Russlands røde linjer

5. desember 2024

putin røde linjer — Vladimir Putin har gjort det klart at å skyte avanserte missiler mot Russlands territorium er å krysse den røde linja.

USA leker med ilden i Ukraina.

The American Conservative – 29. november 2024

Russlands president Vladimir Putins nylige beslutning om å avfyre et ballistisk mellomdistansemissil mot et militærkompleks lokalisert i den ukrainske byen Dnipro (937.000 innbyggere), var et svar på et tidligere ukrainsk angrep på russisk territorium, som benyttet seg av amerikanskproduserte ballistiske ATACM- og britiskproduserte Storm Shadow-missiler. Dette er bare det siste i en rekke alarmerende eskalerende trekk fra begge sider av konflikten. Bekymringsfullt nok forsikrer de samme menneskene, som forsikret oss om at Russland ville godta NATOs utvidelse til sine grenser, nå at Putins gjentatte trusler om å ty til atomvåpen, ikke er noe å bekymre seg for.

I en fjernsynstale den 21. november advarte Putin om at: «Vi anser oss berettiget til å bruke våre våpen mot militære anlegg i de landene som tillater at deres våpen brukes mot våre fasiliteter».

Dr. Stephen Starr, som fungerte som direktør for Clinical Laboratory Science Program ved University of Missouri påpeker:

De amerikanske ATACM- og Storbritannias Storm Shadow-missilangrep, rettet og utført mot russisk territorium, har ikke hatt noen utsikter til å endre utfallet av Ukraina-krigen. USA, NATO og deres stedfortreder-Ukraina, har blitt avgjørende beseiret på slagmarken av det russiske militæret, bevæpnet med en rekke våpen som er langt overlegne alt Vesten er i besittelse av – alt på den forferdelige bekostningen av folket i Ukraina, som har mistet godt over en million drepte og sårede, med deres nasjon fullstendig ødelagt.

Alt dette kommer rett etter Russlands nylige kunngjøring, om at Russland har endret sin atomdoktrine ved å senke terskelen for et atomangrep. Fremover vil Moskva vurdere et angrep fra et ikke-atomvåpenland, som støttes av atomvåpenmakter, som et felles angrep.

Disse uttalelsene ble møtt med forferdelse av en samling forskere på internasjonale relasjoner og sikkerhetseksperter, på åpningsmøtet i Jerevan-Dialogen i helgen. Yerevan Dialogue ble grunnlagt av den armensk-amerikanske statsviteren Arthur Khachikian, og var i helgen vertskap for et dusin eksperter på internasjonale anliggender og regional sikkerhet fra Europa og USA, i Armenia. En pensjonert fransk militærtjenestemann, som ba om ikke å bli identifisert, bemerket ettertrykkelig at for Putin «er det en ‘rød linje’, men vi vil først oppdage den når det er for sent». Tjenestemannens uttalelse var et uhyggelig ekko av Hegels advarsel om at «Minervas ugle sprer sine vinger først når skumringen kommer» – med andre ord, visdommen begynner å gry, først når det er for sent.

Det er neppe nødvendig å påpeke at visdom ikke har vært blant de definerende kjennetegnene ved Biden-administrasjonen, der den titulære lederen tilbrakte de tre foregående tiårene, med høylytt å hevde at det var utenkelig at NATO-utvidelse ville framprovosere en russisk respons. Bedre sinn og menn visste annerledes. Den kalde krigens historiker Hall Gardner, fra American University of Paris, bemerket i helgen at Paul Nitze, en kald kriger fremfor noen og Ronald Reagans viktigste forhandler for våpenkontroll,leverte i 1995 en kronikk til Washington Post der han advarte om de mulig destabiliserende effektene av NATOs utvidelse.

Nitzes kronikk, gravd frem av Gardner, lød blant annet:

Med sårbarheten til Russlands nye demokrati, vil det å presse på for NATO-utvidelse trolig forverre det eksisterende, destruktive interne presset. Et feil trekk fra vår side kan lett slå tilbake, utløse Russlands nasjonalisters maktovertakelse, avspore START II og muligens oppløse andre avtaler for våpenkontroll, og uten dem vil NATO befinne seg tilbake i et miljø av kald krig. Det er langt bedre å handle ut fra troen på at russiske nasjonalister vokser i politisk makt og ta feil, ved å begrense NATOs utvidelse, enn det er å risikere europeisk ustabilitet i møte med en ny konfrontasjon med Moskva … Vårt langsiktige mål bør være å fremme engasjementet, ikke ekskluderingen av Russland i Europa.

Men Washington Post nektet å publisere kronikken.

Sikkerhetseksperter jeg snakket med, uttrykte også alvorlige betenkeligheter med beslutningen om å utplassere amerikanske langtrekkende Tomahawk-kryssermissiler til Tyskland, fra og med 2026. Den første Trump-administrasjonens utslettelse av den skjellsettende traktaten om kjernefysiske mellomdistanse styrker fra 1987 (som Nitze hjalp til med å forhandle frem), gjorde utplasseringen mulig – tross alt hadde traktaten hittil forbudt utplassering av missiler med rekkevidde på mellom 500 og 5.500 kilometer.

Resultatet av alt dette er lett nok å skjelne. Krigens fortsettelse vil resultere i: ytterligere ødeleggelse av Ukraina, en sementering av den kalde krigens splittelse over hele Europa, og en utdyping av «det grenseløse»-partnerskapet mellom Russland og Kina. Dette siste vil ha konsekvenser for den påtroppende administrasjonens forventede harde politikk overfor Iran. I denne sammenhengen er det viktig å merke seg uttalelsen fra det arabiske islamske toppmøtet, utstedt 11. november, som advarte om «faren for at eskaleringen feier over regionen og dens regionale og internasjonale konsekvenser».

I sin entusiasme for en voldelig konfrontasjon med Russland, har en generasjon amerikanske forståsegpåere og beslutningstakere, bidratt til å skape forutsetninger for en bredere krig, en som snart kan strekke seg fra Ukraina og inn i det større Midtøsten. Det er fortsatt et veldig åpent spørsmål (gitt formen på hans nasjonale sikkerhetsteam), hvordan Donald Trump planlegger å ri av den kommende stormen.

Denne artikkelen er hentet fra The American Conservative: