oss 100 kroner!
Det er overskriften til lederen i Adresseavisen den 6. september. De nye tallene for sykefraværet i landet har skapt furore i media. Ifølge SSB og NAV har økningen vært på 10% fra 1. kvartal til 2. kvartal i år. Ifølge NRK den 5. september vi den sykeste nasjonen i Europa. I følge direktør Holte i NAV er det særlig unge mellom 25 og 29 år som er ofre. De økte med 30%. Selv svenskene har lavere sykemeldingstall enn Norge.
Høyre i Trondheim vil «gå til krig mot sykefraværet». Med Høyres politikk med privatisering og nedskjæring på velferdsbudsjettene kan vi frykte at denne «krigen» rettes mot de sykemeldte ikke mot det som skaper sykdommer. De som blir krigsofre er de utpekte: voksne unge og kvinner. Ofrene er uforskyldt kommet i skuddlinjen da det er arbeidsforholdene på norske arbeidsplasser som er gått «fra vondt til verre».
De mentale plagene et økende antall mennesker sliter med er ikke et privat eller et personlig anliggende. De psykiske lidelsene er påført oss fra omverden og miljøet i vel 95%. (Arnulf Kolstad, Vardøger.2006). Resten er genetisk. Ny forskning viser at heller ikke genene slipper unna miljøets skadelige påvirkning. Dr. Abor Maté skriver i boka «Myten om det normale»:
«Gener er langt fra våre skjebners selvrådende eneherskere. De er underlagt miljøet de omgis av. Uten signaler fra omgivelsene ville de ikke fungere».
Livet ville være umulig om ikke det var for de epigenetiske mekanismene som «skrur gener av og på» som respons på signaler fra innsiden og utsiden av kroppen. Epigenetikk er studiet om hvordan miljøfaktorer påvirker genuttrykket – altså hvordan miljøet påvirker hvilke gener som er aktive til enhver tid.
Arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna uttalte den 22.august at vel 100 000 unge mennesker står utenfor arbeid og skole. Tallet på unge uføre har fordoblet seg i de siste tiårene. Det er et eget stort problem at gruppen «jakter på diagnoser», som hun uttrykte det, for å få trygd.
Hva er grunnen til at mange som allerede er i, men detter ut av arbeidslivet?
Det er en lovmessighet, en dialektisk sammenheng, mellom mental helse og de politiske og økonomiske betingelsene mennesker lever under.
Vi ser dette i de psykososiale belastningene folk utsettes for i vårt arbeidsliv og som er dramatisk forverret i løpet av de siste 15 – 20 år. Dvs. i en tidsepoke som faller sammen med sterke krav om effektivisering og en uhemmet innføring av markedsøkonomi i privat og offentlig sektor. Dette er altså ikke tilfeldig. Arbeidslivsforskning anført av bl.a. Institutt for Samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen, har vist at fenomener som organisasjonskultur, konflikter, ledelse og omstillinger, fra slutten av 1980-årene, har endret seg radikalt til arbeidstakernes disfavør. Det er rapportert med økende frekvens destruktive og harde personkonflikter og det som blir kalt mobbing på arbeidsplassen. Tidlig rettet media, noen fagforeninger og LO oppmerksomheten på dette. Store overskrifter og mange artikler om enkeltskjebner rettet vår oppmerksomhet mot helsefarlige ledere og selvmord blant mobbeofre.
Ansvaret for det psykososiale arbeidsmiljøet og det mellommenneskelige samspill på arbeidsplassen er – arbeidstakere, bedriftshelsetjeneste, personalavdelinger, tillitsvalgte og ikke minst ledere på alle nivå. Det øverste ansvar er til sist aksjonærer, generalforsamlinger og styrer som legger beslutninger om og føringer på de økonomiske betingelsene for drift, og utvikling av bedriftene. Som bestemmer produksjon og produksjonsformene og til syvende og sist bedriftens eksistens. Markedsøkonomisk opptatthet har også ført til ensidig profittenkning hos eierne og mindre ansvar for de ansattes ve og vel. Vi opplever at når valget står mellom profitt og de ansattes interesser taper de siste.
Konflikter og mistrivsel er et problem for mange arbeidstakere og ledere. Det er viktig å slå fast at konflikter og motsetninger er en naturlig del av livet innen alle organisasjoner og arbeidsgrupper. I seg selv er konflikter verken positive eller negative alt etter hvordan de kan håndteres. Å ta opp konflikter kan føre til bedre samarbeidsklima og gjøre det lettere å løse problemer seinere. Ikke minst bli partene bedre kjent med hverandre, kan oppleve større gjensidig respekt og ikke minst lære nytt om bedriftskulturen. På den annen side fører konflikter som ikke mestres fornuftig til økte samarbeidsproblemer, lavere effektivitet og mistrivsel. Dette fører til hyppige fravær og langtidssykemeldinger. Det har alltid vært min påstand at en bedrifts eksistens ikke hviler på svingende oljepriser eller dollarkurser. Den står og faller på ledelsen og kulturen i bedriften!
Hovedårsaken til at folk sykemeldes er av psykososiale årsaker. Ikke av latskap eller kynisk utnyttelse av NAV-systemet. Når dette ikke forstås og skytset ikke rettes mot de sykdomsskapende forholdene er krigen mot sykefravær en tapt krig.
Skal vi finne strategier for å beskytte vår mentale helse må vi være konkrete som mulig. Vi må finne grunnene til at livsmiljøet og forholdene på arbeidsplassen er årsakene til utvikling av sykdom.
Hva kan vi gjøre?
- På arbeidsplassen:
- Vi må bygge på viktige verdier i Arbeidsmiljøloven
- Politisk kamp. Konkret:
Det nærmeste kravet er å beholde de grunnleggende verdiene i Arbeidsmiljøloven. Bevare AFP i pensjonsordningen og sykelønnsordningen. Ingen blir friskere av dårligere økonomi.
Stoppe privatisering og konkurranseutsetting av arbeidsplassene som fører til nedbemanning og konflikter i arbeidsmiljøet. Øke fellesskapsløsningene framfor private løsninger. Tilbakeføring av politisk og statlig styring med kreditt- og rentepolitikken. Fjerne den store gruppen som utgjør utenforskapet og få dem inn i et realistisk inkluderende arbeidsliv.
Vi må styrke de politiske kreftene som går inn for stram styring med kapitalkreftene og en annen fordeling av rikdommen i samfunnet. Ha klare politiske prinsipper som går på at hovedmotsigelsen går mellom arbeid og kapital. Vi kommer ikke utenom klassekamp. Vi er ikke i samme båt som Røkke og Rimi-Hagen. De seiler i luksusyachter. Vi er i robåter. Vi har grunnleggende motstridende interesser i samfunnsutviklingen.. De tenker bunnlinje og profitt. De ofrer vårt arbeidsmiljø og arbeidsplasser for sine økonomiske interesser.
For å berge vår mentale helse fra gradvis ødeleggelse må fagbevegelsen, partiene som kaller seg «arbeiderpartier» kreve langsiktig økonomisk planlegging i samfunnet og i bedriftene. Det er kort arbeidermakt mot kapitalmakt som på sikt er det eneste helsebringende.. Til sist er det også internasjonal solidaritet mellom alle arbeidere, mot kapitalismen og utbytting, som kan gi oss et varig mentalhygienisk vern.
