oss 100 kroner!
Et ATACMS-angrep er ikke bare moralsk eller materiell støtte til en venn, som kan ha rett eller ta feil. Det er en dødelig, utvetydig amerikansk forfattet krigshandling.
Compact, 13. september 2024.
Hele forrige uke har Biden-administrasjonen antydet at den ville gi Ukraina lov til å angripe dypt inne på russisk territorium med USA-produserte Army Tactical Missiles Systems, eller ATACMS. Dette er datastyrte supersoniske missiler med en rekkevidde på over 300 kilometer. De kan ikke nå Moskva, men de kan treffe de russiske byene Kursk, Voronezh og Rostov. Storbritannia har allerede autorisert Ukraina til å bruke britisk-leverte Storm Shadow-missiler for å angripe Russland. Utenriksminister Tony Blinken reiste til Kiev sammen med den britiske utenriksministeren David Lammy for å diskutere saken med Ukrainas leder Volodymyr Zelensky. En slags eskalerende kunngjøring var forventet å ledsage den britiske statsministeren Keir Starmers fredagsbesøk til Washington.
Denne utviklingen fikk Vladimir Putin til å komme med en nøye formulert uttalelse til en TV-intervjuer på torsdag:
«Dersom denne beslutningen blir tatt vil det bety intet mindre enn direkte deltakelse fra NATO-land, USA og de europeiske landene, i krigen i Ukraina. Dette endrer selve konfliktens natur».
Starmer avviste bemerkningen. Putin, sa han, kan stoppe krigen med Ukraina når han vil. Man kan like gjerne si at når de vil, kan Starmer og Biden slutte å risikere Armageddon – med å blande seg inn i suverene lands anliggender på andre siden av verden.
Det mer bekymringsfulle er at Starmer ikke ser ut til å forstå hva Putin sier. For selv om poenget er noe komplekst og rapporteringen om Vestens intensjoner har vært uklar, har Putin rett.
Rett i hva? Hva klager Putin over? Denne ATACMS-virksomheten virker som kjent grunn. Vi har allerede bevæpnet ukrainerne til tennene. I russiske øyne er det den amerikansk-initierte militariseringen av det som hadde vært en de facto buffersone, det som startet krigen i utgangspunktet. Selv om ukrainerne har dødd i stort antall i denne krigen, har de på flere viktige tidspunkter virket uvesentlige for en konflikt som i virkeligheten utkjempes av USA.
Siden 2022, nesten hver gang Ukraina har lidd en alvorlig strategisk reversering, har den blitt etterfulgt av en forbløffende endring i krigslykken: Ukraina senker den russiske marinens flaggskip i Svartehavet, Ukraina sprenger Kertsj-broen på Krim, Ukraina skader Russlands militære flyplasser på Krim, Ukraina invaderer selve Russland og ødelegger to strategiske broer over elven Seym med presise angrep. USA gratulerer deretter sin allierte med sin oppfinnsomhet, og antyder at det ville være skammelig å forråde Ukraina nå, når de kjemper med slikt mot.
Det ville være mer nøyaktig å sette «Ukraina» i anførselstegn. Hvis vi ser bort fra mer mystiske høyteknologiske operasjoner, fra droneangrep på russiske toppoffiserer som er ukloke nok til å ha på seg mobiltelefoner ved frontlinjene, til sabotasjen av Nord Stream 2-rørledningen, har disse angrepene blitt utført med målrettede presisjonsmissiler. Ukraina driver ikke med presisjon. Det kan det ikke. Da Amerika bestemte seg for å ta Ukraina under sine militære vinger for et tiår siden, hadde landet en lavere inntekt per innbygger enn Cuba, Jamaica og Namibia, og forsvarte sine grenser med oligarkfinansierte militser. Det er sant at Ukraina siden har gjenvunnet noe av kapasiteten for missilproduksjon, som de hadde under den kalde krigen, men bragdene med presis ødeleggelse de har oppnådd, er avhengige av importert teknologi.
Høytstående Biden-tjenestemenn bekreftet overfor Joshua Yaffa fra The New Yorker at de sikter for ukrainerne – men med forsiktighet. «Det er linjer vi trakk», sa en, «for ikke å bli oppfattet som å være i en direkte konflikt med Russland». Legg merke til ordet «oppfattet». Det har også tjent Russland å late som om de ikke legger merke til hva som foregår, for å unngå direkte konflikt med USA.
Å ty til ATACMS ville gjøre en slik simulering umulig. Det er en hensynsløs overgang til åpenbar krigføring.
For å se hvorfor dette er tilfelle, må du forstå måten ATACMS fungerer på. Det som gjør ATACMS dødelig er ikke bare sprengkraften og hastigheten, men GPS-målrettingen. Våpenet bruker et dedikert system som USA kontrollerer, og trekker på en konstellasjon av satellitter drevet av det amerikanske militæret, som opererer sammen i sanntid. Biden-administrasjonen har forsøkt å forsikre offentligheten om at ukrainere må presentere USA med en liste over målene. Det sier seg selv; de kan ikke bruke dem uten amerikanerne. Et ATACMS-angrep er ikke bare moralsk eller materiell støtte til en venn, som kan ha rett eller ta feil. Det er en dødelig, utvetydig amerikansk forfattet krigshandling. Ved å antyde at dette ville være en uansvarlig eskalering, uttaler Putin seg mildt.
«Russland har fortsatt flere atomstridshoder enn noe land på planeten».
Under forrige ukes presidentdebatt gikk Donald Trumps advarsler om risikoen for at en tredje verdenskrig kan starte i Ukraina tapt i flommen av hans egne overdrivelser – men han tok ikke feil. Russland har fortsatt flere atomstridshoder enn noe land på planeten, inkludert USA. Putin har forsøkt å minne de som dreper hans soldater om dette faktum, gjennom hele krigen. Men intellektuelle fra den ene enden av Washingtons utenrikspolitiske etablissement til den andre føler seg heldige. De har overbevist seg selv om at Putin «bløffer». Kanskje de har rett. Men en atomutveksling er ikke det eneste dårlige resultatet som kan bli resultatet av et slikt hensynsløst militært eventyr.
Alt dette skjer på et farlig tidspunkt. Konstitusjonelt, dersom Biden som øverstkommanderende ønsker å starte en krig, må han be Kongressen om å erklære den. Den formaliteten har ikke blitt innfridd siden midten av forrige århundre, selvfølgelig. Men presidenten har i det minste alltid måttet forklare sin begrunnelse på en eller annen måte. Akkurat nå er presidenten ikke tilstrekkelig kompos mentis – i stand til å tenke klart. Han har blitt ansett som mentalt ute av stand (av sitt eget justisdepartements spesialrådgiver) til å stå for retten i en sak om feilhåndtering av dokumenter, og fysisk ute av stand (av sitt eget parti) til å håndtere en presidentkampanje – en utfordring som er betydelig mindre krevende enn en militærkampanje. Med den valgte øverstkommanderende fraværende fra scenen, oppstår vanskelige spørsmål. Hvem er hans regent? Hvem i denne administrasjonen eskalerer krigen mellom Russland og Ukraina, ved å trekke USA nærmere aktiv deltakelse i den?
Christopher Caldwell er en Compact-spaltist, en medvirkende redaktør av Claremont Review of Books, og forfatter av The Age of Entitlement: America Since the Sixties.
Denne artikkelen er hentet fra Compact:
The Imminent Russia-US War
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Kommentar:
Etter Bidens nei til langtrekkende missilangrep inn i Russland, sier Ray McGovern at mer fornuftige stemmer i Pentagon vant frem og at vi kan puste noe lettere etter denne avgjørelsen:
