oss 100 kroner!
Det som følger er noen tanker, skrevet i all hast fordi situasjonen krever det, om mordet tidlig tirsdag morgen [i forrige uke] på Ismail Haniyeh. Den 62 år gamle lederen av Hamas politiske byrå som ble myrdet mens han var på offisielt besøk i Iran, var Hamas fremste forhandler i forhandlinger om en våpenhvile i Gaza om frigjøringen av de israelske gislene som holdes av Hamas og av palestinske fanger som holdes i israelske fengsler.
Disse forhandlingene er nå over, muligens for godt. Dette er en nyhet, men ikke nytt, da det har vært åpenbart lenge at Netanyahu-regimet – med USA i dragsuget – aldri egentlig har ment å avvikle den israelske okkupantens folkemord i Gaza. Det er nå hevet over enhver tvil, til tross for Bidens utydelige forsikringer om det motsatte.
Så avgjørende som denne slutningen enn måtte være, må mordet ses i en større sammenheng. Det vil gi oss nyttig innsikt. Det kan tenkes at noen skylapper løsner tross hardnakkede forsøk på å forsvare illusjoner.
Terroriststaten Israel har ikke påtatt seg ansvaret for den skjebnesvangre handlingen. Men det er uvesentlig, da landet gjerne holder tett etter å ha begått et av sin lange rekke lignende mord, særlig når en slik operasjon krenket et annet lands suverenitet. Nå som den politiske og diplomatiske situasjonen er så spesiell, må enhver som enda tror at Israel ikke drepte Haniyeh være enten obsessivt naiv eller krampaktig uvitende om sionistregimets bunnløst ondartede vesen.
Haniyeh hadde reist til Teheran i anledning innsettelsen av den reformvennlige Masoud Pezeshkian, Irans nyvalgte president. Han hadde tatt inn på et hjem for veteraner i et fasjonabelt strøk nord i hovedstaden. IRNA, republikkens statlige nyhetsbyrå rapporterte at en presisjonsstyrt missil drepte Haniyeh og livvakten hans klokken 02 natt til tirsdag [i forrige uke].
Senere på dagen meldte den uavhengige nettavisen Military Watch at dersom dette var et luftangrep ble det antakelig utført fra et kampfly med «stealth» egenskaper av typen F-35, som er i stand til å unngå Irans luftforsvarssystemer. USA har solgt F-35 fly til 16 land, blant dem Israel, som i 2018 ble det aller første landet som tok det i bruk i en kampsituasjon.
Med tanke på hvor usedvanlig presist angrepet var, er det mulig at USA også har bistått Israel med etterretning og målfatning, men dette er ikke blitt bekreftet. Man må imidlertid være ufattelig naiv for å kunne innbille seg at Biden-regimet, dvs. gruppen rundt presidenten, etterretningsapparatet og forsvarsdepartement ikke var kjent med det planlagte attentatet.
La oss se nærmere på tidspunktet for drapet på Haniyeh. Det skjedde seks dager etter at Benjamin Netanyahu hadde holdt sin krigerske tale foran begge kamrene i kongressen, og bare få timer etter at israelske jetfly, ifølge israelske myndigheter, myrdet Fuad Shukr i utkanten av Beirut. Fuad Shukr var en av de høyeststående militære lederne i Hezbollah, og han ble drept som tilsvar for missil-angrepet sist lørdag på en fotballbane i Golanhøydene, hvor 12 personer ble drept.
Israel hadde umiddelbart anklaget Hezbollah for dødsfallene i Golan, men har så langt ikke lagt fram bevis for påstanden. Og Hezbollah har nektet for å ha stått bak drapene da de ikke ønsker å gi Israel påskudd for en krig og da et angrep på en fotballbane ikke ville ha noen åpenbar hensikt.
Slik jeg ser hendelsen i Golanhøydene: Uten bevis mangler vi grunnlag for å vite noe sikkert, men det er slett ikke utenkelig at angrepet var en falsk-flagg-provokasjon fra Israels side. Formålet ville i tilfelle være å bidra til å muliggjøre en krig med Libanon.
Vær så snill: Ikke lat som om du er «sjokkert». De som ble drept i Golanhøydene var syriske drusere, ikke israelske jøder. Og om du forestiller deg at det israelske regimet ikke er i stand til å drepe ikke-jødiske sivile i sionismens sak, så har du ikke lest nyhetene de siste ni månedene eller – for den saks skyld – de siste 76 årene.
Videre kan det bemerkes ang. tidspunktet at Haniyeh nylig hadde vendt hjem fra en konferanse i Beijing. Det var en samling av 14 palestinske grupper, hvorav Hamas og Fatah var de viktigste, som ble enige om å danne en samlet regjering etter nesten 20 år med rivalisering og indre splid.
Som mange analytikere har påpekt gjenstår det å se om dette faktisk fører noe sted hen, men betydningen av samtalene, som ble ført i tre dager, kan ikke betviles: Haniyeh deltok og Wang Yi, Kinas utenriksminister signerte forhandlingsprotokollen. Jeg tviler på at israelerne rakk å vurdere dette aspektet, men ved å drepe Haniyeh, spyttet de på en meget betydningsfull statsmann i et meget betydningsfullt land.
I fjor vår myrdet Israelerne tre av Haniyehs sønner og flere av hans barnebarn, mens barnas far var i Qatar hos bestefar som bodde der slik at han kunne reise rundt i diplomatisk øyemed på vegne av Hamas. Han var da på god vei til å oppnå en våpenhvileavtale i Kairo. Jeg finner det vondt å forestille meg Haniyehs sorg, men han fortsatte likevel. Dette er noe vi må se på i sin historiske sammenheng.
Den historiske sammenhengen
Onsdagen etter mordet publiserte Mehdi Hasan (journalist og en av de som stiftet mediaselskapet Zeteo) en flott historisk oversikt: Det viser seg at Israel systematisk har myrdet høytstående Hamas-forhandlere nettopp i det man nærmet seg en ny fredsløsning i den ene eller den andre situasjonen. Artikkelen Israel Has a History of Killing Hamas Leaders Who Are Trying to Secure Ceasefires er ganske oppskakende. Det ser ut til at Israelerne aldri seriøst har hatt andre ønsker enn å utslette det folket de foregir å forhandle med.
Mars 2004: Sheik Ahmed Yassin, en fremstående religiøs leder og en av grunnleggerne av Hamas ble myrdet i det han forlot en moské i rullestol (begge armene og begge beina var lammet). Bare få måneder tidligere hadde han fremsatt et forslag til langtidsavtale med Israel på betingelse av – hold deg fast nå – «at en palestinsk stat opprettes på Vestbredden og Gaza».
April 2004: Abdel Aziz al–Rantisi, Yassin’s etterfølger ble drept av en missil mens han prøvde å holde liv i fredsinitiativet til Yassin.
November 2012: Ahmed Jabari, en høyststående militær leder i Hamas, ble myrdet da han hadde utløst en dødelig krig som de israelske okkupasjonsstyrker kaller Operation Pillar of Defense. Jabari var nemlig i gang med hemmelige samtaler med Gershon Baskin, en fremstående israelsk fredsaktivist. Målet var å lage et utkast til noe som ville lede til en langvarig våpenstillstand. Jabari mente dette ville være det beste palestinerne kunne håpe på.
Nå er Haniyeh en av de falne mennene som søkte en pragmatisk avtale med sionistregimet. De ble drept nettopp på grunn av sine bestrebelser for å oppnå fred.
Det er på tide nok en gang å minne oss selv om følgende: Rullebladet til Hamas og gruppens ledere har en lang rekke forsøk på å oppnå fleksible avtaler. Dette har en del vestlige diplomater og etterretningsfolk innrømt. Å stemple gruppen som «terroristorganisasjon» – dermed noe man ikke trenger å forstå eller samtale med, er altså kynisk og tullete.
Denne grovkornete og feilaktige avvisningen stammer fra – og la oss nå for all del ikke glemme det – det langt farligste terroristregimet i Midtøsten – og promoteres ivrig av USA. Sistnevnte har for øvrig sin egen svært lange liste av terrorhandlinger på samvittigheten.
Noen konklusjoner
Terroriststaten Israel er totalt uinteressert i fred eller i en fremforhandlet avtale av noe slag med det palestinske folket. Det spiller ingen rolle hvem palestinerne velger som sin representant. Det er på tide at det internasjonale fellesskapet slutter å late som om de ikke er klar over det, blant annet – men ikke bare – ved å mase om at en to-statsløsning er et reelt alternativ.
For alle praktiske formål og inntil det motbevises ved handling, er sionistregimet besatt på å utrydde og fordrive den palestinske befolkningen i Gaza såvel som på Vestbredden. Vantro om dette kan ikke lenger unnskyldes, om det noensinne kunne det.
Israel er oppsatt på å fremkalle en enda større krig i regionen med tanke på å ødelegge den Islamske republikken [Iran]. De har overhodet ikke til hensikt å moderere denne besettelsen. Mordet på Haniyeh og stadig grovere provokasjoner rettet mot Iran, langs grensen til Libanon og på Vestbredden, tyder på at dette er tiden de har ventet på for å realisere sitt formål.
Israel vet utmerket godt at de ikke kan vinne en slik krig. Like så lidenskapelig som den søker å utløse krigen, søker sioniststaten å trekke USA med seg inn i den. Nettopp derfor var den avsindige mottakelsen som møtte Netanyahu i kongressen den 24. juli så rystende.
Til slutt er det på tide å innse at Israel er ute av stand til seriøst å drive med internasjonal samhandling fordi det ikke er interessert i og har følgelig ikke glede av sunne, balanserte diplomatiske relasjoner med andre medlemmer av det internasjonale fellesskapet. Om denne realiteten ikke enda er åpenbar, vil den med tiden bli uomtvistelig.
Istedet baserer landet seg på brutalitet i egen region og trusler om gammeltestamentlig hevn. Beskyttelsen fra USA er livsnødvendig for apartheidstatens tilnærming til omstendighetene. Selv om en eller annen avtale skulle bli nådd mellom Riyadh og Tel Aviv – og la oss nå ikke holde pusten – så vil det være på tross av, ikke takket være Israel. Det vil være etter påtrykk fra USA med pisk og/eller gulrot, gjerne begge deler.
I verden som helhet bruker Israel sin evinnelige offerrolle og manipulerer europeeres dårlige samvittighet. Blant amerikanerne bidrar Israel-lobbyen med ustoppelige bestikkelser og knapt skjult intimidering av den dekadente politikerkasten som i sin tur er både grådig og vettskremt.
Jeg har i flere årtier ansett Palestina som et væskende sår på menneskehetens samvittighet. Årsaken til såret og den påkrevde behandlingen ble med ett enda tydeligere.
Originalen finner du her:
Patrick Lawrence: The Murder of Ismail Haniyeh
Oversatt til norsk for steigan.no av Katjana Edwardsen.
