oss 100 kroner!
Alt står på spill. Alt står på spill med atomvåpen.
3. oktober 2024
Mens han jobbet som atomkrigsplanlegger for Kennedy-administrasjonen, ble Daniel Ellsberg vist et dokument som beregnet at et amerikansk atomangrep på kommunistland ville resultere i 600 millioner døde. Som han sa det senere: «Hundre Holocaust».
Det var i 1961.
I dag, med atomvåpenarsenaler som er langt større og kraftigere, vet forskere at en atomutveksling ville forårsake «atomvinter». Og den nesten fullstendige slutten på jordbruket på planeten. Noen estimater setter overlevelsesraten for mennesker på jorden til 1 eller 2 prosent.
Ikke lenger 100 Holocaust.
Mer enn 1.000 Holocaust.
Hvis en slik atomkrig skjer, vil vi selvfølgelig ikke være til stede for noen etterpåklok analyse. Eller anger. Så ærlig iakttagelse av oss selv og rapportering av egne opplevelser er i en kategori av nå eller aldri.
Hva om vi hadde muligheten til etterpåklokskap? Hva om vi på en eller annen måte kunne sveve over denne planeten? Og se hva som hadde blitt et globalt krematorium og en usigelig prøvelse av menneskelig smerte? Hvor, med ord tilskrevet både Nikita Khrusjtsjov og Winston Churchill, «de levende ville misunne de døde».
Hva kan vi amerikanere si om våre lederes handlinger og passivitet?
I 2023: De ni atomvåpenlandene brukte 91 milliarder dollar på sine atomvåpen. Mesteparten av dette beløpet, 51 milliarder dollar, var den amerikanske andelen. Og landet vårt sto for 80 prosent av økningen i atomvåpenutgiftene.
USA leder an i atomvåpenkappløpet. Og vi er oppmuntret til å se det som en god ting. «Eskaleringsdominans».
Men eskalering forblir ikke unipolar. Etter hvert som tiden går, er «Gjør som vi sier, ikke som vi gjør», ikke overbevisende for andre nasjoner.
Kina utvider nå sitt atomvåpenarsenal. Den eskaleringen eksisterer ikke i et vakuum. Det offisielle Washington later som om kinesisk politikk skifter uten hensyn til USAs jakt på «eskaleringsdominans». Men det er et uærlig påskudd. Det den store kritikeren av Vietnamkrigens eskalering på 1960-tallet, senator William Fulbright, kalte «maktens arroganse».
Selvfølgelig er det mye å beklage over Russlands tilnærming til atomvåpen. Uansvarlige trusler om bruk av «taktiske» atomvåpen i Ukraina har kommet fra Moskva. Det er nå offentlig diskusjon – i russiske militære og politiske eliter – om å plassere atomvåpen i verdensrommet.
Vi bør innse realitetene i den amerikanske regjeringens rolle i å gi næring til slike illevarslende trender, delvis ved å demontere viktige avtaler for våpenkontroll. Blant avgjørende skritt er det for lengst på tide å gjenopprette tre traktater som USA opphevet – ABM, Intermediate-Range Nuclear Forces og Open Skies.
På ikke-spredningsfronten blir muligheter forkastet av Washington. For eksempel, som tidligere CIA-analytiker Melvin Goodman skrev i september: «Irans ayatollah har indikert en vilje til å åpne diskusjoner med USA om atomspørsmål, men Biden-administrasjonen har vendt det døve øret til en slik mulighet».
Det døve øret gleder Israel sterkt, den eneste atomvåpenstaten i Midtøsten. 22. september sa tidligere forsvarsminister Leon Panetta utvetydig at Israels personsøkerangrep i Libanon var «en form for terrorisme». USA fortsetter å bevæpne Israel, men vil ikke forhandle med Iran.
Den amerikanske regjeringen har et ansvar for å følge opp hvert spor, og svare på enhver tilnærming. Uten kommunikasjon øker vi risikoen for ødeleggelser enormt.
Vi kan altfor lett glemme hva som virkelig står på spill.
Til tross for diametrale forskjeller i ideologier, i verdier, i idealer og systemer – er programmer for utryddelse på plass i en størrelsesorden som overskygger det som skjedde i første halvdel av 1940-tallet.
I dag er Kongressen og Det hvite hus i grepet av det Martin Luther King Jr. kalte «militarismens galskap». I en giftig blanding med maktens arroganse. Driver de frem en ny og farligere kald krig.
Og så, i utenriksdepartementet, snakker ledelsen om en «regelbasert orden», som altfor ofte faktisk betyr: «Vi lager reglene, vi bryter reglene».
I mellomtiden er dommedagsklokken, satt av Bulletin of the Atomic Scientists, bare 90 sekunder unna apokalyptisk midnatt.
For seks tiår siden var dommedagsklokken hele 12 minutter unna. Og president Lyndon Johnson var villig til å nærme seg Moskva med den typen visdom som nå er fraværende i begge ender av Pennsylvania Avenue.
Her er hva Johnson sa på slutten av sitt omfattende toppmøte med den sovjetiske statsministeren Alexi Kosygin, i juni 1967 i Glassboro, New Jersey:
«Vi har gjort ytterligere fremskritt i et forsøk på å forbedre vår forståelse av hverandres tenkning om en rekke spørsmål».
To tiår senere sto president Ronald Reagan – tidligere en suveren kald kriger – ved siden av den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov og sa:
«Vi bestemte oss for å snakke med hverandre i stedet for om hverandre».
Men slike holdninger ville være kjetteri i dag.
Mens hver dag bringer eskalering mot et globalt atominferno, fortsetter lovgivere på begge sider av midtgangen å øke Pentagon-budsjettet. Enorme nye bevilgninger til atomvåpen stemmes frem under omskrivingen «modernisering».
Og her er en trist ironi: De få kongressmedlemmene som er villige til å advare om faren for atomkrig, fyrer ofte opp under den faren, med oppfordringer om «seier» i Ukraina-krigen. I stedet er det presserende nødvendig med et sobert press for faktisk diplomati, for å få slutt på den.
USA bør ikke bruke Ukraina-krigen som en begrunnelse for å forfølge et gjensidig destruktivt sett med politikk overfor Russland. Det er en tilnærming som opprettholder og forverrer den daglige virkeligheten på atomkrigens knivsegg.
Vi vet ikke hvor langt forhandlinger med Russland kan komme om en rekke sentrale spørsmål. Men å nekte og forhandle er en katastrofal vei.
Fortsettelsen av krigen i Ukraina øker markant sannsynligheten for å spinne ut fra en regional til en europeisk til en atomkrig. Likevel blir kraftige oppfordringer om å forfølge diplomati for å få slutt på Ukraina-krigen, avvist uten videre som å tjene Vladimir Putins interesser.
Et nullsumsyn på verden.
En enveisbillett til omnicide – ødeleggelse av alt menneskelig liv.
Verden har kommet enda nærmere stupet av et militært sammenstøt mellom atomsupermaktene, med presset for å gi grønt lys for NATO-støttede ukrainske angrep på vei dypere inn i Russland.
Tenk på hva president Kennedy hadde å si, åtte måneder etter Cuba-krisen, i sin historiske tale ved American University:
«Fremfor alt, mens vi forsvarer våre egne vitale interesser, må atommakter avverge de konfrontasjonene som bringer en motstander til et valg mellom enten en ydmykende retrett eller en atomkrig. Å vedta en slik kurs i atomalderen ville bare være bevis på vår politikks fallitt, eller på et kollektivt dødsønske for verden».
Den avgjørende innsikten fra Kennedy er for tiden i søppelcontainerne ved Det hvite hus og på Capitol Hill.
Og hvor er alt dette på vei?
Daniel Ellsberg prøvde å varsle medlemmer av Kongressen. For fem år siden, i et brev som ble levert for hånd til alle kontorene til senatorer og medlemmer av Representantenes hus, skrev han:
«Jeg er bekymret for at offentligheten, de fleste kongressmedlemmene og muligens til og med høytstående medlemmer av den utøvende grenen har forblitt i mørket, eller i en tilstand av fornektelse, om implikasjonene av grundige studier utført av miljøforskere de siste ti årene». Disse studiene «bekrefter at bruk av selv en stor brøkdel av de eksisterende amerikanske eller russiske atomvåpnene som er i høy beredskap, vil føre til atomvinter, som fører til global hungersnød og nesten utryddelse av menneskeheten».
I jakten på fornuft og overlevelse, er det ikke på tide med gjenoppbygging av infrastrukturen for atomvåpenkontroll? Ja, den russiske krigen mot Ukraina bryter med folkeretten og «normer», det samme gjorde USAs kriger i Irak og Afghanistan. Men reelt diplomati med Russland er i den globale sikkerhetens interesse.
Og noen gode alternativer er ikke avhengig av hva som skjer ved forhandlingsbordet.
Mange eksperter sier at det viktigste første skrittet vårt land kan ta for å redusere sjansene for atomkrig, vil være en nedleggelse av alle ICBM-er.*
Ordet «avskrekking» høres ofte. Men den landbaserte delen av triaden er faktisk det motsatte av avskrekking – det er en invitasjon til å bli angrepet. Det er realiteten til de 400 interkontinentale ballistiske missilene som er i hair-trigger alert* i fem vestlige stater.
(En kjernefysisk triade er en tredelt militær styrkestruktur av landbaserte interkontinentale ballistiske missiler (ICBM), ubåtutbaserte ballistiske missiler (SLBM) og strategiske bombefly med atombomber og missiler. Red.)
*(«Hair-trigger alert» er en amerikansk militærpolitikk som muliggjør rask oppskyting av atomvåpen. Missiler i denne beredskapen opprettholdes i en klar for utskytnings-status, bemannet av oppskytningsmannskaper døgnet rundt, og kan være i luften på så lite som ti minutter. Kilde: Union of Concerned Scientists)
ICBM-missiler inviterer unikt til et angrep fra motstanderen. Og de gir en president bare noen minutter til å avgjøre om det som kommer inn faktisk er et sett med missiler – eller, som tidligere, en flokk gjess eller en øvingsmelding som forveksles med ekte vare.
Den tidligere forsvarsministeren William Perry skrev at ICBM-er er «noen av de farligste våpnene i verden» og «de kan til og med utløse en utilsiktet atomkrig».
Og likevel, så langt har vi ikke komme noen vei med Kongressen for å stenge ned ICBM-er. «Å nei», blir vi fortalt, «det ville være ensidig nedrustning».
Tenk deg at du står i en bensinpøl, sammen med motstanderen din. Du tenner fyrstikker, og motstanderen din tenner fyrstikker. Hvis du slutter å tenne fyrstikker, kan det bli fordømt som «ensidig nedrustning». Det ville også være et fornuftig skritt for å redusere faren – uansett om den andre siden følger etter eller ikke.
Den pågående nektingen av å stenge ICBM-ene er beslektet med å insistere på at vår side må fortsette å tenne fyrstikker mens de står i bensin.
Sjansene for at ICBM-er starter en atombrann har økt med skyhøye spenninger mellom verdens to atomsupermakter. Å forveksle en falsk alarm med et atommissilangrep blir mer sannsynlig midt i stresset, trettheten og paranoiaen som følger med den langvarige krigen i Ukraina og utvidelsen av krigen inn i Russland.
Deres unike sårbarhet, som landbaserte strategiske våpen, plasserer ICBM-er i den unike kategorien «bruk dem eller mist dem». Så, som utenriksminister Perry forklarte:
«Hvis våre sensorer indikerer at fiendtlige missiler er på vei til USA, må presidenten vurdere å skyte opp ICBM-er før fiendens missiler kan ødelegge dem. Når de først er lansert, kan de ikke tilbakekalles. Presidenten ville ha mindre enn 30 minutter på seg til å ta den forferdelige beslutningen».
USA bør demontere hele sin ICBM-styrke. Bruce Blair, tidligere oppskytningsoffiser for ICBM, og general James Cartwright, tidligere nestleder for Joint Chiefs of Staff, skrev: «Ved å skrote den sårbare landbaserte missilstyrken, forsvinner ethvert behov for oppskyting på advarsel».
I juli publiserte Union of Concerned Scientists et brev signert av mer enn 700 forskere. De oppfordret ikke bare til kansellering av Sentinel-programmet for en ny versjon av ICBM-er – de oppfordret også til å kvitte seg med hele den landbaserte delen av triaden.
I mellomtiden har den nåværende tvisten i Kongressen om ICBM-er fokusert på om det ville være billigere å bygge det kostnadsoverskridende Sentinel-systemet eller oppgradere de eksisterende Minuteman III-missilene. Men uansett, fyrstikkene fortsetter å bli tent for et globalt holocaust.
Under sin tale til Nobels fredspris erklærte Martin Luther King:
«Jeg nekter å akseptere den kyniske forestillingen, om at nasjon etter nasjon, må stige ned en militaristisk trapp inn i helvete av termonukleær ødeleggelse».
Jeg vil avslutte med noen ord fra Daniel Ellsbergs bok The Doomsday Machine: Confessions of a Nuclear War Planner, som oppsummerer forberedelsene til atomkrig. Han skrev:
«Ingen politikk i menneskehetens historie har mer fortjent å bli anerkjent som umoralsk eller sinnssyk. Historien om hvordan denne katastrofale knipen oppstod, og hvordan og hvorfor den har vedvart i over et halvt århundre, er en krønike om menneskelig galskap. Hvorvidt amerikanere, russere og andre mennesker kan ta utfordringen med å reversere denne politikken og eliminere faren for kortsiktig utryddelse forårsaket av deres egne oppfinnelser og tilbøyeligheter, gjenstår å se. Jeg velger å gå sammen med andre i å handle som om det fortsatt er mulig».
Denne artikkelen er tilpasset fra hovedtalen som Norman Solomon holdt på den årlige konferansen til Center for Arms Control and Non-Proliferation i Washington, DC 24.
Norman Solomon er nasjonal direktør for RootsAction.org og administrerende direktør for Institute for Public Accuracy. Hans siste bok, War Made Invisible: How America Hides the Human Toll of Its Military Machine, ble utgitt i pocketbok i høst med et nytt etterord om Gaza-krigen.
Norman Solomons Made Love, Got War: Close Encounters with America’s Warfare State er ute nå. Se alle innlegg skrevet av Norman Solomon
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
‘Escalation Dominance’ and the Prospect of More Than 1,000 Holocausts
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
