oss 100 kroner!
I år har Nobels Fredspris blitt gitt til en japansk organisasjon ved navn Nihon Hidankyo. Den ble stiftet av overlevende etter de grusomme amerikanske atombombingene som drepte noe i nærheten av 160.000 mennesker i de to japanske byene Hiroshima og Nagasaki. Begrunnelsen for tildelingen er: «Organisasjonens anstrengelser for å oppnå en verden fri for atomvåpen».
I den anledning er det kanskje av interesse å oppfriske noen fakta vedrørende denne prisen og dens historie.
Hvordan oppsto prisen?
Alfred Nobel var en usedvanlig skarp ung, svensk herremann, født i 1833. Han er blitt verdensberømt fordi han (og hans stab av ingeniører og teknikere) klarte å «temme» nitro-glyserin. Nitroglyserin er et meget kraftig sprengstoff. Langt kraftigere enn krutt. Faktisk det kraftigste man visste om på den tiden (midten av 1850 tallet). Problemet var at stoffet var så uforutsigbart. Det kunne eksplodere hvis det ble utsatt for skiftende temperaturer, det kunne eksplodere hvis det ble sluppet i bakken eller ristet kraftig. Dette gjorde at stoffet var uegnet til praktisk bruk. Det Nobel gjorde var å kombinere nitroglyserin med noen andre kjemiske stoffer og derved få et helt nytt sprengstoff. Nesten like kraftig, og så stabilt at det stort sett var ufarlig å transportere, lagre og bruke.
Familien hans var industrifolk. Deres fabrikker produserte kanoner og andre våpen. Virksomheten gikk så som så, men fikk en ettertraktet oppblomstring med Krimkrigen. Da ble det bruk for store mengder med våpen. Hva krigen handlet om? Det blir for mye å gå detaljert inn på den. Dette innslaget skal jo handle om Nobels Fredspris. Men den endte med at England, Frankrike, Tyrkia og noen italienske stater klarte å beseire de russiske styrkene ved Krim. Halvøya ble erobret og den russiske flåtebasen der lagt ned. Ved freden måtte Russland gå med på veldig ydmykende betingelser. For eksempel måtte de skrive under på at de ikke skulle ha noen militær flåte i hele Svartehavet! Selv om halve havet grenset til Russland!
Dessverre (for Nobelfamilien) så varte krigen bare i 3 år. Og forholdsvis kort tid etter avslutningen, gikk våpenfabrikkene deres konkurs.
Alfred Nobel var ikke så involvert i selve driften av våpenfabrikkene, så konkursen hadde ikke så mye praktisk betydning for han selv. Han var mest opptatt av forskningen, og da særlig hvordan lage granater med større ødeleggelseskraft enn de daværende, nokså primitive sakene. Som sagt i innledningen så klarte han til slutt å finne en metode til å «temme nitroglyserin». Det nye sprengstoffet fikk navnet dynamitt. (et gresk ord som betyr «styrke, kraft».)
Han så muligheten til å utvikle et stort forretningsimperium basert på produksjon av våpen som benyttet det nye sprengstoffet, og gikk straks i gang med det. Til sammen grunnla, og drev han etterhvert, 90 forskjellig våpenfabrikker! Blant annet den verdensberømte Bofors-fabrikken i nærheten av Gøteborg. Hans oppfinnelse og våpen var ettertraktet over hele verden. Nå kunne man nemlig skyte ut granater som ikke bare rammet mennesker og bygninger og dermed ødela det man traff. Nå fikk man granatene til å eksplodere, og dermed spre død og ødeleggelse i dusinvis av meters omkrets.
Han ble fort en kjemperik mann.
I 1888 døde hans bror. Flere aviser forvekslet broren med han selv. Og en fransk avis skrev i den forbindelsen en lengere nekrolog dedikert til Alfred Nobel! Avisen var ikke nådig. Den fordømte han for hans oppfinnelse av militære eksplosiver. Nekrologen hadde overskriften:
«Dødens kjøpmann er selv død»
Videre stod det i nekrologen:
«Dr. Alfred Nobel, som ble rik ved å finne opp måter å drepe enda flere folk hurtigere enn noensinne, døde i går»
Det sies at Alfred Nobel leste nekrologen og ble rystet over at det var slik han skulle huskes. Kanskje dette var årsaken til at han bestemte seg for at han skulle testamentere sin formue til et legat? Legatet skulle hvert år dele ut fem priser til mennesker som hadde gjort en stor innsats for menneskeheten. Tre skulle gis for gjennombrudd innenfor medisin, vitenskap, og kjemi. Den fjerde for litterært arbeid og den femte for arbeid for nedrustning og fred. Med et slikt legat, og en årlig prisutdeling som skapte en årlig stor positiv oppmerksomhet, ble han derved sikret et solid positivt ettermæle.
Det var mange penger. 31.000.000 kroner! I datidens penger. I dag er summen som står inne på legatets konto blitt til over 4,6 milliarder svenske kroner! Hver av de fem prisvinnerne får en stor sum (i dag er det 11.000.000 kroner) pluss en 200 grams medalje i rent gull. (gullprisen er i dag 650 kr. pr gram). Selv om det er utbetalt enorme beløp hvert år til prisvinnerne, så har altså legatets beholdning økt, takket være heldige investeringer.
Nobels fredspris
Det er et bestemt akademi i Stockholm som velger ut vinnerne til de fire første prisene og det er en egen komite i Norge som bestemmer hvem som skal vinne den femte prisen, Nobels fredspris. Denne komiteen består av medlemmer oppnevnt av Stortinget, og det vanlige er at tidligere politikere fra de ulike partiene blir æret med å få en plass i komiteen. I 1980 var det en fra KrF, en fra SP, en fra Arbeiderpartiet og en fra Høyre. Det siste medlemmet var en historiker.
Norsk utenrikspolitikk er som kjent lite kontroversiell og avstanden mellom partienes synspunkter er minimal. Når for eksempel en Høyre-dominert regjering bytter plass med en Arbeiderparti-regjering, så er det nesten umulig å oppdage noe skifte i norsk utenrikspolitikk. Stort sett er alle politiske partier enige om hvilke land og bevegelser vi skal holde med og hvilke land og bevegelser vi skal anse som våre fiender. Ut fra det følger det helt naturlig, at land og bevegelser som vi holder med, anser vi for å være de som arbeider for fred og andre gode formål. Mens våre politikeres fiender selvfølgelig arbeider for det motsatte: Krig og elendighet.
Nobelkomiteen gjenspeiler naturlig nok denne grunnforståelsen og samstemtheten av verden.
Noen mennesker fra «fiendlige» land (Russland, Kina, Iran osv.) og bevegelser (fredsbevegelser og liknende) kommer derfor ikke i betraktning når fredsprisvinnere skal kåres. Bortsett fra hvis de er såkalt «opposisjonelle» og motarbeider det fiendtlige landet. Da har de faktisk kommet i betraktning: russere 2 ganger, kinesere 2 ganger, iranere 2 ganger, Myanmar 1 gang og hviterussere 1 gang.
Når det gjelder land som vi NATO-landene er allierte med, eller organisasjoner som vi i NATO-landene mener gjør det vi mener de skal gjøre, så kommer de lettere i betraktning. Politikere derfra og ledere av aksepterte organisasjoner får ofte fredsprisen. Selvfølgelig. Norske politikeres selvforståelse er at Norge konsekvent arbeider for fred og rettferdighet. Da følger det, helt logisk, at det gjør også våre allierte (ellers ville vi virkelig ikke vært alliert med dem!) og selvfølgelig også de organisasjonene som er akseptert av myndighetene.
En gjennomgang
En gjennomgang av fredsprisvinnere siden prisen ble opprettet i 1901 viser dette meget tydelig:
Amerikanske politikere har fått prisen 23 ganger! 4 av dem har faktisk vært presidenter og en visepresident! Dette på tross av at det i de 248 årene som USA har vært et selvstendig land, så er det bare i 17 av de årene at USAs soldater ikke har vært engasjert i krig et eller annet sted i verden!!! Men selvfølgelig; når krigen føres for å skape fred… Som Obama sa i sin takketale da han fikk prisen, og som Stoltenberg gjentar når det gjelder finansiering av krigen som NATO fører mot Russland i Ukraina.
Engelske politikere har fått prisen 6 ganger. Franske politikere 7 ganger. Dette på tross av at begge nasjonene på det tidspunktet hadde et stort antall kolonier i Afrika og Asia. Kolonier hvor de «innfødte» ikke hadde noen som helst rettigheter, og hvor ethvert tegn til opprør for å oppnå selvstendighet, eller også bare bedre vilkår, ble brutalt slått ned. Ofte med flere hundre tusen døde!
Vest-Europas land og deres allierte representerer ca. 700 millioner innbyggere. De har fått prisen totalt 70 ganger!
FN organisasjoner har fått den 10 ganger.
Andre vestlige organisasjoner (Leger uten grenser, Amnesty International osv.) har fått den 17 ganger.
Resten av verden, som representerer 7,4 milliarder innbyggere, har delt de øvrige prisene.
Sør Amerika 5 priser.
Afrika 8 priser.
Asia 13 priser (hvorav TO til Israel).
Altså: resten av verden litt flere enn USA! USA med 4,3% av verdens befolkning og resten av verden med over 80% av verdens befolkning!
Klarer kan det egentlig ikke sies.
Unison bejubling av fredsprisene
Det har vært stort sett unison aksept, støtte og jubling for fredsprisene. En hovedårsak er at de ikke er kontroversielle i de landene som stort sett har monopol på tolkning og tilrettelegging av de informasjonene som verden får. Som tidligere skrevet er det land, mennesker og organisasjoner som deler våre politiske og moralske synspunkter som har fått prisene.
Noen priser har riktig nok vakt forbauselse. Mest fordi det har virket komplett uforståelige i forhold til Alfred Nobels testament som uttrykkelig sa at prisen skulle gå til nedrustningsarbeid og arbeid for internasjonal fred at man har gitt den til noen som arbeidet for skolegang for kvinner, utlån av penger til fattige bønder i Bangladesh. Gode formål, men ikke helt i tråd med testamentet.
Noen få ganger har prisen vært kontroversiell
Menachem Begin og Anwar Sadat fikk fredsprisen på deling, fordi de to, gjennom Camp David avtalen, begravde stridsøksen mellom Israel og Egypt. De underskrev altså en fredsavtale. Den første mellom et arabisk land og Israel.
I alle NATO-land og hos deres allierte var det en unison jubling over denne tildelingen. I araberverdenen derimot var det raseri! Ikke bare over at palestinernes rettigheter ble forhandlet bort i avtalen, men også over at en person som Menachem Begin overhodet kunne komme i betraktning når det var snakk om en fredspris.
Under arbeidet med å rense Palestina for palestinere i slutten av 1940 årene, var nemlig Irgun og Stern særdeles aktive. Dette var to terrorgrupper opprettet av jødiske ekstremister, som blant annet utførte massakrer på palestinske landsbyboere for å skape den nødvendige redselen slik at de flyktet til nabolandene. Det nye Israel kunne nemlig ikke bli en jødisk stat, hvis det bodde flere palestinere der enn jøder! Hvilket det gjorde. I 1946 var det 1.267.000 palestinere og 543.000 jøder. Den kanskje mest berømte massakren var i landsbyen Deir Yassin. Der ble ca. 250 menn, kvinner og barn rett og slett myrdet i kaldt blod. Massakren ble utført av Irgun. Menachem Begin var leder for Irgun!
(Massakrene hjalp. Godt over 700.000 palestinere flyktet redselsslagne over grensene til trygghet i andre arabiske land.)
Irgun gjorde ikke bare terrorangrep mot palestinerne. De utførte også angrep mot engelskmennene som den gang administrerte Palestina. De ville ha dem ut, slik at jødene kunne få frie hender til å gjøre det som var nødvendig for å få sin egen stat. Den største terroraksjonen var mot hovedkvarteret for de engelske styrkene. Nemlig Kong David Hotellet i Jerusalem. Bomber ble plassert i kjelleren og deretter utløst. 93 mennesker ble drept, og 46 ble såret. Irgun tok offentlig på seg ansvaret for bombingen. Menachem Begin var også på det tidspunktet leder for Irgun og var faktisk med på planleggingen av terrorhandlingen.
Menachem Begin var statsminister i Israel da Israel invaderte og okkuperte hele Sør-Libanon bare to år før han fikk fredsprisen! Ti tusenvis av fredelige libaneserne ble skånselsløst drept i de omfattende israelske bombeangrepene. Hele byer ble jevnet med jorden. Etter bombingen fulgte invasjonen og deretter okkupasjonen.
Nå skulle denne mannen altså få fredsprisen. Et håndfast og konkret bevis på at han var en mann å se opp til som en fredens mann. Hvordan var det mulig?
Den enkle forklaringen er at NATO-landene har Israel som sin alliert. Riktignok kan vi av og til synes at de går litt for langt i bruken av vold mot palestinerne, men noen ganger er krig nødvendig for å skape fred. Så da så.
Årets pris
Den er i likhet med de andre tidligere prisene, ikke kontroversiell. Selv om Japan er i gang med en historisk opprusting som savner sidestykke i tiden etter 1945. Selv om Japan står last og brast med USA som også er i gang med en gigantisk opprusting, blant annet av sitt atomvåpenarsenal. Selv om amerikanere har talløse raketter med atomstridshoder siktet inn mot Russland og Kina, stasjonert på sine japanske baser. Selv om amerikanerne har talløse atombomber lagret i Japan og om bord på sine krigsskip som har sine baser i Japan.
Nihon Hidankyo mobiliserer ikke japanerne mot disse forholdene:
- Ut med amerikanernes baser.
- Stans opprustingen
- Ut med det amerikanske atomvåpnene
De forteller folk om atombombens ødeleggelse og mareritt. Prisverdig.
Det at de stopper der og ikke går lenger, gjør at de er aktuelle for fredsprisen.
Alle kan nikke anerkjennende og så fortsette opprustningsgalskapen (Forsvarsforliket!).
