oss 100 kroner!
Det er mye uro under himmelen. To kriger truer sivilisasjonen. Den ene i Ukraina, den andre i Palestina. Norge – og EU – har valgt side i begge. Det koster oss dyrt, og kan koste oss enda mer.
USA har militærbaser og radarstasjoner spredt over hele Norge. De kan bli bombet. Krig er forakt for liv, skrev Nordahl Grieg i sin tid. Hvorfor blir det ikke våpenhvile?
Svaret er både enkelt og komplisert.
Mye handler om å forrykke den maktbalansen som har gitt oss langvarig fred.
Om land som vil bli mektigere på andre lands bekostning.
Om landtjuveri og utnytting av ressurser.
Om menneskeliv uten verdi.
Fra 1. til 2. verdenskrig gikk det drøye 30 år.
Den 2. verdenskrig sluttet for nærmere 80 år siden.
I 1991 ble Sovjet Unionen historie.
Hvilke politiske endringer har Europa opplevd siden den gang?
Warsawapakten ble oppløst, og Russland trakk seg ut av Øst-Europa. USA har fortsatt 40.000 okkupasjonssoldater i Tyskland. NATO har doblet antall medlemsstater. Forsikringer fra vestlige ledere om at NATO, etter Berlinmurens fall, ikke skulle utvides østover, er gjentagne ganger brutt. Russiske protester er avfeiet. NATO-medlemskap for Ukraina var president Putins «røde linje». Framfor forhandlinger, valgte NATOs generalsekretær Stoltenberg å ydmyke og latterliggjøre Putin.
– Ingen land kan diktere andre. Ukraina måtte selv få bestemme hvem de ville alliere seg med. Ukraina kjemper for vår frihet. Het det.
Så gikk det som mange fryktet: For 2,5 år siden invaderte Russland deler av Ukraina. Neppe for å utvide det russiske riket, det var stort og ressursrikt nok fra før. Men for å trygge sin egen sikkerhet.
Viktige deler av Russland er i dag omringet av NATO-land. Ukraina ligger tett ved Russlands «hjerte». NATO-raketter herfra kan nå Moskva på under 5 minutter.
Om Vesten aksepterer og medvirker til ukrainske angrep mot fjerne mål i Russland, brytes en ny rød linje.
Da har vi ikke bare en regional krig, men kommer enda nærmere en ny verdenskrig.
Det er nærliggende å sammenligne med Cubakrisen i 1962. Russiske missiler, utplassert på Cuba, truet USA. Den gang var stormaktene USA og Sovjet kloke nok til å gå til forhandlingsbordet, og en 3. verdenskrig ble avverget.
I dag styres våre politikere, militære og diplomater av russerhat, maktarroganse og krigshysteri. Media følger opp, vi hjernevaskes. Ifølge tidligere statsminister Torbjørn Jagland, er våre media blant Europas mest ensrettede.
En verden med et sterkt FN, uten stormakter og militærblokker, kunne vært oppskrift på evig fred.
Dessverre er det ikke sånn.
Da er det nest beste at stormaktene holder hverandre i sjakk. Unngår krig – enten av erobringstrang eller misforståelser. Og at mindre land som geografisk ligger tett opptil stormakter – unngår provokasjoner og får sikkerhetsgarantier i bytte.
I alle etterkrigsår utviklet Finland, under president Kekkonen, et win-win forhold til Sovjet/Russland. At vårt forhold til Sovjet/Russland i mange etterkrigsår har vært bra, skyldes ikke minst gjensidig respekt og klokskap.
I «demokratiske» Ukraina er 11 opposisjonspartier forbudt. Fredsforkjempere fengsles. Vårt eget Storting applauderer en president-klovn som gikk til valg på fred, men sådde krig. Stortinget bevilger enstemmig 20 milliarder kroner årlig til den ødeleggende krigføringa i Ukraina. Det er 6-7 ganger mer enn årets landbruksoppgjør, eller det dobbelte av hva det koster å gi nordmenn gratis tannbehandling.
Få motstemmer kommer til orde. Selv gamle antikrigspartier som Rødt og SV tror – etter over 10 år med kriger i Øst-Ukraina – at våpen er veien til fred. Våpenindustrien opplever gullår, og politikere investerer. Til lenger krigen varer, til større profitt, til større menneskelige lidelser.
Ukrainas forsvarsminister har sagt det treffende: Vi fører NATOs krig. Vårt blod, NATOs våpen.
Israels krigsforbrytelser og fordriving av palestinere har pågått siden jødene fikk sin egen stat, for 76 år siden. USA ønsket et brohode i oljerike MidtØsten, og lobbyet fram et FN-flertall. Nordmannen Trygve Lie, FNs generalsekretær, var håndlanger.
Resultatet kjenner vi så altfor godt. Palestinere som ble myrdet, tvangsfordrevet, fengslet eller landsforvist. Eiendom som ble stjålet. Okkupasjon. Gjentagne løftebrudd. Likhetene mellom USAs behandling av sine urinvånere, indianerne, og Israels behandling av palestinerne, er iøynefallende.
I brutalitet overgår krigen i Gaza alle kriger. Israels regjering er blottet for moral. For den israelske regjering er ingenting lenger hellig. Mange, også jøder, spør om dagens Israel er det nye nazi-Tyskland. Sør-Afrika kaller Israel for en enda verre apartheidstat enn de selv opplevde under det hvite rasistregimet.
Hamas-angrepet for snart ett år siden var et fangeopprør. En voldelig reaksjon på årtier med undertrykkelse i verdens største utendørsfengsel, Gaza. Eller, som det heter i en av forfatteren Arnljot Eggens aforismer: «Det finst fjøring i menneske óg. Di hardare dei blir trykte ned, di kraftigare skal dei reise seg».
Like viktig som det er å avsløre Israels folkemord, er å avsløre Vestens hykleri og dobbeltmoral.
Folkerett og regelstyrt verden – ord, bare ord.
Nethanuyaus folkemord i Gaza er kun mulig gjennom våpen og penger fra Vesten. Her som i Ukraina spiller USA, ledende EU-land samt Norge, en viktig rolle. Til raskere våpenforsyningene stoppes, til raskere stopper bombingen. Til raskere blir det fred.
I sin tid innførte FN flyforbudsone over Libya, angivelig for å hindre at president Gadaffi bombet sitt eget folk.
I Gaza har bombingen pågått i snart ett år. Hvorfor krever vi ikke det samme der? Flyforbudsone!
Norge er krigsprofitør. Protesterer, men følger villig med på ferden. Statseide Nammos våpenfabrikker leverer materiell som dreper tusenvis av palestinske barn. Oljefondets investeringer i ulovlige bosettinger på Vestbredden og i israelsk militærindustri, smører Israels økonomi og skaper ødeleggelser, lidelser og død.
At Norge på overtid anerkjenner Palestina som egen stat, er bra, men langtfra nok. Det stopper ikke Israels folkemord.
Vestlig moral har i praksis to standarder.
Vi hyller ukrainernes kamp.
Vi fordømmer palestinernes kamp.
Vi boikotter Russland.
Med Israel er det «business as usual».
Når Nei til EU en sjelden gang uttaler seg om «ei verd som er større enn EU», er det Russland som kritiseres. Om Israels framferd i Palestina er det taust.
Kanskje er det tryggest sånn?
Å opprettholde gamle fiendebilder.
La feighet trumfe moral.
Skal dette være vår folkesjel?
Jan Christensen
