oss 100 kroner!
USAs president Joe Biden skapte en overraskelse under en pressesamtale med journalister utenfor Det hvite hus på torsdag, da han ikke utelukket et potensielt møte med sin russiske kollega Vladimir Putin på de kommende toppmøtene for Gruppen av 20 eller Asia-Pacific Economic Cooperation. Biden signaliserte på en måte, «Barkis er villig», som han sa det*. «Jeg tviler på at Putin vil dukke opp».
(* En referanse til Charles Dickens‘ roman David Copperfield, red.)
Slik pressesamtaler i Det hvite hus generelt går, valgte Biden bevisst å svare på spørsmål fra TASS-korrespondenten som stilte spørsmålet, som selvfølgelig visste at Biden visste at en reise av Putin til den vestlige halvkule for å delta på G20-toppmøtet i Rio de Janeiro, Brasil, 18.-19. november er under aktiv behandling i Kreml.
Biden og Putin har mye å snakke om, men det som kommer i tillegg er at Biden signaliserte sin interesse for en samtale bare en dag etter det massive iranske missilangrepet mot Israel, som kom som et lyn fra klar himmel og dramatisk endret ettermælet til presidentskapet hans.
Ikke bli overrasket om Midtøsten-krisen vil dominere et Biden-Putin-toppmøte i Rio de Janeiro – det vil si hvis et slikt møte finner sted. Ukrainakrigen går ubønnhørlig mot en russisk seier. Bidens interesse ligger i å på en eller annen måte sørge for at Ukrainas kapitulasjon – og NATOs ydmykelse – blir overført til etter 20. januar. Men Putin må samarbeide.
I mellomtiden er det som forårsaker søvnløse netter for Biden situasjonen i Midtøsten, som kan fosse ukontrollert mot en regional krig. Her er ikke Putin problemet, men kan være løsningen. Dette trenger litt forklaring.
Det har utvilsomt oppstått politiske forskjeller mellom Biden og Netanyahu, noe som bare er å forvente gitt deres prioriteringer som politikere. Det kan virke som om den nåværende krisen i forholdet mellom USA og Israel er ganske alvorlig, men hvor mye av det som er optikk, eller hvor lite av det er i virkeligheten, er spørsmålet. Absolutt, selv en overgang fra krig til en ny diplomatisk orden ikke er i kortene foreløpig.
Men USA og Israel henger også sammen ved hoftene. Det er ingen tvil om at Biden lar sømløs bistand strømme til Israel i deres krigsinnsats og for å holde økonomien deres flytende. Og USA blokkerer alle resolusjoner i FNs sikkerhetsråd som krever en våpenhvile, noe som betyr at fredsskapende innsats ikke en gang kan begynne.
Irans missilangrep på Israel må i denne sammenhengen settes i perspektiv. Snarere enn en krigshandling, kan det sees på som et tvangstiltak for å tvinge Israel til å oppgi sin bakkeoperasjon i Libanon. President Masoud Pezeshkian har avslørt at Iran så langt utviste den største tilbakeholdenhet for å stoppe israelske grusomheter kun på grunn av bønn fra vestlige ledere om at forhandlinger om en potensiell våpenhvile i Gaza var i et avgjørende stadium. Men Vesten holdt ikke løftet sitt og ga Iran ingen annen mulighet enn å handle.
Passivitet eller mangel på reaksjon i møte med Israels nådeløse herjinger mot den palestinske befolkningen rettet mot etnisk rensing skapte en urovekkende situasjon for Irans posisjon som redningsmann for undertrykte muslimer. Dessuten ble hele Irans strategi for avskrekking også utfordret.
Biden er i dag som en katt på et varmt blikktak. En Midtøstenkrig er det siste han ønsker. Men han har ingen kontroll over Netanyahu som allerede planlegger neste trekk på eskaleringsstigen. Når det gjelder Iran, er dets følelse av irritasjon over vestlig spissfindighet og moralske konkurs påtakelig. USAs troverdighet har lidd hardt over hele den vestasiatiske regionen.
Inn kommer Putin. På sjakkbrettet i Midtøsten har Russlands rolle stor betydning. Forholdet mellom Russland og Iran er på et enestående nivå i dag. Russiske uttalelser har blitt svært kritiske til Israel de siste årene. Russland har åpent holdt kontakt med de gruppene som utgjør motstandsaksen.
Russisk diplomati retter blikket mot det «store bildet» for å bringe den israelsk-palestinske konflikten til midtpunktet i internasjonal politikk. Det siste året er sikkerhetskonsultasjonene mellom Moskva og Teheran intensivert betydelig. Noen rapporter har dukket opp om at Russland overfører avansert militærutstyr for å styrke Irans luftforsvarsevner.
Betydningsfullt nok var Russland det eneste landet som Iran informerte på forhånd om sitt missilangrep mot Israel. Ifølge den kjente amerikanske podcasten Judge Napolitano: Judging Freedom (nedenfor) skjøt den russiske marineflåten i Øst-Middelhavet i forrige uke ned 13 israelske missiler nær Libanon.
Tilsynelatende har en hektisk Netanyahu forsøkt å nå Putin på telefon de siste dagene, men samtalen har ennå ikke blitt realisert. Også på det diplomatiske sporet har Russland understreket den høyeste betydningen det tillegger forholdet til Iran.
Det er klart at USA føler nødvendigheten av å engasjere seg med Russland. Det som kan være akseptabelt kan være proporsjonale angrep fra de to vestasiatiske hovedaktørene, satt sammen i nøye kalibrerte mediekampanjer. For eksempel målrettede angrep på individuelle militære installasjoner, som ville redde ansikt for Israel og unngå en storkrig — det er et scenario å foretrekke for Iran også, fordi det unngår unødvendige risikoer og bevarer trumfkortene for et spill som lover å bli langvarig.
Til syvende og sist er det de amerikansk-israelske intensjonene som betyr noe. Financial Times siterte israelske kilder om at spillplanen er å påføre Irans økonomi maksimal skade for å utløse det latente «protestpotensialet» i det iranske samfunnet. Det israelske håpet er tilsynelatende at en troverdig agenda for regimeskifte vil finne gjenklang i Washington og tiltrekke amerikansk intervensjon.
Uansett, Bidens grep om å engasjere seg med Putin antyder at en amerikansk militær intervensjon kan utelukkes. På den annen side gir den historiske russisk-iranske sikkerhetspakten, som forventes å bli signert under det kommende BRICS-toppmøtet i Kazan, i Russland 20.-22. oktober, Iran mye mer strategisk dybde til å forhandle med Vesten.
Russlands egen interesse ligger i å øke Irans forsvarsevne og presse videre på med et bredt basert bilateralt samarbeid forankret på den økonomiske agendaen under sanksjonene, mens de er på et parallelt spor for å fremme Irans integrering i Moskvas Greater Eurasia-prosjekt. Kort sagt, Russland er i dag unikt plassert som en interessent i et stabilt og forutsigbart Iran i fred med seg selv og regionen.
Den russiske utenriksministeren Sergej Ryabkov sa til journalister i Moskva torsdag: «Vi er i tettest mulig kontakt med Iran om den nåværende situasjonen. Vi deler en fantastisk opplevelse av samarbeid på ulike felt. Jeg tror dette er øyeblikket hvor relasjonene våre er spesielt viktige». President Pezeshkian tok forresten imot Russlands tilreisende statsminister Mikhail Mishustin mandag 30. september i Teheran bare timer før utskytingen av de iranske ballistiske missilene mot Israel.
På et møte i FNs sikkerhetsråd dedikert til utviklingen i Midtøsten uttalte Russlands faste FN-representant Vasily Nebenzya onsdag:
«Som en del av sitt mandat til å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, må FNs sikkerhetsråd tvinge Israel til umiddelbart å stanse fiendtlighetene. Dere og jeg bør også gjøre alt vi kan for å skape betingelser for et politisk og diplomatisk oppgjør. I denne sammenhengen tar vi til etterretning Teherans signal om at de ikke er villig til å piske opp konfrontasjonen ytterligere».
Interessant nok nølte ikke Kreml-talsmannen Dmitrij Peskov med å ta opp trådene i Bidens kommentar om et møte med Putin. Han sa fredag: «Det har ikke vært noen samtaler om dette spørsmålet, og per i dag, for øyeblikket, er det ingen forutsetninger for det. Presidenten har imidlertid gjentatte ganger uttalt at han fortsatt er åpen for alle kontakter».
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
