F-35: 2 billioner dollar av ‘generasjonenes rikdom’ militæret ikke hadde rett til å bruke

7. september 2024

Joint Strike Fighter hadde en prislapp på 200 milliarder dollar i 2001, babyer født det året er nå ute av college og flyet er fortsatt ikke klart for sine beste år.

Responsible Statecraft, 21. august 2024.

26. oktober 2001 sto Jim Roche, daværende minister for luftforsvaret bak podiet i Pentagons briefingrom, for å kunngjøre at Lockheed Martin hadde vunnet konkurransen om å bygge F-35 Joint Strike Fighter. Sammen med ham på scenen var Edward Aldridge, viseforsvarsminister for anskaffelse og teknologi, og Gordon England, marineminister.

Alle tre byttet på å sitte ved mikrofonen for å fremheve Joint Strike Fighters forventede kvaliteter. «Joint Strike Fighter er en familie av svært vanlige, dødelige, overlevelsesdyktige, støttende og rimelige neste generasjons multirolle kampfly», sa Aldridge.

Alle disse påstandene har vist seg å være falske, i større eller mindre grad, i de påfølgende årene da F-35-programmet haltet seg gjennom en tilsynelatende endeløs utviklingsprosess, men ingen så mye som den «rimelige» påstanden. På tidspunktet for kunngjøringen skulle F-35 gå i aktiv tjeneste i 2008, og programmet var forventet å koste 200 milliarder dollar.

Nesten 23 år senere er F-35 offisielt det dyreste våpenprogrammet i historien med en forventet total programkostnad på 2 billioner dollar*, og ingeniører fortsetter å slite med å få jetflyet til å fungere ordentlig, med utviklings- og anskaffelseskostnader som har mer enn doblet seg.

*(Tilsvarer 21 207 400 000 000, 21,2 billioner norske kroner etter kursen, 6. september. På engelsk brukes betegnelsen trillion. O.a.)

De tre mennene som kom med denne kunngjøringen nærmet seg slutten av sine lange karrierer. Aldridge trakk seg fra regjeringen i 2003 og fortsatte med å tjene i styret til Lockheed Martin. Jim Roche forlot Pentagon i 2005 og ble direktør for Orbital ATK. Gordon England ble til slutt viseforsvarsminister før han gikk av med pensjon i 2009.

Gjennom deres Joint Strike Fighter-beslutning, forpliktet disse tre mennene USA til å bruke hundrevis av milliarder dollar på et program som har vist seg å være en ren katastrofe. De skapte en massiv økonomisk forpliktelse som fremtidige generasjoner av skattebetalere må bære, uten at det mye omtalte programmet har produsert noen av de faktiske sikkerhetsfordelene det var ment å gi til de amerikanske væpnede styrkene.

Da programmets konseptuelle feil ble åpenbare, hadde de alle tre for lengst forlatt offentlig tjeneste, og det ble overlatt til en hel generasjon av deres etterfølgere å redde noe fra rotet de etterlot seg.

Det er det siste punktet de mennesker som midlertidig innehar slike verv, som er tildelt slik makt, må ha i tankene. De har makt til å forplikte fremtidige generasjoner til virkelig enorme utgifter. Alle de tre viktigste beslutningstakerne i F-35 ble født på 1930-tallet, noe som gjorde dem til en del av den såkalte tause generasjonen. Generasjon X, Millennials og Gens Z og Alpha må bære byrden av disse tjenestemennenes avgjørelser.

Makten til å bruke slik generasjonsrikdom* bør ikke utøves på en overfladisk måte. De med pennens makt burde være langt mindre godtroende når folk presenterer dem for fantastiske programmer basert på ikke-beviste teknologiske løfter og antakelser.

*(Generasjonsformue refererer til alle eiendeler som akkumuleres og overføres fra en generasjon til en annen, for eksempel penger, eiendom eller en familiebedrift. Kilde: What Is Generational Wealth? (thebalancemoney.com) O.a.)

Midt i økende bekymring over den oppfattede trusselen om konflikt mellom stormaktene og kjernefysisk konfrontasjon, har det nasjonale sikkerhets-etablissementet og beslutningstakere stolt på misforståtte leksjoner, om hvordan USA opprettholdt freden og vant den kalde krigen, for å gjenopplive den overmodige avhengigheten av dyr teknologi for å gi, i det minste på papiret, en militær overlegenhet som vi håper vil bevare dominansen til vårt militære.

Fremtredende personer i Kongressen har bedt om en «generasjons»-investering i amerikanske forsvarsutgifter som vil se forsvarsutgiftene stige til 5% av BNP innen 2030, med lite hensyn til de som til slutt må betale regningen. Selv om det hypotetisk er mulig å nå dette målet, betyr det ikke at vi bør.

Ta for eksempel beslutningen om å modernisere alle tre bena av den kjernefysiske triaden samtidig, et monumentalt (og sannsynligvis selvødeleggende) foretak, som anslås å koste svimlende 1,7 billioner dollar i løpet av de kommende tiårene, et tall som tilsvarer den totale studiegjelden!

Problemet er at de enkelte komponentene i denne innsatsen har vist seg å være uventet mer kompliserte og dyrere enn opprinnelig anslått. For eksempel har luftforsvarets Sentinel interkontinentale ballistiske missilprogram overskredet budsjettanslaget med mer enn 81%.

Uavhengig av beslutningstakernes begrunnelse for denne uansvarlige bruken av skattebetalernes penger, har det vært en fullstendig mangel på ansvarlighet innen apparatet for anskaffelser av forsvarsmateriell. Morgendagens forfedre klarer ikke å bruke dette øyeblikket som en mulighet til å unngå å gjenta feilene til F-35, Littoral Combat Ship, hangarskip av Ford-klassen og Zumwalt-klassen av Destroyer-programmene, samtidig som de undergraver den gjennomsnittlige amerikaners evne til å oppnå de viktigste målene i den amerikanske drømmen.

Å helle økonomiske midler ned i avgrunnen, eller rett og slett i lommene til forsvarsledere, som deretter setter i gang tilbakekjøp av aksjer mens de nyter rekordoverskudd for forsvarsindustrien kvartal etter kvartal, sikrer at fremtidige generasjoner vil bli tvunget til å ofre andre nasjonale sikkerhetsprioriteringer som infrastruktur, strømnettet, statsgjeld, studiegjeld, økonomien, utdanning, motstandskraft i forsyningskjeden, helsevesenet og annet, for å overholde forpliktelsene inngått av våre politiske ledere som overlater fremtidige generasjoner til uoverstigelig gjeld, i navnet til et illusorisk konsept om «nasjonal sikkerhet».

Siden år 2000 har USA økt forsvarsutgiftene med minst 48% når man justerer for inflasjon. Så hvordan kan det ha seg at etter å ha avsluttet de lengste krigene i vår nasjons historie, og allerede brukt mer på vår nasjonale sikkerhet enn i topptider under Vietnam- og Koreakrigene, så trenger vi fortsatt å bruke mer penger på forsvar?

Sikkerheten og den økonomiske velferden til fremtidige generasjoner vil ikke bli manifestert gjennom de nærsynte beslutningene om å øke forsvarsutgiftene i navnet til økt sikkerhet. Å fortsette å trykke penger for utvikling av nye våpenprogrammer, som sannsynligvis vil være utdaterte når de er klare for en hypotetisk krig, vil holde våpenkontraktører og aksjonærer fornøyde, men det vil gjøre lite for å faktisk gjøre amerikanere eller våre allierte tryggere midt i en verden i rask endring.

Det er på tide at beslutningstakere i Washington innser at det er mer som går inn i vår nasjonale sikkerhet, enn bare å bruke mer penger på militæret, og heller vie ordentlig tid og energi til en realistisk og bærekraftig strategi som bygger tillit, beredskap og stabilitet i vår nasjonale sikkerhet.

Dan Grazier

Dan Grazier er seniorstipendiat og programdirektør ved Stimson Center. Han er en tidligere kaptein i marinekorpset som tjenestegjorde i Irak og Afghanistan. Hans oppdrag i uniform inkluderte turer med 2nd Tank Battalion fra Camp Lejeune, North Carolina, og 1st Tank Battalion i Twentynine Palms, California.

Lucas Ruiz

Lucas Ruiz er en Herbert Scoville Jr. Peace Fellow ved Stimson Center’s Reimagining U.S. Grand Strategy Program. Han er utdannet ved University of Connecticut hvor han tok sin BA i historie med vekt på diplomati, USAs globale makt, atompolitikk og østasiatisk geopolitikk.

Denne artikkelen er hentet fra Responsible Statecraft: