekjempe alle tendenser til oppdeling av landet.
Etter flere småkriger var opprørene slått ned og sentral regjeringen kunne regjere med myndighet. Med militæret i ryggen.
Guided democracy (Ledet demokrati)
Det ble klart at den vestlige demokrati formen ikke ville fungere i Indonesia, det ville kun føre til splittelse og en meget svak sentral regjering. Sukarno innførte et annet system: «Guided Democracy», best oversatt med «Ledet demokrati». Basert mye på hvordan landsbyene rundt i landet hadde fattet sine avgjørelser. Nemlig ikke ved avstemninger, men ved å ta seg tid til å snakke sammen og så forsøke å finne kompromisser som alle kunne gå inn for. Veldig samlende måte å beslutte ting på, men veldig krevende – i tid og i innstilling.
Parlamentet ble derfor oppløst i 1960 og Råd ble istedenfor opprettet med representanter for ulike etniske, religiøse og sosiale grupperinger. De skulle finne frem til gode løsninger på de ulike utfordringene som landet sto overfor. Og så gi råd til presidenten.
Han lyktes å samle landet og til og med den amerikanske ambassaden, som jo var skeptisk til hans samarbeid med kommunistpartiet, uttalte:
«Sukarno was the only Asian leader of the modern era able to unify people of such differing ethnic, cultural and religious backgrounds without shedding a drop of blood».[4]
Kommunistpartiets styrke
Av en eller annen grunn, jeg er ikke sikker på hvorfor, så har kommunistpartiet i Indonesia helt fra begynnelsen av 1900 tallet vært meget sterkt. I 1960 hadde de for eks. nærmere 4 millioner aktive medlemmer og talløse sympatisører. Faktisk hvis man ser bort fra Sovjetunionen og Kina, så var det indonesiske kommunistiske parti det største i verden! Denne styrken hadde de ikke kunnet utnytte under kolonitiden. Undertrykkelsen var for voldsom og konsekvensene av å åpent kjempe for slike ideer var lange fengsels straffer.
Men nå i det nye klimaet var det anledning til det.
Dette uroet hollenderne som hadde store økonomiske interesser.
Dette uroet amerikanerne som var skikkelig aggressive overfor enhver antydning til kommunisme, uansett hvor langt fra USA det var.
Dette uroet den innenlandske overklassen og de store muslimske jordeierne.
Dette uroet generalene som for det meste kom fra overklassen.
Men det uroet ikke Sukarno. Tvert imot. Han anså dem som allierte i å skape et rettferdig og fritt Indonesia. Deres politikk gikk nemlig ikke ut på å lage en væpnet revolusjon, eller å bruke andre voldelige metoder for å komme til makten. Nei, de anså den fredelige veien som den beste og forsøkte heller å argumentere for sine synspunkter i håp om å overbevise tilstrekkelig mange om at kommunisme var til det beste for alle.
Internasjonalt
Sukarno ble en fremtredende leder for bevegelsen «The Non-Aligned Movement». De andre 4 grunnleggerne var Statsminister Nehru fra India, Statsminister Nkrumah fra Ghana, President Nasser fra Egypt og President Tito fra Yugoslavia. Altså 5 tungvektere som hver for seg sto for en politikk hvor nasjonal selvstendighet og innenlandsk rettferdighet sto høyt. Målsettingen med bevegelsen var å skape «Et tredje Alternativ». De ville rett og slett ikke bli tvunget til å velge side mellom det USA ledete NATO og deres allierte eller Sovjetunionen og deres allierte. De ville være uavhengig av blokk politikken. De ville være selvstendige og ta de valg som de mente var best for sitt eget land.
Stiftelses møte var i Bandung, Indonesia og til sammen var det 29 land representert. (Husk at stort sett hele Afrika og deler av Sør Øst Asia, på denne tiden var kolonier og kunne selvsagt ikke komme.)
Bevegelsen ble møtt med sterk skepsis fra NATO landene. De ville ha foretrukket at landene hadde «falt ned» på deres side i den store ideologiske konflikten med Kommunismen.
Sukarno radikaliseres
Det var i grunnen logisk. Etter hvert som Sukarnos politikk mer og mer ble dreid i retning av å begrense de multinasjonale selskapenes og den innenlandske overklassens makt og heller fordele landets rikdommer til de mange, så organiserte disse seg med henblikk på å begrense, stanse eller helst reversere de beslutningene som Sukarno tok. De ble hans motstandere og forsøkte etter beste evne å boikotte og sabotere de reformene som ble vedtatt.
Dette hadde veldig store konsekvenser – økonomisk. Fordi det var denne gruppen som hadde tilnærmet 100% kontroll over all produksjon. Både den til eksport og den til innenlandsk forbruk.
Sukarno forsøkte å bøte på dette ved å nasjonalisere alle hollandske virksomheter!! Og ikke lenge etter, alle amerikanske. Men det løste egentlig ikke saken. Indonesia hadde ikke selv tilstrekkelig med faglærte eksperter til å drive de ganske kompliserte virksomhetene og produksjonen gikk ned. Og en annen faktor. Å nasjonalisere produksjonen i sitt eget land var bare halvparten av løsningen. Varene måtte selges på det internasjonale markedet. Og alle leddene her var nesten 100% under NATO landenes fulle kontroll. De kunne la være å kjøpe olje fra Indonesia… De kunne la være å kjøpe gummi … De kunne la være å kjøpe jordbruksprodukter …
Resultatet var ødeleggende. Til tross for en utrolig mineralrikdom, til tross for fantastisk fruktbare jordbruksarealer, til tross for et rikt fiske; så befant Indonesias økonomi seg i fritt fall.
Sukarno visste godt hvordan dette foregikk. Og han var forarget. Han vendte seg til Kina og Sovjetunionen. For å få økonomisk støtte og våpen.
Det var det avgjørende beviset for NATO landene: Sukarno var en kommunist i forkledning.
Enda et bevis på dette var at han mer og mer støttet seg på det kommunistiske partiet for å få innenlandsk støtte til sine bestrebelser. De ble faktisk en bærebjelke i hans styre.
Generalene slår til
USA og England begynte å legge forholdene til rette for et regimeskifte. Og det var ikke vanskelig å finne innenlandske støttespillere. Både blant høytstående militære og blant overklassen og den øvre middelklassen. Sukarno var ikke blind og han begynte å se på militæret mer og mer som en upålitelig kraft. En som kunne vende seg mot han. Han skiftet ut noen generaler og så gjorde han noe som beseglet hans skjebne. Han godtok kommunistpartiets forslag om å bevæpne bøndene og arbeiderne og organisere dem i milits grupper som kunne stagge et eventuelt kupp fra generalene.
Nå måtte USA, England og generalene handle raskt.
Så skjedde det: 6 generaler ble kidnappet av en kommunistisk gruppe. De ble drept. Meget suspekt. For blant dem var to generaler som var de sikreste støttespillerne til Sukarno! Meget suspekt fordi den kommunistiske gruppen var helt ukjent! Mange mistenkte at det var generalene selv som hadde iscenesatt kidnappingen for å få et påskudd til å gripe makten!
Uansett om det var slik eller ikke, de fikk nå det påskuddet de trengte og general Suharto kunne over radioen meddele at han og hæren, ikke hadde andre alternativer for å redde landet fra en kommunistisk voldelig maktovertakelse enn å stille opp.
Sukarno hadde fremdeles stor folkelig oppbakning og derfor valgte Suharto offentlig å alliere seg med han. Men overfor Sukarno gjorde han det krystallklart hvem det var som nå var sjefen.
Suharto visste at den sterkeste støttespilleren til Sukarno var kommunistpartiet. Det måtte bli eliminert. I kraft av sitt medlemstall og sin organisasjon, kunne de bli en motvekt til Suhartos planer for et fremtidig Indonesia. Kommunistpartiet ble nå beskyldt for å ha myrdet generalene og for derved å ville starte en væpnet revolusjon. Dette ble gjentatt i alle medier også internasjonalt.
De ble et lett bytt. Medlemskap i partiet var helt lovlig, så partimedlemmer hadde intet behov for å hemmeligholde sitt medlemskap. Det var enkelt å oppspore dem. Og en masse slakt ble satt i verk. På de 10 første ukene ble over 100 000 mennesker brutalt myrdet. Ikke fordi de hadde gjort noe galt, ikke fordi de var væpnet og hadde tenkt å gripe til våpen, men fordi de var medlemmer eller man mistenkte at de var medlemmer av kommunistpartiet! USAs førstesekretær ved ambassaden i hovedstaden Djakarta skrev henrykt hjem den 21 desember 1965:
«Vi antar at omkring 10 000 mennesker er drept pr i dag. Dette er en fantastisk forandring som har blitt oppnådd på bare 10 uker» (Korrespondansen er blitt offentliggjort etter at ambassadens arkiver ble åpnet i 2017.)
Ofrene etter hærens massakre i en landsby
Den britiske ambassadøren, Andrew Gilchrist skrev hjem til London:
«Jeg har aldri lagt skjul på min overbevisning om at litt skyting i Indonesia ville være en viktig forutsetning for effektiv forandring».
Nyhetene om massakrene ble nøye kontrollert av NATO landenes presse. Journalister fikk ikke adgang til landsbygda og måtte i sin helhet basere sine reportasjer på den britisk og amerikanske ambassadens beskrivelser. Den britiske ambassaden hadde gjennom et eget notat orientert hvordan man skulle takle pressen:
«Passende propaganda temaer bør vær: Kommunistpartiets brutale mord på generalene … kommunistpartiets undergravende virksomhet styrt av utenlandske kommunister … Den britiske rollen bør bli holdt skjult»
Vi kan videre lese i den amerikanske ambassades frigitte arkiver, at ambassaden hadde en liste på over 5000 navn av ledende kommunister som de anbefalte Suharto å bli kvitt. Listen ble overrakt og ambassaden fikk fortløpende rapporter etterhvert som de enkelte personene ble oppsporet og drept.
Så tok myrderiene slutt. Etter i overkant av et halvt år.
Hvor mange ble drept? Flere forhold gjør at det er vanskelig å operere med presise tall.
- Forholdene på landsbygda var kaotiske og uoversiktlige
- General Suharto var ikke interessert i å finne ut hvor mange som var drept og ingen forsøk på å sammenstille antall ofre ble gjort. Tvert imot. Alt ble gjort for å fjerne alle spor.
- Etter Suhartos bortgang var det fremdeles vanskelig å få frem tall. Folk på landsbygda hadde ikke glemt massakrene og var redd for at hvis de bidro til oppklaring, så ville de bli sett på som kommunist sympatisører og rett og slett forsvinne.
Offisielle kilder, dvs NATO landene og den daværende militære indonesiske regjeringen, sier at ca. 500 000 «mistet livet» (De bruker det uttrykket). Menneskerettighets organisasjoner sier at tallet er mye høyere. Mellom 2 og 3 millioner!
Altså det største massemordet etter Den andre Verdenskrigen. Ca. 10.000 mennesker hver dag i 200 dager hvis vi sier 2.000.000. 15.000 hver dag hvis vi baserer oss på 3.000.000 døde!
Hvordan reagerte verden?
I og med at verdens media bilde da som nå, var nesten 100% i hendene på NATO landenes presse organisasjoner (det som den forhenværende formannen i FNs sikkerhetsråd diplomaten Kishore Mahbubani fra Singapore kaller «The Anglo Saxon Media»), ble det lagt effektivt lokk på myrderiene. Når de ble omtalt så var det den offisielle versjonen som ble presentert. Nemlig at her var det snakk om å bekjempe terrorister som var ute på å opprette et kommunistisk diktatur. Verden forholdt seg derfor stort sett taus. Bortsett fra Sovjetunionen og Kina selvfølgelig.
Suhartos styre
Kommunistpartiet ble forbudt (egentlig ikke nødvendig. Det var intet igjen av det). Sukarno ble plassert i husarrest og døde der et par år senere av en ubehandlet nyre sykdom. Et diktatur ble innført.
Suharto viste sin takknemlighet overfor sine utenlandske støttespillere og åpnet igjen landets lukrative økonomi for de utenlandske selskapene. Og USA kunne konstatere:
«En vesentlig del av Suharto regjeringens økonomiske program har vært å ønske utenlandsk kapital velkommen tilbake til Indonesia. Allerede har 25 amerikanske og europeiske firma fått tilbake kontrollen over gruver, plantasjer og andre virksomheter som var blitt nasjonalisert under Sukarno. Lovgivningen er liberal for at utenlandske investeringer skal bli tiltrukket. Og store utenlandske investeringer er nå gjort i de forholdsvis uutnyttede ressursene av nikkel, kobber, bauxite og edeltre».
Et eksempel
Indonesia er bare et av ganske mange eksempler hvor NATO landene ikke bare har forholdt seg tause når folkemord har blitt begått, men faktisk også har iscenesatt det, organisert det, finansiert det og gitt det den tilstrekkelig offentlige tilsløring til at NATO landenes befolkning har fått «den riktige forståelsen» av «begivenheten».
Så Gaza?
NATO landenes aksept og støtte er egentlig ikke overaskende. Egentlig bare et nytt eksempel.
