oss 100 kroner!
Det kinesiske utenriksdepartementets kunngjøring onsdag 28. februar om at Beijings spesialrepresentant for eurasiske anliggender Li Hui vil reise hjemmefra 2. mars på en «andre runde med skytteldiplomati for å søke en politisk løsning på Ukraina-krisen» kan virke som et misforhold.
Bare to dager tidligere uttalte Frankrikes president Emmanuel Macron at han ikke vil utelukke muligheten for å sette vestlige støvler på bakken i Ukraina for å forhindre en russisk seier. Li Hui forventes å besøke Russland, EU-hovedkvarteret i Brussel, Polen, Ukraina, Tyskland og Frankrike.
Den kinesiske talsmannen Mao Ning holdt forventningene lave ved å legge til at «Bak dette er det bare ett mål som Kina håper å oppnå, det vil si å bygge konsensus for å få slutt på konflikten og bane vei for fredssamtaler. Kina vil fortsette å spille sin rolle, utføre skytteldiplomati, samle konsensus og bidra med Kinas visdom for den politiske løsningen av Ukraina-krisen».
Macron talte etter et toppmøte mellom europeiske ledere i Paris mandag. Men i diplomati er det alltid noe mer enn det man ser. Macron insisterte senere på at han hadde snakket ganske bevisst: «Dette er ganske alvorlige temaer. Hvert av mine ord om denne saken er vektet, gjennomtenkt og kalkulert». Ikke desto mindre tok representanter for de fleste av de 20 deltakende landene ved Paris-konklavet avstand, spesielt Tyskland, som senere erklærte offisielt at de ikke hadde til hensikt å sende tropper til Ukraina og var sterkt imot deltakelse i militære operasjoner mot Russland.
Den franske utenriksministeren Stephane Sejourne forklarte siden at tilstedeværelsen av vestlige militære i Ukraina kan være nødvendig for å gi noen typer bistand, inkludert mineryddingsoperasjoner og instruksjon av ukrainske soldater, men det innebar ikke deres deltakelse i konflikten.
Reaksjonen i Det hvite hus har vært en bekreftelse på at USA ikke vil sende tropper til Ukraina. Det nasjonale sikkerhetsrådets talskvinne Adrienne Watson sa i en uttalelse at Biden «har vært tydelig på at USA ikke vil sende tropper for å kjempe i Ukraina». NSC-talsmannen John Kirby benektet også at amerikanske tropper kan bli sendt for minerydding, våpenproduksjon eller cyberoperasjoner. Kirby understreket imidlertid at det ville være en «suveren avgjørelse» for Frankrike eller et hvilket som helst annet NATO-land om de skulle sende tropper til Ukraina.
Interessant nok, to dager etter at Det hvite hus reagerte, la forsvarsminister Lloyd Austin til et forbehold under en høring i Husets væpnede tjenester om at hvis Ukraina faller, kan Russland og NATO komme inn i en direkte militær konflikt, ettersom den russiske ledelsen «ikke vil stoppe der» hvis Ukraina blir beseiret. «Helt ærlig, hvis Ukraina faller, tror jeg virkelig at NATO vil være i en kamp med Russland», sa Austin.
Det som kommer ut av denne kakofonien er at grunnen muligens forberedes for en myk landing for idéen om vestlig militær utplassering i Ukraina i en eller annen form fremover. I løpet av timer etter Austins vitnesbyrd torsdag, skrev talskvinne for det russiske utenriksdepartementet, Maria Zakharova, på Telegram-kanalen: «Er dette en åpenlys trussel mot Russland eller et forsøk på å lage en unnskyldning for Zelensky? Begge er feil. Imidlertid kan alle se hvem angriperen er – det er Washington».
NATO har klatret jevnt og trutt på opptrappingsstigen mens den russiske reaksjonen i det store og hele har vært å få fart på «kjøttkvernen» i utmattelseskrigen. Men så er det det ukrainske kadaveret som blir malt, og det ser ikke ut til å ha noen betydning for britene eller amerikanerne.
Det var en tid da angrepet på Krim ble ansett for å ha vært en «rød linje». Så kom eksplosjonen på Krimbroen i oktober 2022 – dagen etter 70-årsdagen til Russlands president Vladimir Putin. Vel, Russland reparerte broen og åpnet den for trafikk igjen. Et modig Vesten begynte deretter en rekke angrep mot Russlands Svartehavsflåte.
Russland påsto gjentatte ganger at britene, sammen med USA, fungerte som målsøkere, som forsynte Kiev-regimet med målkoordinater, og at angrepene mot Svartehavsflåten faktisk talt ble utført under ledelse av britiske spesialtjenester. Den russiske UD-talspersonen Maria Zakharova sa 29. febuar: «Generelt handler ikke spørsmålet som bør stilles om Storbritannias involvering i separate episoder av konflikten i Ukraina, men om Londons rolle i utløsningen og deltakelsen i den anti-russiske hybridkrigen». Faktisk nevnte nylige rapporter at ingen ringere enn Storbritannias forsvarssjef admiral Tony Radakin spilte en betydelig rolle i utviklingen av Ukrainas militærstrategi i Svartehavet.
I ettertid eksisterer et NATO-veikart for å bringe krigen hjem til Russland, den siste fasen er en ny luftangrepskampanje mot den russiske olje- og gassindustrien. Opptrappingen i en slik skala og sofistikering er bare mulig med direkte eller indirekte deltakelse av NATO-personell og sanntidsetterretning levert av amerikanske satellitter eller bakkestasjoner. På samme måte er det ikke lenger noe tabu som står i veien for hva Ukraina kan gjøre med våpnene NATO-landene har levert.
NYT: The Spy War: How the C.I.A. Secretly Helps Ukraine Fight Putin
I det siste begynte CIA å snakke frekt om alt dette også. New York Times inneholdt en eksklusiv nyhetsartikkel mandag om et CIA-støttet nettverk av spionbaser bygget de siste åtte årene tilbake til kuppet i Kiev i 2014, som inkluderer 12 hemmelige steder langs den russiske grensen.
Det er tilstrekkelig å si at mens Russlands gjentatte forsøk på det diplomatiske sporet på å stoppe kampene er blitt ignorert av Vesten – Istanbul-forhandlingene i slutten av mars 2022; Putins forslag om stopp av frontlinjebevegelser og våpenhvile allerede høsten 2022, og så igjen i september 2023 – har CIA og Pentagon jobbet hardt for å oppnå seier for enhver pris.
Selv etter september 2023 signaliserte Putin vilje til å fryse den nåværende frontlinjen og gå til våpenhvile og kommuniserte til og med dette gjennom en rekke kanaler, blant annet gjennom utenlandske regjeringer som har gode relasjoner med både Russland og USA. Men fraksjonen som vil knuse Russland militært for enhver pris har seiret. Austins kommentar på fredag antyder at denne lidenskapen ser ut til å være ugjennomtrengelig for fakta på bakken.
Og misforstå ikke, 24. februar sluttet Canada og Italia seg til Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Danmark for å signere 10-årige sikkerhetsavtaler med Kiev. Disse avtalene understreker en kollektiv forpliktelse for å støtte Ukrainas suverenitet og dets ambisjoner om å bli med i NATOs militærallianse, noe som antyder at deres mål er en langsiktig konfrontasjon med Russland. Og Europa diskuterer nå utplassering av støvler på bakken i Ukraina.
Hva er det Li Hui kan håpe på å oppnå i dette anstrengende bakteppet når han møter nestlederen for UD-avdelingen Mikhail Galuzin, en mellomrangert russisk diplomat i utenriksdepartementet 3. mars? Kort sagt, mens det ikke kan være noen tvil om Kinas interesse for å løse den ukrainske krisen, kan Li Huis «skytteldiplomati» bare sees på som et forsøk på å forstå partenes nåværende posisjoner, ettersom situasjonen har endret seg siden mai 2023 da han sist prøvde — og faktum gjenstår at det er aktive diskusjoner om ytterligere opptrapping av konflikten i Vesten etter den katastrofale ukrainske motoffensiven.
Det er tenkelig at denne oppdateringen om partenes oppfatninger gjør det mulig for Beijing å ta beslutninger om sine handlinger. Det snakkes også om en potensiell Europa-reise for president Xi Jinping som kan inkludere Frankrike.
Kina gjenoppbygger møysommelig tillit til de europeiske maktene og begge sider ser pragmatisk samarbeid til tross for geopolitiske gnisninger. Kina er fortsatt fascinert av Macrons uttalelse om Europas «strategiske autonomi». I mellomtiden hjemsøker spøkelset til Donald Trump både Europa og Kina, noe som forhåpentligvis kan øke sistnevntes sjanser til å vinne Europas tillit.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
