oss 100 kroner!
I vår serie med debattinnlegg om Kina og sosialismen mener Rolf Galgerud nå at han har fått nok svar til å konkludere. Red.
Av Rolf Galgerud, tidligere leder av Heismontørenes Fagforening.
Jeg konstaterer at jeg har fått svar på mine spørsmål om Kina og den proklamerte sosialismen der. Pål Steigan skreiv den 1. september: «Er Kina sosialistisk – og hva er nå det?» og bekrefter der min påstand om at Kina er et kapitalistisk land. Her sier han:
«På partiskolen i Beijing, der de skarpeste kinesiske teoretikerne burde være å finne, sa de til meg at sosialisering av produktivkreftene er kriteriet på sosialisme. De hadde ikke noe svar da jeg pekte på at i lange perioder var graden av statseierskap større i Norge enn i Kina».
Noe lenger ut sier han:
«Den sosialistiske markedsøkonomien» har skapt en ny klasse av småkapitalister, og det har vokst fram en ny klasse av storkapitalister. De er rike, vi snakker om 100-200 ganger en arbeiders inntekt, hvis ikke mer. De er mektige, de har forbindelser, støttespillere, nettverk, og de begynner antakelig å oppfatte seg og opptre som en klasse. En dag vi hadde diskutert dette spørsmålet med kinesiske representanter, ser vi ei overskrift i China Daily om at ei gruppe industrieiere og eiere av servicebedrifter stiller krav til skattepolitikken. Det var i 1998. Slikt vil det bli mer av.
I tillegg kommer de utenlandske multinasjonale selskapene og deres utbytting av kinesisk arbeidskraft».
Dette bekrefter mine mistanker, dessverre. Jeg ser ingen grunn til å forsøke på å opprettholde en falsk forståelse av virkeligheten. For meg er det umulig å definere et land hvor utbyttingen av arbeiderne pågår i stor stil som sosialistisk. Avskaffelsen av den private eiendomsretten til produksjonsmidlene var for Marx og Engels inngangsporten til et rikt samfunn for alle – rikt i alle betydninger av ordet. For utbyttingen er ikke bare et spørsmål om penger – dens forutsetning er også at arbeiderne har begrensninger i sin mulighet til demokratisk utfoldelse. Kommer tilbake til dette seinere.
Det man kan spørre seg om er om hensikten med falskneriet er større enn innenrikspolitisk, jamfør den kinesiske aktiviteten i World Economic Forum (WEF).
Til tross for mange gode og opplysende artikler her på steigan.no, så tror jeg at WEF og deres aktiviteter ‘går under radaren’ hos de fleste. Jeg anser WEF for å være like farlig for menneskeheten som NATO. (Kanskje et dårlig bilde for folk nå når både SV og Rødt har omfavnet NATO og deres politikk). I WEF er det samlet ‘kremen’ av toppledere i storindustrien (de multinasjonale selskaper), verdens rikeste – og derved mektigste menn, samt politikere som er villig til å gå deres ærend.
For noe år siden ble det gjort en undersøkelse av ledelse av bedrifter. Ett av resultatene de fant var at det er 10 – ti ganger så mange psykopater blant bedriftsleder enn det er blant folk flest. Muligheten for maktutfoldelse trekker til seg psykopater. Når man får et konsentrat av dette og putter disse i sammen i en organisasjon som har satt seg som mål å overta styringen av verden, da har man en meget giftig essens. Og de har økonomiske ‘muskler’ til å stadig kjøpe seg politikere som brikker i deres spill. Jens Stoltenberg var ofte på besøk i Davos. Det var forresten han som overtalte kronprinsparet til å delta der. Mitt spørsmål er stadig: Hva gjør representanter fra Kina i dette selskapet? Hva vil de oppnå med sin deltakelse?
Men jeg har litt vanskeligheter med å følge Pål Steigan når han skriver:
Problemet er at jeg aldri har funnet noen klar og etterprøvbar definisjon av hva sosialisme er for et vesen.
«Siden jeg har deltatt i denne diskusjonen i 60 år, har jeg vært borti de fleste av de korrekte definisjonene, men jeg har aldri møtt noen som har kunnet gi meg en definisjon av sosialismen som ikke inneholder store elementer av opportunisme, i betydninga det som er praktisk og ikke teoretisk nødvendig».
En liten merknad; å etterprøve er vel å vurdere resultatet etter at noe har blitt prøvd.
Sosialisme, som kapitalisme, er for meg definisjoner på samfunnsformasjoner. Et eksempel. I starten av 1970-åra hadde Chile en sosialistisk/kommunistisk regjering, ledet av Salvador Allende. De innførte en rekke reformer, men Chile var fortsatt et kapitalistisk land. 11. 9. 73 gjennomførte hærsjefen, Augusto Pinochet, et militærkupp og innførte et terrorstyre av fascistisk modell. Men Chile var fortsatt et kapitalistisk land.
Det samme kan man si om sosialismen. Nord Vietnam og Cuba er ganske forskjellige land, men begge er sosialistiske. Venezuela er ikke sosialistisk, selv om de i 25 år har hatt regjeringer som ønsker sosialismen, men mangler den nødvendige politiske kraft til både å mestre høyresiden hjemme og USA. Så det hjelper ikke om politiet på bensintanken på sine motorsykler har en tekst som forteller at de beskytter det sosialistiske Venezuela. Venezuela er fortsatt like kapitalistisk.
Sosialisme er, mener jeg, en definisjon på et økonomisk system. Hva man fyller denne definisjonen med er et meget stort spørsmål, men i bunnen ligger alltid avskaffelsen av kapitalismen, avskaffelse av utbytting, en utbytting som har gjort en del mennesker utrolig rike fordi aldri før har utbyttingen vært så stor som nå. Kapitalistenes andel av produksjonen er stadig økende, arbeiderklassens minkende. I sosialismen blir disse verdiene samfunnseiendom.
Men jeg ser at Pål Steigan og Hans I. Kleven har samme forhold til begrepet sosialisme, de vil ha med «innholdet» for å klassifisere et samfunn som sosialistisk. Det er meget mulig at jeg har feil, men jeg spør; hva skal man da kalle et samfunn som har avskaffet kapitalismen, har gjort produksjonen samfunnseid og styrt, men mangler de demokratiske betingelser som Marx og Lenin stilte opp?
En grunn til at Steigan ikke har funnet en god definisjon på hva sosialisme er eller kan være, kan være at han ikke har leita på riktig plass. Det finnes en del litteratur på norsk. Hans I. Kleven (1926-2014) var en av Vest-Europas fremste marxistiske teoretikere. Han har skrevet en rekke bøker som nettopp tar opp disse spørsmål. Av de seinere er «Veien(e) til sosialismen», 2009, og «Prahavåren. Et førtiårsminne», 2008. Men også hans trebindsverk «Hva og Hvorfor? med undertittel: Refleksjoner omkring bakgrunnen for sammenbruddet i den kommunistiske verdensbevegelse og i Sovjetunionen», 2007-2010, berører disse emnene ganske så grundig, med forskjellig innfallsvinkler. Alle disse bøkene har kommet ut på Marxist Forlag AS.
Jeg skal sitere litt fra «Prahavåren». Her bruker Kleven bøker av den tsjekkoslovakiske journalisten og politikeren Jiri Pelikan (1923-1999). Pelikan var parlamentsmedlem og seinere direktør for det tsjekkoslovakiske fjernsynsselskapet under president Alexander Dubcek. Reiste i eksil til Italia i 1969. Ble valgt til Europaparlamentet som representant for det italienske sosialistparti (PCI) to ganger, i 1979 og 1984. Ifølge Wikipedia har han gitt ut åtte bøker om temaet. En av disse er oversatt til svensk, en annen til norsk. Kleven har benyttet disse to pluss en på tysk.
Når Kleven siterer Pelikan, markerer jeg sitatet ‘slik’.
«Den ekte sosialismen, den som vi behøver i hvert fall i utviklede land med demokratiske tradisjoner, må sammenliknet med kapitalismen utvikle og oppvise ikke dårligere og mindre, men større og flere statsborgerlige friheter og rettigheter. Det gjelder tale- og trykkefrihet, forsamlings- og foreningsfrihet, bevegelses- og reisefrihet osv. Ikke mindre, men flere både formelle og reelle menneskerettigheter, ikke bare sosiale, men også politiske menneskerettigheter. Ikke bare rett til arbeid, bolig, utdanning, personlig eiendom, men også virkelig demokratisk representasjon og medbestemmelse – for enhver og uten unntak. Sosialismen må formidle og garantere menneskets rettigheter og friheter først og fremst på to måter: 1. Gjennom et system av representativt – politisk – demokrati, som til døme gjennom folkevalgte organer. 2. Gjennom det direkte demokratiet, dvs. sjølforvaltning på alle viktige samfunnssektorer. Framfor alt på felter der sjølforvaltninga kan overvinne svakhetene og begrensningene hos det formelle, representative demokrati. For det direkte demokrati er en høyere form for demokrati. Det trekker mennesket inn som virkelig aktør og deltaker i styring og beslutningsprosesser. Umiddelbart med Tsjekkoslovakias statssystem for øye, påpeker Pelikan at ei slik utvikling vil ‘føre til en langt mer demokratisk form for politisk viljedannelse i Den nasjonale front, og det på grunnlag av konfrontasjon mellom forskjellige standpunkter … ‘ Revolusjon og demokratisering av sosialismen er imidlertid ingen engangsakt, men mer eller mindre kontinuerlig – og etappevis – prosess». (side 177)
Videre skiver Kleven på side 180:
«Kategorisk slår han (Pelikan) fast at sosialismen i Tsjekkoslovakia ikke vil kunne stå på egne bein, så lenge ‘vi ikke rår over noe eget økonomisk system der interessene hos de arbeidende som produsenter, konsumenter og virkelige eiere, som behersker og styrer produksjonen av sitt eget liv, smelter sammen til en enhet. Sosialismen vil ikke slå noen røtter, så lenge som den ikke utfolder folkelig bedriftseierånd og såleis gir rom for menneskelige interesser, åpner for nye impulser til å utvikle sivilisasjonen og kulturen’. Dette gjaldt og gjelder ikke bare Tsjekkoslovakia, men har allmenngyldig betydning. Og nettopp ved dette ikke ble realisert i realsosialismen, greide systemet heller ikke å ‘’slå noen røtter’’!
Dette mener jeg burde være ett bra nok grunnlag for meningsutveksling om temaet «sosialisme – hva er det?»
Som før nevnt så tiltrekkes psykopater av muligheter til makt. Mange av dem er også langt over gjennomsnittet intelligente, samt at de er dyktige til å kamuflere sin sykelighet. Ofte er de særs dyktige til å manipulere og å framstå som ‘englebarn’.
Dette er et problem som hverken Kleven eller Pelikan er inne på, hvordan sikre seg mot at psykopater får makt og beholder den, j.fr. Stalin, og samtidig ha en åpen demokratisk struktur med, som Kleven sa det; «virkelig demokratisk representasjon og medbestemmelse – for enhver og uten unntak.»
Kan denne åpne demokratiske strukturen være medisinen også mot dette problemet? Jeg bare tenker høyt og håper på svar.
Til mine meddebattanter Erik Klepsvik og Gro Finne vil jeg si at jeg syntes at de i stedet for å gå inn i de spørsmål som jeg i utgangspunktet stilte, så vrir de retning og personifiserer debatten. Det er etter min mening en dårlig debattkultur og passe ikke i det som er en avis. Det må være annerledes å skrive her enn på hjemmesiden på Facebook.
Jeg er ellers helt enig med Gro Finne i at fredsbevegelse er mye – mye mer viktig enn dette. Men selv om det er viktig, så må det være mulig også å drøfte andre ting. I fredsspørsmålet er det mange gode innlegg som jeg ikke har noen mulighet til å gjøre bedre, men i dette spørsmålet om Kina, med den i øyenfallende falske påstanden, var det helt taust. Det var ingen som spurte hvorfor keiseren var naken, så jeg tok på meg jobben. Jeg liker å vite sannheten, derfor skrev jeg om Kina. Gro Finne etterlyser min aktivitet i forhold til LO. Det er ganske nøyaktig femti år siden jeg var ‘formann’ for Heismontørenes Fagforening, og nær tretti år siden jeg var LO-medlem, så hun må nok finne andre kanaler. ‘Tittelen’ som redaktøren henger ved mitt navn er ikke mitt påfunn, men det er greit, det plasserer meg i arbeiderklassen.
Kinadebatten
På våre debattsider vil du finne de andre innleggene i Kinadebatten.
