oss 100 kroner!
«Pandemien» var et mentalt fenomen uten forankring i fysisk virkelighet. Skadene ble ikke påført oss av naturen, men var resultat av menneskelig svik(t).
Av Kim Borgen.
Status 2024
Perioden 2020-2023 førte til disiplinering av borgerne, konsentrasjon av velstand, sentralisering av makt og en omfattende kartlegging av menneskers genom.
(Genom er betegnelsen på det totale arvestoffet i kromosomene til en gitt organisme. Genomet inneholder all informasjonen som skal til for å lage og vedlikeholde en organisme gjennom hele livet.)
En disiplinerende fryktkampanje viste seg effektiv. Majoriteten oppga sin suverenitet av hensyn til «det felles beste».
- Helsevesenet sviktet i å ivareta etiske prinsipper for medisinsk behandling. Hippokratisk medisin ble erstattet av teknokratiske, protokolldrevne dekreter.
- Nasjonalstater tappet borgernes kjøpekraft ved å øke pengemengden, og overførte verdien til pandemiindustrien.
- Beslutninger ble tatt av stadig færre på vegne av stadig flere. Inngripende avgjørelser ble sentralisert, med minimalt rom for tilpasning til lokale eller individuelle forhold.
- Én kur for alle: Nær 6 milliarder mennesker ble injisert med snaut 14 milliarder doser. I vestlige land inneholdt disse injeksjonene gensekvenser.
- Gjennom såkalte covid-tester delte mennesker sin DNA-profil. Koblet til personnummer og injeksjonshistorikk utgjør dette en nær komplett oversikt over menneskehetens arvestoffer – på individnivå.
- En ny og lønnsom æra ble åpnet for symbiosen av nasjonalstat og pandemiindustri.
Vilje trumfet vitenskap
Perioden demonstrerte hvor effektivt vitenskap tilsidesettes når viljen er sterk nok. Eksempelvis skal vi godta at det tok 4 uker fra første meldte sykdomstilfelle til «viruset» var isolert, sekvensiert og en virustest utarbeidet og godkjent. Og vi skal akseptere at overdødeligheten som følger etter vaksineringen ikke er forårsaket av den.
De som ennå holder seg til etablerte vitenskapelige kriterier, fastslår:
- Det var ingen pandemi.
Dødeligheten i pandemiåret 2020 oversteg ikke en vanlig sesonginfluensa (med unntaket nevnt nedenfor). Dødeligheten varierte ikke i samsvar med naturlig «virusspredning», men med ulikhet i strategier mellom tilstøtende regioner. Lidelsene ble påført oss av mennesker, ikke naturen. - Det ble aldri påvist et nytt og farlig virus.
Det er ikke identifisert et nytt og farlig patogen fra dyr (zoonose) eller fra laboratorium (lab-leak). Det er aldri vitenskapelig bevist at en partikkel som fikk navnet SARS-CoV-2 overfører sykdom mellom mennesker. - Det oppsto ingen ny sykdom.
«Covid-19» skiller seg ikke vesentlig fra andre respiratoriske infeksjonssykdommer. «Oppdagelsen» av sykdommen skjedde ved at kjente symptomer ble stokket om og samlet under nytt navn.
Vilje ble politikk
Politikerne mottok råd fra helseinstitusjoner og tilsyn influert og finansiert av pandemiindustrien, især farmasøytiske selskaper. Slike råd fritar ikke politikere fra å søke balanserende informasjon. Vitenskapsbasert uenighet om «pandemien» og tiltakene var tilgjengelig tross tiltakende sensur. Ved flere tilfeller vedtok politikere tiltak som gikk lengre enn rådene tilsa, i visshet om at utrygge velgere verdsetter handlekraft.
Tiltakene svekket befolkningen:
- De frarøvet innbyggerne grunnleggende trygghet, frihet og sosialt liv.
- En fryktkampanje uten sidestykke i moderne vestlig historie utgikk fra helsemyndighetene, formidlet av en ukritisk presse.
- Borgerne ble splittet i verdige og uverdige utfra vaksinestatus.
Helsevesenet påførte skade
Et panikkslagent helsevesen feilbehandlet pasienter innlagt med respirasjonssvikt våren 2020, noe som ga overdødelighet i mars og april. Feilmedisineringen tjente som bekreftelse på «pandemiens» ekstreme dødelighet og økte derved handlingsrommet for kommende tiltak.
Leger ble sjaltet ut av diagnostiseringen, som nå ble overlatt til maskiner (PCR-test). Pasienter uten «riktig» diagnose mistet rett til behandling, også når den var ansett livsviktig.
Ettersom naturlig immunitet ble neglisjert, ble «kuren» injisering av en gensekvens som var «trygg og effektiv» mot smitte og sykdom. Nå vet vi at den aldri var testet for smittehindring og at utrullingen samvarierer med overdødelighet.
Helsevesenet tilsidesatte etiske medisinske prinsipper
Politiske og helsemessige avgjørelser ble tatt i et moralsk og politisk vakuum. Regjering, helsebyråkrater og den medisinske profesjon feilet i å opprettholde de etiske prinsipper som har innrammet og begrenset leveransen av helsetjenester. Dette ledet til vesentlig og unødig lidelse og skapte en svært farlig presedens.
Leger og sykepleiere protesterte i liten grad mot protokollene som erstattet deres egne vurderinger. De oppga individuell behandling til fordel for maskinell massediagnostisering og en-kur-for-alle. Slik ble viktige etiske prinsipper, som pasienttilpasset behandling og selvbestemmelse basert på informert samtykke, tilsidesatt av hensyn til det «felles beste». Som vi siden har sett, brøt praksisen også mot prinsippene om å gjøre vel og – framfor alt – å ikke gjøre skade.
Hippokratisk medisin vek for Teknokratisk medisin, som utgikk ovenfra ved sentraliserte beslutninger fattet av WHO globalt og silt gjennom nasjonale byråkratier og politikere – uten vesentlige regionale tilpasninger.
Et særlig ansvar påhviler helsearbeidere som deltok i vaksineutrullingen, en injisering av genmateriale uten historikk som garanterer sikkerheten. Blandingen ble også injisert i mennesker med lav eller ingen sykdomsrisiko, inkludert barn og gravide. Dette strider ikke bare mot sunn fornuft, men også mot føre-var-prinsippet, og var helt uansvarlig.
Regjeringer overstyrte befolkningen
Regjeringer vedtok tiltak uten å forankre dem blant folkets representanter i nasjonalforsamlingen. Disse prosessene hadde autoritære trekk vi ikke forbinder med vestlige demokratier, og de fulgte da heller ikke demokratiske spilleregler. Dessverre er lovverket nå modifisert i en rekke land, slik at fremtidige regjeringer står fritt til å gjøre det samme straks WHO erklærer krise.
Feilrapporteringen var systematisk
Helsemyndigheter produserte statistikker som ble formidlet med sensasjonsoppslag av en ukritisk presse.
Smittefrykten ble igangsatt av PCR-testen, uegnet til å påvise infeksjonssykdom, som drev «smittetallene» i været i takt med testens utbredelse. Dødsfall ble rapportert som «Covid-dødsfall» ved positiv test, også når døden ikke skyldtes respirasjonssvikt.
Utarbeiding av statistikk som underbygget vaksinen som «trygg og effektiv» skjedde blant annet ved at dødsfall blant nyvaksinerte ble feilklassifisert som dødsfall blant uvaksinerte. Slik fremkom en beskyttelseseffekt hos vaksinerte som de uvaksinerte tilsynelatende manglet.
Statens rolle
Hvordan kunne dette skje? Hvorfor vernet ikke staten borgerne mot pandemiindustriens interesser og overnasjonale byråkraters maktutøvelse?
Staten og pandemiindustrien har sammenfallende interesser
Pandemiindustriens nyetableringer er attraktive for staten. Den lønnsomme industrien gir arbeidsplasser, skatteinntekter og sikrer statens vekst. Med sin kommersielle oppdragsforskning er farmasøytisk industri dessuten sentral i å utpeke nye farer som bare staten og det medisinsk-militære industrielle kompleks (1) kan avverge.
Begge parter ser seg tjent med den andres ekspansjon.
Statene har gjort avtaler der vaksineprodusenten fraskriver seg ansvar for bivirkninger. De er direkte engasjert i nyetableringer, især i farmasøytiske fabrikker som produserer genteknologien som skal injiseres i morgendagens borgere. Det er nå flere titalls mRNA-produkter på vei fra laboratorier via fabrikker og statsapparatet til borgernes vev, alt under oppsyn av staten som deltaker, pådriver og garantist.
Staten trenger konflikt
Stater må holde seg med fiender, indre og ytre. Skillet mellom oss og dem er nasjonalstatens vesen, og trusselen fra «andre» dens eksistensberettigelse. I 2020 var den ytre fienden et påstått virus, i 2022 var den indre fienden uvaksinert og den ytre fienden russer.
Staten trenger kriger, det være seg mot virus eller mennesker. Krigen er den ultimate bekreftelsen på fiendebildet. Den samler massene om det bestående, marginaliserer de ulydige og gir albuerom for de styrende.
Staten finansierer gjerne opprusting og krig i det skjulte gjennom inflasjon, altså økning i pengemengden. Fra og med viruskrigen 2020 økte sentralbankene pengemengden og tappet derigjennom befolkningens kjøpekraft. Verdien av denne kjøpekraften tilfalt i første omgang staten, og dernest det medisinsk-militære industrielle kompleks, gjennom en opprusting av et omfang som vanskelig kunne finansieres ved skattlegging.
Staten ser seg ikke nødvendigvis tjent med sannhet
Staten innrømmer nødig svikt overfor borgerne før de ansvarlige er dødd ut. Derfor hemmeligstemples dokumenter om Covid-19 for generasjoner fremover, og derfor får ikke forskere rådataene som lå til grunn for statistikkene som rettferdiggjorde tiltakene.
Dette gir staten monopol på den offentlige sannheten, og plagsomme innvendinger kan lettere imøtegås. Så lenge den finner det nødvendig, vil staten dyrke narrativet om pandemien som ville drept oss – om det ikke var for staten. Dette av hensynet til «stabilitet», stillstanden som utgjør dens fundament.
Stater må nødvendigvis føre en viss kontroll med borgerne. I 2020 lot de seg friste til omfattende overvåking og frihetsberøvelse – uten andre konsekvenser enn tillitstap hos et lite mindretall. Det bekreftet at et visst fryktnivå garanterer underkastelse og betingelsesløs lydighet, tross vår tids påståtte individualisme og rasjonalitet.
Erfaringen utvidet utvilsomt handlingsrommet for autoritære krefter blant styringseliten.
Staten som organisme
Staters uttalte mål er å ivareta borgernes sikkerhet, frihet og velferd. Deres uutalte mål er egen opprettholdelse. For i likhet med organismer er organisasjoner primært opptatt av å videreføre seg selv. Og som organismer søker også organisasjoner sin utvidelse, gjennom henholdsvis reproduksjon og vekst.
Fra 2. verdenskrig har vi i Vesten sett fremveksten av den demokratiske velferdsstaten, som langt på vei oppfylte begge målene: Borgernes velferd og statens vekst. Dette falt imidlertid sammen med en økende regulering av menneskelige aktiviteter gjennom lover, forskrifter, pregning og pålegg.
Koronaperioden viste oss at vi står ved en skillevei: Statens vekst og reguleringsiver var uforenlig med individets frihet og suverenitet. Staten regulerte det vi anså som privatlivets sfære.
Det første som ryker i autoritære regimer er forsamlingsretten. Virologien er perfekt til dette, da den gjør din neste til en trusel. Neste gang staten ber deg bli hjemme, er det grunn til å være årvåken.
(1) Uttrykket illustrerer sammenslåingen av medisinsk og militært personell under påskudd av beskyttelse mot biologiske og kjemiske trusler, herunder påståtte våpen.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Kim Borgen.
