oss 100 kroner!
Mens en krig med Iran var en umiddelbar fare, oppfordret en gruppe amerikanske etterretningsveteraner i 2017 USA til å slutte med falske påstander. De påpekte at Iran ikke er den ledende statlige sponsoren av terrorisme eller en trussel mot Vesten. Det er god grunn til å minne om dette notatet fra etterretningsveteranene i VIPS.
Memorandum for: Presidenten
Fra: Erfarne etterretningseksperter for fornuft, VIPS.
Tema: Er Iran «verdens ledende sponsor av terrorisme?»
Dato: 21. desember 2017
Sammendrag/bakgrunn
Vi er bekymret over nylige harske og skarpe offentlige uttalelser fra sentrale medlemmer av administrasjonen din, som maler Iran i svært alarmistiske ordelag. Den gjennomsnittlige amerikaneren, uten fordelen av historisk kunnskap, kan lett overbevises om at Iran utgjør en overhengende trussel og at det ikke er noe annet alternativ for oss enn militær konflikt.
Vi finner dette terrenget ubehagelig kjent. For ti år siden vurderte tidligere president George W. Bush en krig med Iran, da etterretningsanalytikere i november 2007 utstedte et formelt nasjonalt etterretningsestimat (NIE), som avkreftet den rådende konvensjonelle visdommen; nemlig at Iran var på nippet til å få et atomvåpen. NIE konkluderte med at Iran hadde sluttet å jobbe med et atomvåpen i 2003.
President Bush mintes dette øyeblikket i sine memoarer, Decision Points, og bemerket at NIEs «iøynefallende» etterretningsfunn holdt hånden hans tilbake. Han la til dette retoriske spørsmålet: «Hvordan kunne jeg forklare det å bruke militæret til å ødelegge atomanleggene i et land etterretningssamfunnet sa ikke hadde noe aktivt atomvåpenprogram?»
Vi tror at du står overfor en lignende situasjon i dag. Men i stedet for en unøyaktig påstand om at Iran har atomvåpen, er den nye påstanden for å rettferdiggjøre krig mot Iran-påstanden om at Iran fortsatt er «verdens ledende statssponsor av terrorisme». Dette er feil, som vi forklarer nedenfor.
* * *
En av de tilbakevendende store tverrpolitiske løgnene som blir presset på offentligheten, med entusiastisk hjelp fra stort sett føyelige medier, er at Iran er hovedsponsoren for terrorisme i verden i dag.
I den nylige presentasjonen av administrasjonens nasjonale sikkerhetsstrategi for 2018, blir poenget gjort med at:
«Iran, verdens ledende statssponsor av terrorisme, har utnyttet ustabiliteten til å utvide sin innflytelse gjennom partnere og stedfortredere, spredning av våpen og finansiering. . . . Iran fortsetter å opprettholde voldssyklusen i regionen, og forårsaker alvorlig skade på sivilbefolkningen».
Disse følelsene gjentas av flere andre land i Midtøsten. Saudi-Arabias utenriksminister, Adel al-Jubeir, erklærte for eksempel i oktober 2015 at: Iran «er den største sponsoren av terrorisme i verden, og de jobber med å destabilisere regionen».
Den saudiske utenriksministeren nektet beleilig å nevne at 15 av de 19 terroristene som kapret fly og angrep Amerika den 11. september 2001, var saudiere, ikke iranere. Og mens Iran var en aktiv pådriver for terrorisme for to tiår siden, er landet ikke lenger i forkant av global terrorisme. Ironisk nok går den tvilsomme utmerkelsen nå til Irans anklagere – først og fremst Saudi-Arabia.
Fremstillingen av Iran som «verdens ledende statssponsor av terrorisme» støttes ikke av fakta. Mens Iran er skyldig i å ha brukt terrorisme som et nasjonalt politisk verktøy, er Iran i 2017 – ikke Iran i 1981. I den islamske republikkens tidlige dager utførte iranske operatører rutinemessig bilbomber, kidnappinger og attentater på dissidenter og amerikanske borgere. Slik har det ikke vært på mange år. Til tross for hyppige påstander fra amerikanske tjenestemenn om at Iran er engasjert i terrorisme, bemerker vi ganske enkelt at hendelsene som registreres årlig i det amerikanske utenriksdepartementets Patterns of Global Terrorism, sjelden identifiserer en terrorhendelse som en handling av eller på vegne av Iran.
Irans forhold til Hizbollah har også utviklet seg radikalt. I de første årene av den islamske republikken var Hizbollah ofte en stedfortreder og underleverandør for Iran. Men i løpet av de siste 20 årene har Hizbollah blitt en enhet og politisk kraft i seg selv. De kjempet mot Israel, til stillstand i 2006 i Sør-Libanon, som var et vannskille for å etablere Hizbollahs transformasjon til en konvensjonell hær. I de mellomliggende årene har Hizbollah, som nå er en del av den libanesiske regjeringen, også vendt seg bort fra den radikale, religiøst drevne volden som er kjennetegnet til sunni-ekstremistene, slike som ISIS.
Irans asymmetriske respons
Etter at Iran falt under Ayatollahs styre i 1979-terrorisme, ga dets rolle i høyprofilerte terrorangrep, som å ta amerikanske gisler og bombingen av den amerikanske ambassaden og marinekasernen i Libanon, forståelig amerikansk fiendskap mot Iran. Men Irans handlinger var ikke først og fremst drevet av blindt hat eller radikale religiøse synspunkter. For Iran var terrorisme en måte å slå tilbake mot mektigere fiender, hovedsakelig USA, som ga militær og etterretningsstøtte til Irans nabo og fiende, Irak.
Iranerne var også pragmatiske og hadde direkte kontakt med Israel. I løpet av de første dagene av den iranske revolusjonen aksepterte mullahene, til tross for at de offentlig fordømte Israel, gladelig hemmelig militær støtte fra israelerne. Israel var like pragmatisk.
De israelske lederne ignorerte mullahene og ga støtten som et middel til å hjelpe til med å motvirke trusselen fra Iraks president Saddam Hussein. Et klassisk tilfelle av: min fiendes fiende er min venn.
Det offentlige bildet av Iran som et arnested for fanatiske terrorister har blitt fraranet landet siden bombingen av de amerikanske ambassadene i Øst-Afrika i august 1998, av Al Qaida og andre radikale sunnimuslimske enheter.
Den amerikanske regjeringens egen liste over terrorangrep siden 2001, viser en dramatisk nedgang i volden utført av Iran og en ledsagende økning i forferdelige handlinger fra radikale sunnimuslimer, som ikke er på linje med Iran. Den siste utgaven av Global Terrorism Index, et prosjekt fra det amerikanske departementet for hjemlandssikkerhet, viser at fire grupper sto for 74 prosent av alle dødsfall fra terrorisme i 2015 – Boko Haram, Al-Qaida, Taliban og ISIS.
13 av de 14 muslimske gruppene identifisert av det amerikanske etterretningssamfunnet som aktivt fiendtlige mot USA, er sunnier, ikke sjiaer, og støttes ikke av Iran:
– ISIS (sunni)
– Al-Nusra-fronten (sunni)
– Al-Qaida Central (sunni)
– Al-Qaida i Magheb (sunni)
– Al-Qaida på den arabiske halvøy (sunni)
– Boko Haram (sunni)
– Al-Shabbab (sunni)
– Khorassan-gruppen (sunni)
– De muslimske brødrenes samfunn (sunni)
– Sayyaf-gruppen på Filippinene (sunni)
– Taliban i Pakistan og Afghanistan (sunni)
– Lashgar i Taiba (sunni)
– Jemaa Islamiya (sunni)
– Houthier (sjia)
Det siste store terrorangrepet som forårsaket døde og sårede, som er knyttet til Iran, var bombingen av en buss med israelske turister i Bulgaria i juli 2012. Dette avviket fra Irans nyere terrorpolitikk, var gjengjeldelse for det Iran oppfattet som Israels rolle i å myrde fem iranske forskere involvert i Irans atomprogram, mellom januar 2010 og januar 2012 (datoene og navnene på de angrepne er vedlagt).
Man kan lett forestille seg raseriet og hevnlysten som ville feie over USA, hvis amerikanerne trodde at et fremmed land sendte operatører inn i USA, som igjen myrdet ingeniører og forskere som jobbet med sensitive amerikanske forsvarsprosjekter.
Spesielle operasjoner
Det har vært andre terrorangrep inne i Iran med fingeravtrykk fra USAs støtte. Forfatter Sean Naylor, Relentless Strike, som beskriver historien til operasjoner utført av U.S. Joint Special Operations Command (JSOC) de siste 30 årene, kaster lys over denne ubehagelige sannheten:
«JSOC-personell jobbet også med Mujahedin-e-Khalq (MEK), en militant iransk eksilgruppe som hadde basert seg i Irak etter å ha kommet på kant med ayatollahenes regime i Teheran. Utenriksdepartementet hadde plassert MEK på sin liste over utpekte terrororganisasjoner, men det stoppet ikke JSOC fra å innta en holdning om at «min fiendes fiende er min venn», overfor gruppen.
«De var en gruppe mennesker som kunne krysse grensen, og de var villige til å hjelpe oss med hva vi ønsket å gjøre med Iran», sa en offiser for spesialoperasjoner.
MEK ble klassifisert som en terrorgruppe, inntil USA bestemte at så lenge MEK ville hjelpe til med å drepe iranere i stedet for amerikanere, var de ikke lenger terrorister. MEKs historie om terrorisme er ganske klar. Blant mer enn et dusin eksempler i løpet av de siste fire tiårene, er disse fire illustrerende:
- I løpet av 1970-tallet drepte MEK amerikansk militært personell og amerikanske sivile som jobbet med forsvarsprosjekter i Teheran og støttet overtakelsen i 1979, av den amerikanske ambassaden i Teheran.
- I 1981 detonerte MEK bomber i hovedkontoret til Det islamske republikkpartiet og statsministerens kontor, og drepte rundt 70 høytstående iranske tjenestemenn, inkludert Irans president, statsminister og høyesterettsjustitiarius.
- I april 1992 gjennomførte MEK nesten samtidige angrep på iranske ambassader og installasjoner i 13 land, og demonstrerte gruppens evne til å iverksette operasjoner i stor skala i utlandet.
- I april 1999 rettet MEK seg mot sentrale militære offiserer og myrdet visesjefen for de iranske væpnede styrkers generalstab.
Til tross for denne historien har en tverrpolitisk parade av fremtredende amerikanske politiske og militære ledere, drevet lobbyvirksomhet på vegne av Mujahedin-e-Khalq (MEK) og har til gjengjeld blitt godt kompensert.
Formørket politikk så langt
I den ultimate ironiske vendingen spilte den USA-ledede krigen i Irak i 2003 en avgjørende rolle i Irans gjenoppblomstring som en regional makt. Saddam Hussein ble erstattet av sjiamuslimer som hadde fått tilflukt i Iran i mange år, og Baath-institusjoner, inkludert hæren, ble overtatt av irakere som sympatiserte med Teheran.
Iran har kommet i tet i Irak, og med atomavtalen fra 2015 på plass, har Irans kommersielle og andre bånd forbedret seg med viktige NATO-allierte og de andre store verdensaktørene – spesielt Russland og Kina.
Offisielle uttalelser om kritiske nasjonale sikkerhetsspørsmål må være basert på fakta. Overdrivelser i beskrivelsen av Irans terroraktiviteter kan virke mot sin hensikt. Av denne grunn retter vi oppmerksomheten mot ambassadør Nikki Haleys nylige uttalelse om at det er vanskelig å finne en «terroristgruppe i Midtøsten som ikke har Irans fingeravtrykk på seg». Sannheten er en ganske annen. Flertallet av terrorgruppene i regionen er verken skapninger eller marionetter for Iran. ISIS, Al-Qaida og Al-Nusra er tre av de mer fremtredende å tenke på.
Du har presentert deg selv som en som er villig til å si harde sannheter i møte med etablissementets press og ikke akseptere status quo. Du uttalte deg under kampanjen mot den amerikanske invasjonen av Irak i 2003, som en historisk feil av episke proporsjoner. Du fanget også riktig – stemningen til mange amerikanere som er trette av konstant krig i fjerne land.
Likevel blir strømmen av advarsler fra Washington om farene som angivelig utgjøres av Iran og behovet for å konfrontere dem, allment oppfattet som skritt mot å reversere ditt løfte om ikke å bli involvert i nye kriger.
Vi oppfordrer deg til å reflektere over advarselen vi reiste med president George W. Bush for nesten 15 år siden, på et lignende historisk tidspunkt:
«Etter å ha sett utenriksminister Powell i dag, er vi overbevist om at du ville være godt tjent med at du utvidet diskusjonen … utover kretsen av disse rådgiverne som er tydelig innstilt på en krig som vi ikke ser noen tvingende grunn til, og som vi tror de utilsiktede konsekvensene av, sannsynligvis vil bli katastrofale».
Vedlegg
Liste over iranske forskere myrdet i Iran fra og med 2017
12. januar 2010: Masoud Alimohammadi, iransk fysiker:
Drept av en bilbombe. Gjerningsmannen skal ha tilstått å ha blitt rekruttert av israelsk etterretning for å utføre attentatet.
29. november 2010: Majid Shahriari, iransk atomforsker:
Drept av en bilbombe. Ifølge tyske medier var Israel sponsor.
29. november 2010: Attentatforsøk på Fereydoon Abbasi iransk atomforsker:
Såret av en bilbombe.
23. juli 2011: Darioush Rezaeinejad, elektroingeniør, iransk atomvitenskapsmann
Drept av ukjente bevæpnede menn på motorsykkel. Spesialist på høyspenningsbrytere – en nøkkelkomponent i atomstridshoder. Myrdet av israelsk etterretning, ifølge tysk presse.
11. januar 2012: Mostafa Ahmadi-Roshan, iransk atomforsker
Drept ved Natanz, anrikningsanlegg for uran, av en magnetisk bombe av samme type som ble brukt i tidligere attentater på iranske forskere.
________________________
Signert:
Richard Beske, C.I.A., operasjonsoffiser (pensjonert)
William Binney, tidligere NSAs tekniske direktør for World Geopolitical & Military Analysis; Medgründer av NSAs forskningssenter for signaletterretningsautomatisering
Marshall Carter-Tripp, Utenrikstjenesteoffiser (pensjonert) og divisjonsdirektør, utenriksdepartementets etterretnings- og forskningsbyrå
Bogdan Dzakovic, Tidligere teamleder for Federal Air Marshals og Red Team, FAA Security, (pensjonert) (assosiert VIPS)
Philip Giraldi, C.I.A., operasjonsoffiser (pensjonert)
Larry C. Johnson, tidligere CIA og utenriksdepartementets antiterroroffiser
Michael S. Kearns, Kaptein, USAF (pensjonert); tidligere Master SERE-instruktør for strategiske rekognoseringsoperasjoner (NSA/DIA) og spesialmisjonsenheter (JSOC)
John Kiriakou, Tidligere CIA-offiser for kontraterrorisme og tidligere senioretterforsker i Senatets utenrikskomité
Karen Kwiatkowski, tidligere oberstløytnant, U.S. Air Force (pensjonert), ved forsvarsministerens kontor som overvåket produksjonen av løgner om Irak, 2001-2003
Edward Loomis, NSA, kryptologisk informatiker (pensjonert)
David MacMichael, Det nasjonale etterretningsrådet (pensjonert)
Ray McGovern, tidligere infanteri-/etterretningsoffiser i den amerikanske hæren og CIA-analytiker (pensjonert)
Elizabeth Murray, Visenasjonal etterretningsoffiser for Midtøsten, CIA og National Intelligence Council (pensjonert)
Torin Nelson, tidligere etterretningsoffiser/forhørsleder (GG-12) HQ, Hærens departement
Todd E. Pierce, MAJ, U.S. Army Judge Advocate (pensjonert)
Coleen Rowley, FBI-spesialagent og tidligere juridisk rådgiver for Minneapolis-divisjonen (pensjonert)
Greg Thielmann — Tidligere direktør for kontoret for strategiske, sprednings- og militære anliggender i utenriksdepartementets etterretningsbyrå (INR) og tidligere seniormedarbeider i Senatets etterretningskomité
Kirk Wiebe – tidligere senioranalytiker, SIGINT Automation Research Center, NSA
Lawrence Wilkerson, Oberst (USA, pensjonert), fremtredende gjesteprofessor, College of William and Mary (assosiert VIPS)
Sarah G. Wilton, CDR, USNR, (avsluttet)/DIA, (avsluttet)
Robert Wing – tidligere offiser i utenrikstjenesten (assosiert VIPS)
Ann Wright, oberst, U.S. Army (pensjonert); Utenrikstjenesteoffiser (som trakk seg i opposisjon mot krigen mot Irak)
Denne artikkelen er hentet fra Consortium News
When VIPS Said Iran Is Not the Threat the US Says It Is
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
