oss 100 kroner!
«Vi her i vesten kan ikke forhindre ukrainere fra å dø i krig, om det er det de vil, men å oppmuntre dem til å gjøre det er infamt». (Lord Robert Skidelsky.)
Følgende bemerkelsesverdige artikkel av Robert Skidelsky fortjener å bli lest av så mange som mulig. Han er en av få britiske intellektuelle som utrettelig har understreket galskapen ved NATOs strategi i Ukraina og som har argumentert for fred. Han var drivkraften bak brevet vi publiserte i Financial Times i forrige måned, om nødvendigheten av fredsforhandlinger. At brevet også ble trykket i Prospect, som er et «mainstream» tidsskrift, er desto mer imponerende tatt i betraktning at den britiske pressen nærmest enstemmig har bifalt regjeringens beslutning om å gi Ukraina «det som skal til» for å oppnå en umulig militær seier over Russland.
Thomas Fazi.
NATOs vanvidd
«Vårt lands budskap må være klart og entydig», erklærte baronesse Neville-Rolfe den 20.02.2024, mens hun var kabinettkontorminister [https://da.wikipedia.org/wiki/Cabinet_Office] i den konservative regjeringen. Uttalelsen omfatter i et nøtteskall hvordan den forsvars- og utenrikspolitiske ledelsen forholder seg i Ukraina-saken.
Det offisielle ståstedet, som også Labour støtter, er at Storbritannia må gi Ukraina «det som skal til» for å fordrive de russiske invaderende styrkene fra Ukraina. «Vi må konsekvent og systematisk gjøre alt som kreves for at Ukraina kan vinne denne krigen», sa Grant Shapps i mai, mens han var forsvarsminister i den konservative regjering. «Den britiske regjeringen må sørge for at Kreml ikke er tvil om at vi vil støtte Kiev helt til de oppnår seier», sa David Lammy, som snart blir utenriksminister.
At Putin burde straffes for invasjonen er, selvfølgelig, et helt respektabelt ståsted. Problemet er bare at i Storbritannia – ja, spesielt i Storbritannia – anses dette som det nærmest eneste respektable ståstedet.
Polen og de baltiske statene er de eneste statene i NATO som er like krigerske som Storbritannia. I løpet at de siste to årene har kinesiske, brasilianske, indonesiske, indiske og sørafrikanske ledere innstendig oppfordret partene til å forhandle. Donald Trump har typisk nok lovet å opprette fred «i løpet av 24 timer» om han blir valgt. Ungarn og Tyrkia har meldt seg som meklere. Prominente politikere og forretningsfolk som har agitert for fredssamtaler, omfatter den franske tidligere presidenten Nicolas Sarkozy og Elon Musk. Vatikanet anbefalte fredssamtaler i Mars i år for så å be Russland, «den aggressive parten» om å avslutte den «uberettigede» krigen.
I Storbritannia, derimot, finnes det bare ett eneste ståsted: Hele den etablerte pressen heier for «seier uansett pris». Murdoch-pressen er spesielt krigshissende. Nigel Farage ble enstemmig fordømt da han sa det er på tide å slutte fred for å redde liv. Vårt land har vel og merke tradisjonelt hatt ulike linjer i utenrikspolitikk. Men er det noen nå som husker den sterke talen til John Bright i 1854 mot Krimkrigen? Er det i det hele tatt noen som er i stand til å levere en lignende tale?
Det at Storbritannia er så enestående krigersk, er i seg selv merkelig nok. Det skyldes kanskje en slags skamfølelse pga. ettergivenhetspolitikken vår da vi undertegnet Münchenavtalen i 1938, i tillegg til at vi gjerne spiller rollen som «verdenspoliti» og at vi anser oss selv som et slags moralsk fyrtårn. Vi hører gang på gang refrenget «ettergivenhet er mot sin hensikt». Men forestillingen om at hvis Putin ikke blir stoppet i Ukraina, vil hans loslitte arme marsjere videre til de baltiske statene, Kaukasus, Moldova eller Polen, er åpenbart det reneste sludder. Vestens overveldende konvensjonelle militære overlegenhet i forhold til Russland ville sørge for at et hvilket som helst angrep på et NATO-land ville etterfølges av Russlands uavvendelige, snarlige nederlag.
Det som bekymrer meg er imidlertid ikke så mye bakgrunnen for Storbritannias ståsted som det faktum at ståstedet avslører dårskap, og at konsekvensene av å stå ved det til siste slutt vil bli så katastrofale.
Begge de politiske partiene er berettiget i å hjelpe Ukraina til å motstå full russisk seier – dvs. russisk overtakelse av Ukraina eller makt til å styre landet som et lydrike. Vesten hjalp Ukraina til å avverge russisk seier i 2022. Fortsatt vestlig støtte kan forhindre Russland fra å vinne slik det hadde tenkt. Putins fredsplan av juni 2024 innrømmer dette. Siden den krever ukrainsk avståelse til Russland av provinsene Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizhzhia (ca 20% av Ukraina inklusive Krimhalvøya), ukrainsk ikke-medlemskap i Nato, og avvikling av vestlige økonomiske sanksjoner, erkjenner den realiteten, dvs. kun begrenset russisk måloppnåelse.
Hva innebærer det lovede britiske målet om ukrainsk seier? Det fremgikk klart av Zelenskys 10-punkt plan av november 2022 og igjen på fredsmøtet i Sveits nå i juni: Full russisk tilbaketrekning til 1991-grensen, skadeerstatning, tiltale av Putin for krigsforbrytelser og garantier mot fremtidige russiske invasjoner. Dette ville åpenbart kreve total beseiring av Russland og regimeendring i Moskva. Et slikt scenario ville være analogt med beseiringen og okkupasjonen av Tyskland i 1945 med den påfølgende Nürnbergprosessen og pågripelsen av Nazi-lederne.
Ukraina kan ikke oppnå noen slik seier slik den militære statusen er. Demografisk og økonomisk er Russland betydelig sterkere; 37 millioner mot 144 millioner. Russisk økonomi går så det suser, mens Ukraina så vidt kommer seg etter invasjonen. Merk for øvrig at de økonomiske sanksjonene har langt fra lammet russisk krigsevne. Ikke bare har Russisk energieksport funnet nye veier; sanksjoner mot enkeltpersoner har tvunget kapital til å vende tilbake til Russland hvor det bidrar til Putins krigsøkonomi.
Seier for Ukraina er betinget av at Ukraina mottar tilstrekkelig avanserte våpensystemer fra NATO til å få et militært overtak: flere droner, bedre mineryddingsutstyr, flere F-16 kampfly og, fremfor alt, klarsignal til «å bruke langdistansemissiler mot mål langt inne i Russland». Men det er farlig å satse på at Ukraina med en slik styrking av sin angrepskapasitet ville seire eller i det minste ha et overtak i fremtidige fredsforhandlinger. Det er farlig fordi Russland ville svare med enda farligere våpen og skjerpet krigsøkonomi, selv om dette betyr at realinntekter stagnerer eller synker.
Fremfor alt overser forslag om å gi Ukraina våpen som utvider krigen til Russlands indre, fare for opptrapping til en atomkrig. Man later til å tro at et kinesisk veto mot bruk av kjernefysiske våpen vil stagge Russland, men det er særdeles skjødesløst å satse på det, skulle Russland gå mot et katastrofalt nederlag. Tvert i mot hevder forsvarsanalytikeren Charles Knight at Ukrainakrigen bringer oss nærmere en atomkrig enn Cubakrisen [i 1962]. En NATO-forpliktelse som vender krigen mot hjertet av en tungt bevæpnet atommakt ville være overmåte uansvarlig. Dette er imidlertid den logiske konsekvensen av å gi Ukraina «det som skal til» for å oppnå seier.
Om vi nekter å akseptere såvel en russisk seier, av prinsipielle grunner, som en ukrainske seier, av fornuftsmessige grunner, sitter vi igjen med to alternativer: enten en krig som aldri tar slutt eller en fredsavtale. Det ene alternativet er at Russland og Ukraina fortsetter å slåss uten å kunne slå hverandre ut, og uten å vise tegn på fredsvilje.
Dette alternativet er rett og slett lite troverdig da det forutsetter uendrede frontlinjer, men som George Beebe og Anatol Lieven ved Quincy Institute for Responsible Statecraft har påpekt: «krigen later ikke til å være fastlåst, men beveger seg mot Ukrainas endelige kollaps».
Ukrainas nylige dumdristige utflukt inn på Russisk territorium er en spektakulær suksess, men den endrer ikke det faktum at uten en opptrapping av militær og økonomisk støtte til Ukraina, så vil Russland ganske enkelt slite ut Ukraina. Uthaling av krigen vil langt fra forbedre Ukrainas posisjon i fremtidige fredsforhandlinger; tvert i mot. Uthaling vil koste enda flere tusen ukrainske og russiske liv og enda mer ukrainsk infrastruktur.
Det gjenstår da alternativet «forhandlet fred». Grunnen til å ønske å oppnå dette så snart som mulig er moralsk. Vi her i vesten kan ikke forhindre ukrainere fra å dø i krig, om det er det de vil, men å oppmuntre dem til å gjøre det, er etter mitt skjønn infamt.
Vi bør dessuten ikke overse en åpenbar sannhet: Et av de viktigste resultatene av denne krigen er at Ukraina har kjempet for sin uavhengighet og vunnet den, slik Finland gjorde i 1939-40. Selv om Ukraina formelt har vært uavhengig siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, har landets innenrikspolitikk vært manipulert av Kreml fram til Maidan-opprøret i 2014 som utløste den russiske overtakelsen av Krimhalvøya. Ved en forhandlet fredsløsning vil Ukraina miste mer land, men det vil ikke lenger være en satellittstat. Uavhengighet forutsetter ikke total seier.
Er russiske og ukrainske fredsbetingelser forenlige? Antakelig ikke uten at Kina og NATO – dvs. USA – legger press på begge sider for at de moderer sine krav. Svært mye tyder på at fredsforhandlinger mellom Russland og Ukraina like etter invasjonen i Februar 2022 ble avbrutt fordi den britiske statsministeren Boris Johnson dro til Kiev og lovet Zelensky full NATO-støtte. Nå trengs det motsatte: løfter om ubetinget støtte frem mot fremtidig seier vil bare fremme selvbedragerske forhåpninger i Ukraina.
Hva må gjøres? Washington bør innlede samtaler med Moskva vedrørende en ny sikkerhetspakt som ivaretar både Ukrainas og Russlands legitime sikkerhetsinteresser. Ukraina bør tilbys militære garantier fra USA og dets allierte, selv uten formelt NATO-medlemskap. Russland må få løfter om at det langs dets grenser ikke skal installeres systemer som kan avfyre missiler med kjernefysiske ladninger. Innledningen av slike samtaler bør umiddelbart etterfølges av en tidsbegrenset våpenhvile i Ukraina. Under våpenhvilen vil russiske og ukrainske ledere kunne forhandle om en felles fremtid og om fremtiden til ukrainere bosatt på området som nå er okkupert av Russland. Dette vil de kunne gjøre på en realistisk og konstruktiv måte. En tilfredsstillende løsning oppnås ikke bare ved hjelp av fornuft, men fornuft kan bidra til å vise veien vekk fra vanvidd og galskap.
Artikkelen ble først publisert i Prospect Magazine.
Oversatt til norsk for steigan.no av Katjana Edwardsen.
Robert Skidelskys blogg finner du her.
