Pinlig for Russland, avslørende for Vesten og farlig for verden

0
Generalmajor Dr. Christian Freuding vom Sonderstab der Ukraine.

«Det er pinlig på alle måter for Russland», sier Palle Ydstebø, hovedlærer ved Krigsskolen til NRK.

Ydstebø forklarer at det er grundig planlegging over tid som gjør at Ukraina har klart å få store styrker helt fram til grensa uten å bli oppdaget.

Dessuten reagerte Russland for seint, mener hovedlæreren.

Det er vanskelig å være uenig med Ydstebø i akkurat dette, men det avslører også hva som later til å ha vært et av hovedmålene med angrepet, nemlig å påføre Russland og Vladimir Putin et prestisjenederlag. Og det er jo ikke akkurat noen analyse hovedlæreren leverer.

Svært kostbar karamell for Ukraina

Ydstebø og Zelensky må så gjerne fortsette å suge på denne karamellen. Men går man under overflaten vil man se at denne militærpsykologiske invasjonen antakelig koster langt mer enn den smaker.

Det ukrainske inngrepet i Russlands Kursk-oblast har enda verre konsekvenser for Ukraina enn det som har vært kjent så langt, skriver Moon of Alabama.

I løpet av de siste seks månedene, som hevn for ukrainske angrep på russisk infrastruktur, spesielt oljeraffinerier, skapte de russiske styrkene alvorlige skader på Ukrainas elektrisitetsnett. Nesten alle konvensjonelle kraftproduksjonsanlegg i Ukraina har blitt skadet. Halvparten av Ukrainas 18 Gigawatt elektrisitetsproduksjonskapasitet er tatt frakoblet. De skadede kraftstasjonene ble ofte også brukt til å gi oppvarming til store blokker med leiligheter av sovjetisk type. Uten strøm og varme vil det bli en svært vanskelig vinter for mange mennesker i Ukraina.

Den moralske løftet for de ukrainske styrkene som ble skapt av angrepet på Kursk er allerede i ferd med å avta. Russland har ikke trukket noen av sine tropper ut av kampsonene i Donbass for å forsvare Kursk. Den russiske hæren har i stedet trukket reserver fra andre steder. En av de effektene av Kursk-inngrepet som Kiev må ha håpet på skjer dermed ikke.

Og Ukrainas angrep var bare mulig ved å trekke noen av deres beste tropper bort for den østlige frontlinja. Der savnes de sårt av dem som er igjen. Russland rykker nå raskt fram på mange steder langs kontaktlinja.

Dette blir også dokumentert av det svært Ukraina-vennlige Institute for the study of war.

Her er deres kart fra 17. august av frontlinja ved Toretsk:

Og dette kartet til ISW viser fronten ved Pokrovsk:

I område etter område skaper den russiske hæren «gryter» som omringer de ukrainske styrkene som så må flykte eller bli tilintetgjort. Ved Pokrovsk nærmer også russerne seg et knutepunkt som er strategisk viktig for hele Ukrainas krigføring. Tar Russland kontrollen der, kan det få helt avgjørende betydning for krigens videre gang.

Dessuten har artilleriforsyninger, som allerede var problematiske, blitt enda knappere. New York Times skriver:

Soldater som kjempet i Donetsk-regionen sa at de hadde blitt oppløftet av invasjonen i Russland. Men de sa også at det ville bruke opp våpen og ammunisjon som de trenger. En sjef stasjonert i en intens kampsone på østfronten sa at brigaden hans hadde færre enn fire bombekastere for å forsvare sin posisjon, og at de bare kunne skyte 10 granater om dagen per bombekaster.

Hver dag taper Ukraina mer terreng i øst. I mellomtiden har Kursk-invasjonen allerede kulminert, og det vil være en dødelig kamp å holde på det terrenget de har erobret.

Ukraina har hentet inn styrker av høy verdi for å hindre russiske reserver i å nå fram til området. Men nær frontlinja har styrkene deres vanskeligheter med å overleve.

Ukraina sprengte ei bru over Seym-elva i Kursk oblast, men russerne hadde umiddelbart ei pongtongbru på plass etter sprengninga. Samtidig tapte Ukraina 3 HIMARS og 3 Patriot missilbatterier. Det er dyrekjøpt «seier».

New York Times skriver at det egentlige målet med Kursk-kampanjen fra Ukrainas side var å overbevise Vesten om at Kiev fortsatt kan slåss, og derfor fortjener mer penger.

De virkelige målene for operasjonen er kanskje ikke på slagmarka i Russland.

Etter fiaskoen i Ukrainas mye annonserte motoffensiv i fjor og de pågående tapene i øst, ser det ut til at de prøver å endre krigens narrativ.

Ukrainerne prøver kanskje å overbevise Vesten om at de ikke vil gi opp, og at spesielt USA bør la dem bruke amerikanske langdistanse kryssermissiler inne i Russland.

Avslørende for Vesten

Vestlige medier skriver nå jevnlig at det er første gang siden annen verdenskrig at Russland er blitt invadert. Og det er sant. Men de sier ikke at den gangen var det Nazi-Tyskland som gjorde det og at dermed blir feiringa deres avslørende. Og for russerne er det ti ganger mer avslørende. Hvis noen tror at det svekker russernes kampmoral å se ukrainske soldater med nazisymboler henrette russiske sivile, må de tro om igjen. Dette bekrefter tvert om for den vanlige russer at Putin har rett – dette er en kamp for å redde Russland fra Vestens aggresjon.

Og dersom de skulle trenge ytterligere bekreftelse kan de se på en tysk general forklare invasjonen i Kursk:

Det at Ukraina bruker HIMARS inne i Russland viser at USA har godkjent det og at også dette angrepet er et de facto USA-angrep på Russland.

Det er naturligvis uhyre farlig og konsekvensene kan bli vidtrekkende.

Sporet av fredsfølere

Washington Post skriver at det var i gang en virksomhet på bakrommene for å få i stand noe som kunne bli fredsforhandlinger, men at Kursk-angrepet sprengte dette arbeidet i stykker.

Ukraina og Russland skulle sende delegasjoner til Doha denne måneden for å forhandle frem en landemerkeavtale som stopper angrepene på energi- og kraftinfrastruktur på begge sider, sa diplomater og tjenestemenn som er kjent med diskusjonene, i det som ville ha utgjort en delvis våpenhvile og tilbudt en utsettelse for begge land.

Men de indirekte samtalene, med qatarerne som meglere og møter separat med den ukrainske og russiske delegasjonen, ble avsporet av Ukrainas overraskende inngrep i Russlands vestlige Kursk-region forrige uke, ifølge tjenestemenn.

Diplomaten som er kjent med samtalene sa at Qatar har diskutert ordningen for et energistreikemoratorium med Kiev og Moskva de siste to månedene. Tjenestemannen sa at de to sidene gikk med på et toppmøte i Doha med bare mindre detaljer som gjenstår å utarbeide.

«Etter Kursk trakk russerne seg», sa en annen person som er kjent med samtalene.

Dersom Kursk-angrepet har overbevist den russiske hærledelsen om noe, så er det at de ikke må sky noen anstrengelser for å knuse Ukrainas evne til å invadere Russland igjen.

Var det en seier å rope hurra for i Kiev?

Kampen for fred

I motsetning til hovedlæreren på Krigsskolen er vi ikke begeistret for en krig som legger Europas største land vest for Russland i ruiner. Dette kunne vært unngått hvis Washington ikke hadde vært så knallhardt innstilt på å bruke Ukraina som et slagvåpen mot Russland. Vi advarte mot denne krigen i 2014, og dessverre fikk vi rett i våre advarsler.

Det er fortsatt mulig å hindre en full europeisk storkrig, men det gjøres ikke ved å heie fram invasjon i Russland. Dessverre er det ingen partier eller politikere på Stortinget som begriper dette. De er fullstendig tåkelagt av sin egen krigsrus.

Forrige artikkelUSA forsøker å opprettholde hegemoni og skremme verden med atomvåpen
Neste artikkelVi er de slemme gutta
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).