Vandringer i Semej og tanker om toleranse

0

Reisebrev 2024 – del 7c, Kasakhstan.

Det at jeg i forrige del sa «look to Kasakhstan» betyr ikke at at jeg mener at Kasakhstan er et forbilde på alle områder, som sosialpolitikk, trafikksikkerhet, arbeidsmiljø og annet.

Av Lars Birkelund.

Da jeg valgte å gå en annen vei ut fra sentrum av Semej, der vi var i fire dager, mens jeg gikk mot Rooms Hotel ca en kilometer unna, kom jeg inn i et trist og mørkt strøk (ingen gatebelysning), med preg av slum.

Det var ikke alle serveringstedene som holdt høy standard heller. Det vil si, maten var gjennomgående bra. Men slike dasser (se bildet) forekom, riktignok bare på to av de mange serveringstedene jeg var.  

Jeg traff en og annen synlig beruset mann, og en beruset kvinne. Ikke i Semej, mest i Almaty. Men tiggere er det flere av i Oslo. Det som var trist i Almaty var dog at tiggerne for det meste var så gamle og skrøpelige, eller invalide. Noe som tyder på at pensjoner og trygder er lave.

Kasakhstan ser ut til å ha mindre problemer med alkohol og narkotika enn Norge/Vesten. I Oslo støter man stadig på folk som pusher narkotiske stoffer, noe som aldri skjedde meg under daglige til dels lange vandringer i Astana, Semej og Almaty. «Det skyldes det store muslimske flertallet i landet» (70 prosent). Det var det faktisk en prest fra den russisk-ortodokse kirka i Semej som sa. I Semej er hele 80 prosent muslimer.

Under mine vandringer i de tre kasakhstanske byene så jeg iblant etter en pub. Jeg fant rett og slett ingen. Men jeg fant restauranter/kafeer med alkoholservering. Og «halal-restauranter», som man må unngå hvis man har lyst på øl eller annet alkoholholdig drikke til maten.

Halalrestaurant.

Disse observasjonene er for meg bekreftelser på at det presten sa er riktig. I Kasakhstan er det rett og slett ikke noen pub/alkohol-kultur av den typen vi har i Norge/Vesten. I så fall er den godt skjult.

Til gjengjeld har kasaksthanerne gjort te til en kunstart (se bildet). Den både smaker og ser bedre ut enn det man får servert av te i Norge.

Jeg fikk stadig høye skuldre i den kaotiske traffikken etter norske forhold, både som taxi-passasjer og som fotgjenger i Astana og Almaty. Særlig når 4-5 fem bilister ‘lå på hornet’ samtidig. Lukta fra trafikken fortalte meg at elektrifiseringen av biler ikke har kommet så langt som i Norge, som er nr 1 i verden. Så er det også billig bensin i Kasakhstan, rundt 7 kroner pr liter.

Når det gjelder arbeidsmiljø sa Olzhas Amantay fra utenriksdepartementet at hans normalarbeidsdag er kl 9 til 19, men at arbeidsdagene alltid blir lengre. Han fulgte oss til flyplassen fredag 30. august, da vi skulle fly fra Astana til Semej. Dette til tross for at 30. august er nasjonal fridag. Kasakhstans 17. mai. Grunnlovsdagen.

Jeg vet ikke om det var noe han ble pålagt eller om han gjorde det av pliktfølelse eller for å dyrke vennskap. Det kan også være del av kulturen for å ta vare på gjester.

Under en formidabel lunsj ble vi fortalt at skikken i Kasakhstan er å behandle gjester som sendt av Gud. I alle fall kan man lett forestille seg at det er hardere arbeidsvilkår i andre deler av det kasakhstanske arbeidslivet.

Lars Birkelund og Olzhas Amantay.

Olzhas Amantay er forresten ved Kasakhstans ambassade i Oslo fra denne høsten.

Kasakhstan kan også være et forbilde når det gjelder rasisme. Eller rettere sagt ‘mangel på rasisme’ – ikke fordi Kasakhstan har klart å bekjempe rasisme, som er Norges politikk med hjelp av organisasjoner som Antirasistisk senter – men fordi rasisme aldri har vært del av den kasakhstanske kulturen.

Dette kan være feil, men det var inntrykket jeg fikk og jeg syns det er verdt å vurdere. Ta et eksempel.Jeg gjorde et intervju med Viktor, med hjelp av vår medreisende russiske ‘tolk’, Olga. Han fortalte at han er 69 år gammel, at han har bodd i Semej hele livet og har arbeidet som sjåfør helt siden han ble 18 år. Også mens han var i militæret. Han har vært pensjonert siden han ble 63, men kjører fortsatt for å ha noe å gjøre.

Viktor, en skikkelig arbeidskar.

Nesten alle jeg støtte på i Semej var ‘asiatiske’ av utseende, enda mer enn i Astana, fra de som møtte oss på flyplassen til personalet på hoteller, restauranter, butikker osv. Jeg spurte derfor Viktor om hvordan det er å være del av en russisk minoritet i Semej. Men han syntes nærmest å være overrasket over spørsmålet og sa at han aldri hadde følt seg diskriminert.

Dette som kontrast til hvordan russere og andre minoriteter opplever å være diskriminert i Norge og andre NATO-land. Den stuereine rasismen, som jeg har kalt russofobien i Norge.1 Dette betyr naturligvis ikke at rasisme er totalt fraværende i Kasakhstan. Jeg så bare ikke noe til det og hørte heller ikke noe om det.

Uansett var det i Vesten det oppsto teorier om visse ‘rasers’ overlegenhet. Dette var helt stuereint både før og en stund etter andre verdenskrig. Samer ble utsatt for statlig diskriminering i Norge til innpå 1980-tallet. Store norske leksikon:

«Den klassiske, biologisk begrunnede rasismen er et forholdsvis moderne fenomen som først oppstod på 1700-tallet og som siden utviklet seg i flere ulike faser. Under inntrykkene av oppdagelser, reiseskildringer, kolonialisme og slavehandel forsøkte datidens europeiske naturforskere, historikere og filosofer å forklare og systematisere det iøynefallende mangfoldet av folkeslag ved hjelp av rasebegrepet, som før hadde vært forbeholdt husdyr.

Denne nye iveren etter å klassifisere og systematisere naturen kom derfor også til å prege den såkalte klassiske rasismen, som betegner ulike forsøk på å lage biologisk begrunnede inndelinger av mennesker i raser med en bestemt innbyrdes rangordning (…) Fra midten av 1800-tallet ble skalleformen regnet som det aller sikreste kriteriet for å gjøre raseinndelinger, og man skilte mellom de såkalte kortskallene og langskallene.

Skandinaviske raseforskere som Anders Retzius bidrog til å utvikle den såkalte kraniometrien, som er vitenskapen om måling av skalleformer, til en internasjonalt prestisjefylt vitenskap. En viktig del av den tidlige raseforskningen i Skandinavia ble utført på samene, ofte under tvang eller press, eller via plyndring av levninger fra samiske graver (…)

Rasebegrepet kan bli til en del av den samfunnsskapte virkeligheten når det forankres i staters lovverk og styringsideologi. Historisk sett utgjør dette kanskje den farligste formen for rasisme. I Norge ble særlig samer, romer, romanifolk og jøder rammet av rasistisk lovgivning og fornorskningspolitikk fra begynnelsen av 1900-tallet og helt fram til 1980-tallet. Norske rasehygienikere i kretsen rundt Halfdan Bryn og Jon Alfred Mjøen var således aktive pådrivere for steriliseringslovene som ble innført i Norge i 1934. Minst 128 reisende (romanifolk og såkalte «tatere») i Norge ble sterilisert som ledd i denne politikken».2

I forbindelse med et arrangement i Astana møtte vi en overlevende fra USAs atombombe mot Nagasaki, en kvinnelig etterkommer av ofre for atombomben mot Hiroshima og to kasakhstanere som var skadet av ettervirkninger fra Sovjetunionens prøvesprengninger i Kasakhstan under den kalde krigen.3

Han overlevde Nagasaki.
Her er jeg med Rico (Tore Nærland og Odd Erik Salvesen). Jeg traff henne på en buss på flyplassen i Frankfurt og vi fikk god tid til å prate, da bussen brukte ca ti minutter på å kjøre oss fra hangaren til flyet.Rico ble sittende ved siden av meg og spurte om jeg var fra Norge. Hvordan vet du det, spurte jeg. Det skjønte hun av flagget på sekken min, sa hun. Hun fortalte så at hun er etterkommer av overlevende etter USAs atombombe mot Hiroshima og hadde jobbet med blant Norsk Folkehjelp og at hun var på vei til Astana på vegne av ICAN, som jobber mot atomvåpen. Et par dager seinere traff jeg henne i Astana, under et arrangement mot nettopp atomvåpen, der hun var medarrangør.

Semej med sine 300.000 innbyggere, tidligere kalt Semipalatinsk, ligger ca 15 mil vest for der Sovjetunionen foretok sine atomprøvesprengninger 1949-1989, da Kasakhstan var del av unionen. Jeg spurte derfor vår sjåfør Viktor om hvordan han opplevde atomprøvesprengningene da han var ung og han sa at han og kameratene syns det var spennende å se og høre sprengningene. Jeg spurte om han kjente noen i Semej som hadde blitt skadet av sprengningen. Men han sa nei, «kun de som bodde nærmere».

Under en konferanse i Astana møtte vi to av dem som «bodde nærmere». Den ene ble omtalt av NRK i 2013: «Kunstnaren Karipbek Kuyukov (44) vart fødd utan armar og har mista tre av familiemedlemmene sine grunna skadar etter atomprøvesprenging».4

I Semej besøkte vi dessuten «Sterkere enn døden», et minnesmerke for tragedien og la ned hver vår blomst.5

I neste, fjerde og siste del blir det noen utfyllende fakta og personlige (anekdotiske) opplevelser.
_____________________________________________

1. https://steigan.no/2021/01/russofobi-den-stuereine-rasismen-det-gode-hatet/

2. https://snl.no/rasisme

3. Her en video om dette: https://www.youtube.com/watch?v=fapgfaBfmFQ

4. https://www.nrk.no/norge/offer-for-atomvapen-pa-besok-i-oslo-1.10935379?

5. Video: https://www.facebook.com/tore.naerland/videos/1733766464038686

Forrige artikkelPosten skal spare 1 milliard – kutter 250 stillinger
Neste artikkelBiden: 17 milliarder dollar i militærhjelp til Ukraina og Israel – Trump setter Zelensky på plass