oss 150 kroner!
Den nyvalgte presidenten må forstå begrepet gjensidighet i russiske utenriksrelasjoner.
Responsible Statecraft, 18. november 2024
«For hver handling er det en lik og motsatt reaksjon», sa president Vladimir Putin på scenen til sitt årlige økonomiske forum i St. Petersburg, Russland i 2017.
Jeg satt blant det enorme, for det meste russiske, publikummet og dvelte ved Newtons tredje lov.
(Newtons tredje lov sier at når et legeme virker på et annet legeme med en kraft, vil det andre legemet virke tilbake på det første med en like stor kraft i motsatt retning. De to kreftene som omtales i Newtons tredje lov, kalles kraft og motkraft. Store norske leksikon.)
I løpet av fire og et halvt år ved den britiske ambassaden i Moskva hadde jeg lært en viktig lekse: Russland reagerer alltid på samme måte, både på aggresjon og på engasjement. Påtroppende president Trump bør tenke på hvordan han kan handle med Putin på dette grunnlaget.
Gjensidighet er den mest forutsigbare grunnsetningen i russisk statskunst, og Russlands politikk overfor Ukraina gir den perfekte illustrasjonen.
Handling: 22. februar 2014 ble Ukrainas pro-russiske president Viktor Janukovitsj avsatt, i det Russland beskriver som et ulovlig statskupp, støttet av den amerikanske og britiske regjeringen.
Reaksjon: åtte år og to dager senere var Ukrainas pro-vestlige president, Volodymyr Zelensky, en hårsbredd fra å bli avsatt av russiske tropper.
Med stridsvognene som rullet inn i Ukraina fra nord, øst og sør, lanserte Russland et massivt luftbårent angrep på Hostomel flyplass. Hvis de hadde sikret rullebanen, ville russiske styrker ha strømmet inn for å overmanne Kievs forsvar. Et raskt og klinisk kupp glapp imidlertid for Putin.
Likevel, tre år etter at Ukraina-krigen startet, har Russland fortsatt oppnådd mange av sine mål, om enn til en større kostnad. Volodymyr Zelensky nærmer seg kanskje skumringsårene av sitt presidentskap. En fremtidig våpenhvile vil utløse oppfordringer om å oppheve unntakstilstanden og holde presidentvalg. Innen den tid vil Russland fortsatt okkupere 20 prosent av ukrainsk land. Ukrainas fremtidige medlemskap i EU er i den fjerne horisonten, og NATO-medlemskap er nå begravd dypt i skuffen.
Putin mener sannsynligvis at Vesten mislyktes i sitt forsøk på å påføre et avgjørende strategisk nederlag mot Russland. Det er tre grunner til at han har manøvrert seg inn i en sterk posisjon til å forhandle med Trump.
For det første, klarhet.
Putins enkle, usvikelige og ofte uttrykte mål er å benekte Ukrainas ambisjon om medlemskap i NATO. Han kan også håpe på en langsiktig fornyelse av forholdet til Ukraina, ettersom etterkrigstidens harme mot Vesten vokser i landet.
Vestlig strategi har vært kompleks, uklar og konsekvent feilaktig. Vestlige makter anerkjente aldri legitimiteten til Putins konsekvent uttrykte påstand om at NATO-utvidelse representerte en kjernestrategisk trussel mot Russlands nasjonale interesser. En åpen dør til mulig ukrainsk medlemskap i NATO, hvis betingelsene var riktige og hvis alle medlemmer kunne bli enige, var alltid en karamell som ikke gledet noen. Zelensky ble holdt utenfor teltet mens Putin raset over at teltklaffen var åpen.
For det andre, besluttsomhet.
Russland har vist evnen til å handle besluttsomt, noe det kollektive Vesten ikke kan gjøre.
Sagt på en annen måte, i det store sjakkspillet spilte Putin mot splittede lag på 32 spillere i NATO og 27 spillere i EU, der hvert trekk kom ut av langvarig debatt og ideer om laveste fellesnevner. Det tok nesten et år før Storbritannia gikk med på å sende Challenger 2-stridsvogner til Ukraina og 15 måneder for amerikansk godkjenning av F-16-fly.
Det sjakkspillet blir tredimensjonalt når innenrikspolitikk blir involvert. Grunnet republikansk motstand brukte den amerikanske kongressen måneder på å bli enige om en hjelpepakke på 61 milliarder dollar i april 2024. Tyskland halverte militærbistanden til Ukraina i august 2024, mot en økning i popularitet blant politiske antikrigspartier på venstre- og høyresiden. Utenrikspolitikk er alltid, til syvende og sist, drevet av innenrikshensyn.
For det tredje, politisk vilje.
Putin har alltid vist politisk vilje og hatt innenriksstøtte til å gjennomføre sin strategi, på den måten som Vesten ikke kan. Hans beregninger var forankret i en enkelt antakelse, som viste seg å være riktig, at Vesten ikke ville kjempe mot Russland direkte for å beskytte Ukraina.
Han visste sannsynligvis at frykten for eskalering overfor verdens største atommakt ville hindre NATO-medlemmene i å gå med på en direkte militær konfrontasjon. Da kampene startet i 2022, tilbød NATO alle former for assistanse bortsett fra den mer direkte hjelpen.
Siden den gang har en bølge av populisme feid Donald Trump til makten i USA og undergravd liberale koalisjoner i Tyskland og Frankrike. Alternative stemmer fra venstre og høyre oppfordrer til engasjement med Russland, og innskrenker rommet for krigshaukenes politikk, som i løpet av et tiår har ført oss til krig.
Hvordan kom vi fra avsettelsen av Janukovitsj i 2014, til forsøket på å fjerne Zelensky i 2022, og den ødeleggende krigen som utspilte seg?
Det er lite bevis for at Putin hadde erobring i tankene fra begynnelsen, i stedet for å reagere på hendelsene etter hvert som de utspilte seg. Det er ingen bevis for at han er drevet av en masterplan, som inkluderer et selvmordsforsøk på å invadere Baltikum eller Polen.
Putins klager vokste jevnt og trutt i intensitet i løpet av de åtte årene før krigen brøt ut, da bestrebelsene for å sikre en fredelig løsning på Ukraina-konflikten gjennom Minsk-avtalen mislyktes. Det var faktisk en av de siste handlingene til Zelenskys førkrigsregjering å erklære Minsk-avtalen offisielt død. Likevel fortsatte en enestående kampanje med økonomisk krigføring mot Russland gjennom sanksjoner, ledet av USA og støttet av Storbritannia.
Det store spørsmålet gjenstår, hvor stor innflytelse vil Donald Trump ha for å bringe krigen til en slutt? Trump kan bringe større klarhet til amerikanske og vestlige mål med Russland og Ukraina, som går videre fra Bidens katastrofale inkrementalisme – små vedtak. Han bør være modig og besluttsom i å utforske nye ideer, ettersom styrken i hans mandat gir ham den politiske båndbredden han kan handle i.
Men akkurat nå er Putin fortsatt i en sterk forhandlingsposisjon, ettersom hæren hans fortsatt vinner terreng hver dag; selv om Russlands økonomi kan bli overopphetet under krigsinnsatsen, har han ikke hastverk med å inngå en avtale.
Noe som bringer oss tilbake til gjensidighet. I avtalens kunst bør Trump forberede seg på å gjøre innrømmelser hvis han forventer at Putin skal gjengjelde. Å endelig ta NATO ut av ligningen, og en gjennomtenkt plan for å utnytte sanksjonslettelser i en fremtidig fredsprosess, ville være gode steder å starte.
Denne artikkelen er hentet fra Responsible Statecraft:
With Putin, Trump’s ‘art of the deal’ is put the the test
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Ian Proud var medlem av Hans Britiske Majestets diplomatiske tjeneste fra 1999 til 2023. Han fungerte som økonomisk rådgiver ved den britiske ambassaden i Moskva fra juli 2014 til februar 2019. Før Moskva organiserte han G8-toppmøtet i 2013 i Lough Erne, Nord-Irland, og arbeidet i Downing Street 10. Han publiserte nylig sine memoarer, «A Misfit in Moscow: How British diplomacy in Russia failed, 2014-2019».
