oss 100 kroner!
Jacques Baud er en tidligere oberst i den sveitsiske generalstaben, tidligere medlem av den strategiske etterretninga i Sveits, spesialist på Øst-Europa. Han ble opplært i amerikanske og britiske etterretningstjenester. Han har fungert som policysjef for FNs fredsoperasjoner. Som en FN-ekspert på rettsstat og sikkerhetsinstitusjoner, designet og ledet den første flerdimensjonale FNs etterretningsenhet i Sudan. Han har jobbet for Den afrikanske union og var i 5 år ansvarlig for NATO i kampen mot spredning av små våpen. Han var involvert i diskusjoner med de høyeste russiske militær- og etterretningstjenestemenn like etter Sovjetunionens fall. Innenfor NATO fulgte han den ukrainske krisa i 2014 og deltok senere i programmer for å hjelpe Ukraina. Han er forfatter av flere bøker om etterretning, krig og terrorisme. Denne artikkelen ble skrevet to måneder etter den russiske invasjonen i Ukraina i 2022. Vi publiserer den for å en oversikt over utviklinga av konflikten fra en som var tett på den. Vi publiserer artikkelen i to deler. – Red.
Janata Weekly, 24. april 2022
Veien til krig
I årevis, fra Mali til Afghanistan, har jeg jobbet for fred og risikert livet for den. Det er derfor ikke et spørsmål om å rettferdiggjøre krig, men å forstå hva som førte oss til krig. Jeg legger merke til at «ekspertene» som bytter på TV-opptredener, analyserer situasjonen på grunnlag av tvilsom informasjon, oftest hypoteser satt opp som fakta – og da klarer vi ikke lenger å forstå hva som skjer. Slik skapes panikk.
Problemet er ikke så mye å vite hvem som har rett i denne konflikten, men å stille spørsmål ved måten våre ledere tar sine beslutninger på.
La oss prøve å undersøke røttene til konflikten. Det starter med de som de siste åtte årene har snakket om «separatister» eller «uavhengige» fra Donbass. Det stemmer ikke. Folkeavstemningene som ble gjennomført av de to selverklærte republikkene Donetsk og Lugansk i mai 2014, var ikke folkeavstemninger om «uavhengighet» (независимость), som noen skruppelløse journalister har hevdet, men folkeavstemninger om «selvbestemmelse» eller «autonomi» (самостоятельность). Kvalifiseringen «pro-russisk» antyder at Russland var en part i konflikten, noe som ikke var tilfelle, og begrepet «russisktalende» ville vært mer ærlig. Dessuten ble disse folkeavstemningene gjennomført mot Vladimir Putins råd.
Faktisk forsøkte disse republikkene ikke å skille seg fra Ukraina, men å ha status som autonome, altså selvstyrte, og garantere dem bruken av det russiske språket som et offisielt språk. For den første lovgivende handlingen til den nye regjeringen, som følge av at president Janukovitsj ble styrtet, var avskaffelsen den 23. februar 2014, av Kivalov-Kolesnichenko-loven fra 2012, som gjorde russisk til et offisielt språk. Litt som om kuppmakere bestemte at fransk og italiensk ikke lenger skulle være offisielle språk i Sveits.
Denne beslutningen forårsaket en storm i den russisktalende befolkningen. Resultatet var en voldsom undertrykkelse mot de russisktalende regionene (Odessa, Dnepropetrovsk, Kharkov, Lugansk og Donetsk) som ble utført i februar 2014 og førte til en militarisering av situasjonen og noen massakrer (i Odessa og Marioupol, som de mest bemerkelsesverdige). På slutten av sommeren 2014 var det bare de selverklærte republikkene Donetsk og Lugansk igjen.
På dette stadiet, for rigid og oppslukt av en doktrinær tilnærming til den militære operasjonskunsten, kuet den ukrainske generalstaben fienden uten å klare å seire. Undersøkelsen av kampforløpet i 2014-2016 i Donbass, viser at den ukrainske generalstaben systematisk og mekanisk anvendte de samme operative ordningene. Men krigen som ble ført av de autonome var svært lik den vi observerte i Sahel: svært mobile operasjoner utført med lette midler. Med en mer fleksibel og mindre doktrinær tilnærming var opprørerne i stand til å utnytte tregheten til ukrainske styrker for gjentatte ganger å «fange» dem.
I 2014, da jeg var i NATO, var jeg ansvarlig for kampen mot spredning av håndvåpen, og vi prøvde å oppdage russiske våpenleveranser til opprørerne, for å se om Moskva var involvert. Informasjonen vi mottok da kom nesten utelukkende fra polske etterretningstjenester og «passet» ikke med informasjonen som kom fra OSSE – til tross for ganske grove påstander, var det ingen leveranser av våpen og militært utstyr fra Russland.
Opprørerne var bevæpnet takket være avhopping av russisktalende ukrainske enheter som gikk over til opprørssiden. Mens ukrainske fiaskoer fortsatte, økte antall stridsvogner, artilleri og luftvernbataljoner i de autonomes rekker. Det var dette som presset ukrainerne til å forplikte seg til Minsk-avtalene.
Men like etter å ha signert Minsk 1-avtalen, lanserte den ukrainske presidenten Petro Porosjenko en massiv antiterroroperasjon (ATO/Антитерористична операція) mot Donbass. Bis repetita placent:* dårlige råd fra NATO-offiserer, og ukrainerne led et knusende nederlag i Debaltsevo, som tvang dem til å engasjere seg i Minsk 2-avtalene. *(De tingene som behager er de som blir bedt om, igjen og igjen. O.a)
Det er viktig å huske her at Minsk 1- (september 2014) og Minsk 2- (februar 2015) avtalene ikke sørget for separasjon eller uavhengighet for republikkene, men deres selvstyre innenfor rammen av Ukraina. De som har lest avtalene (det er veldig, veldig, veldig få som faktisk har det), vil merke seg at det står skrevet med klarebokstaver, at republikkenes status skulle forhandles mellom Kiev og republikkenes representanter, for en intern løsning for Ukraina.
Derfor har Russland siden 2014 systematisk krevd implementering, mens de nektet å være part i forhandlingene, fordi det var et internt anliggende i Ukraina. På den andre siden forsøkte Vesten – ledet av Frankrike – systematisk å erstatte Minsk-avtalene med «Normandie-formatet», som satte russere og ukrainere ansikt til ansikt. La oss imidlertid huske at det aldri var noen russiske tropper i Donbass før 23. – 24. februar 2022. Videre har OSSE-observatører aldri observert det minste spor av russiske enheter som opererer i Donbass. For eksempel viser ikke det amerikanske etterretningskartet, publisert av Washington Post 3. desember 2021, russiske tropper i Donbass.
I oktober 2015 tilsto Vasyl Hrytsak, direktør for den ukrainske sikkerhetstjenesten (SBU), at bare 56 russiske krigere hadde blitt observert i Donbass. Dette var nøyaktig sammenlignbart med de sveitserne som i helgene dro for å kjempe i Bosnia, på 1990-tallet, eller franskmennene som drar for å kjempe i Ukraina i dag.
Den ukrainske hæren var da i en sørgelig tilstand. I oktober 2018, etter fire år med krig, uttalte Ukrainas øverste militære anklager Anatolij Matios, at Ukraina hadde mistet 2 700 menn i Donbass: 891 fra sykdommer, 318 fra trafikkulykker, 177 fra andre ulykker, 175 fra forgiftninger (alkohol, narkotika), 172 fra uforsiktig håndtering av våpen, 101 fra brudd på sikkerhetsforskrifter, 228 fra mord og 615 fra selvmord.
Faktisk ble hæren undergravd av korrupsjonen til kadrene og hadde ikke lenger befolkningens støtte. Ifølge en rapport fra det britiske innenriksdepartementet, møtte 70 prosent ikke opp til den første sesjonen i mars/april 2014, 80 prosent til den andre, 90 prosent til den tredje og 95 prosent til den fjerde. I oktober/november 2017, var det 70 % av de vernepliktige som ikke møtte opp til kampanjen for tilbakekalling: «Høsten 2017». Dette inkluderer ikke selvmord, og deserteringer (ofte over til de autonome), som nådde opptil 30 prosent av arbeidsstyrken i ATO-området. Unge ukrainere nektet å gå og kjempe i Donbass og foretrakk utvandring, noe som også forklarer, i det minste delvis, det demografiske underskuddet i landet.
Det ukrainske forsvarsdepartementet henvendte seg deretter til NATO for å bidra til å gjøre landets væpnede styrker mer «attraktive». Etter å ha jobbet med lignende prosjekter innenfor rammen av FN, ble jeg spurt av NATO om å delta i et program for å gjenopprette bildet av de ukrainske væpnede styrker. Men dette er en langsiktig prosess, og ukrainerne ønsket å handle raskt.
Så, for å kompensere for mangelen på soldater, tok den ukrainske regjeringen i bruk paramilitære militser. De består i hovedsak av utenlandske leiesoldater, ofte høyreekstreme militante. I 2020 utgjorde de rundt 40 prosent av de ukrainske styrkene og talte rundt 102.000 mann, ifølge Reuters. De var bevæpnet, finansiert og trent av USA, Storbritannia, Canada og Frankrike. Det var mer enn 19 nasjonaliteter – inkludert sveitsere.
Vestlige land har dermed helt klart skapt og støttet ukrainske høyreekstreme militser. I oktober 2021 slo Jerusalem Post alarm ved å fordømme Centuria-prosjektet. Disse militsene hadde operert i Donbass siden 2014, med vestlig støtte. Selv om man kan argumentere over begrepet «nazist», gjenstår det faktum at disse militsene er voldelige, formidler en kvalmende ideologi og er virulent antisemittiske. Deres antisemittisme er mer kulturell enn politisk, og derfor er begrepet «nazist» egentlig ikke passende. Deres hat mot jødene stammer fra den store hungersnøden på 1920- og 1930-tallet i Ukraina, som følge av Stalins konfiskering av avlinger for å finansiere moderniseringen av Den røde armé. Dette folkemordet – kjent i Ukraina som Holodomor – ble begått av NKVD (forløperen til KGB), hvis øverste ledelse hovedsakelig besto av jøder. Dette er grunnen til at ukrainske ekstremister i dag ber Israel om å be om unnskyldning for kommunismens forbrytelser, som Jerusalem Post bemerker. Dette er langt fra Vladimir Putins «omskriving av historien».
Disse militsene, som stammer fra ytrehøyregruppene som etter hvert tok føringen i Euromaidan-revolusjonen i 2014, består av fanatiske og brutale individer. Den mest kjente av disse er Azov-regimentet, hvis emblem minner om 2. SS Das Reich Panzer Division, som er æret i Ukraina for å frigjøre Kharkov fra Sovjet i 1943, før regimentet utførte Oradour-sur-Glane-massakren i Frankrike i 1944.
Blant de berømte figurene i Azov-regimentet var motstanderen Roman Protassevitch, arrestert i 2021 av hviterussiske myndigheter etter saken om RyanAir-flight FR4978. 23. mai 2021 ble den bevisste kapringen av et passasjerfly, utført av en MiG-29 – angivelig med Putins godkjenning – nevnt som en grunn til å arrestere Protassevitsj, selv om informasjonen som var tilgjengelig på det tidspunktet ikke bekreftet dette scenariet i det hele tatt.
Men da var det nødvendig å vise at president Lukasjenko var en kjeltring og Protassevich en «journalist» som elsket demokrati. En ganske avslørende undersøkelse produsert av en amerikansk NGO i 2020, fremhevet imidlertid Protassevitchs høyreekstreme militante aktiviteter. Den vestlige konspirasjonsbevegelsen startet deretter opp, og skruppelløse medier «sminket» biografien hans. Til slutt, i januar 2022, ble ICAO-rapporten publisert og viste at til tross for noen prosedyrefeil, handlet Hviterussland i samsvar med gjeldende regler og at MiG-29 tok av 15 minutter etter at RyanAir-piloten bestemte seg for å lande i Minsk. Så ingen hviterussisk komplott og enda mindre Putin. Ah…! En annen detalj: Protassevitch, grusomt torturert av det hviterussiske politiet, var nå fri. De som ønsker å korrespondere med ham, kan gå til hans Twitter-konto.
Karakteriseringen av de ukrainske paramilitære som «nazister» eller «nynazister» regnes som russisk propaganda. Kanskje. Men det er ikke synspunktet til Times of Israel, Simon Wiesenthal-senteret eller West Point Academys senter for kontraterrorisme. Men det er fortsatt diskutabelt, for i 2014 syntes magasinet Newsweek å assosiere dem mer med … Den islamske staten. Velg selv!
Så Vesten støttet og fortsatte å bevæpne militser som har gjort seg skyldige i en rekke forbrytelser mot sivilbefolkningen siden 2014: voldtekt, tortur og massakrer. Men mens den sveitsiske regjeringen har vært veldig rask med å iverksette sanksjoner mot Russland, har den ikke vedtatt noen mot Ukraina, som har massakrert sin egen befolkning siden 2014. Faktisk har de som forsvarer menneskerettighetene i Ukraina lenge fordømt handlingene til disse gruppene, men har ikke blitt støttet av våre regjeringer. For i virkeligheten prøver vi ikke å hjelpe Ukraina, men å kjempe mot Russland.
Integreringen av disse paramilitære styrkene inn i Nasjonalgarden var slett ikke ledsaget av en «denazifisering», som noen hevder. Blant de mange eksemplene er Azov-regimentets insignier lærerikt:
I 2022 ble de ukrainske væpnede styrkene som kjempet mot den russiske offensiven organisert som:
- Hæren, underlagt Forsvarsdepartementet. Den er organisert i tre hærkorps og består av manøvreringsformasjoner (tanks, tungt artilleri, missiler, etc.).
- Nasjonalgarden, som er avhengig av innenriksdepartementet og er organisert i fem territoriale kommandoer.
Nasjonalgarden er derfor et territorielt forsvar som ikke er en del av den ukrainske hæren. Den inkluderer paramilitære militser, kalt «frivillige bataljoner» (добровольчі батальйоні), også kjent under det stemningsfulle navnet «gjengjeldelsesbataljoner», og består av infanteri. Primært trent for urban kamp, forsvarer de nå byer som Kharkov, Mariupol, Odessa, Kiev, etc.
Krigen
Som tidligere sjef for feltet angående Warszawapaktens styrker, i den sveitsiske strategiske etterretningstjenesten, observerer jeg med tristhet – men ikke forbauselse – at våre tjenester ikke lenger er i stand til å forstå den militære situasjonen i Ukraina. De selvutnevnte «ekspertene» som paraderer på skjermene våre, videreformidler utrettelig den samme informasjonen, modulert av påstanden om at Russland – og Vladimir Putin – er irrasjonelle. La oss ta et skritt tilbake.
1. Krigsutbruddet
Siden november 2021 har amerikanerne konstant truet med en forestående russisk invasjon av Ukraina. Ukrainerne så imidlertid ikke ut til å være enige. Hvorfor ikke?
Vi må tilbake til 24. mars, 2021. På den dagen utstedte Volodymyr Zelensky et dekret for gjenerobringen av Krim, og begynte å utplassere sine styrker sør i landet. Samtidig ble det gjennomført flere NATO-øvelser mellom Svartehavet og Østersjøen, ledsaget av en betydelig økning i rekognoseringsflyvninger langs den russiske grensen. Russland gjennomførte deretter flere øvelser for å teste den operative beredskapen til sine tropper og for å vise at de fulgte utviklingen av situasjonen.
Ting roet seg frem til oktober-november med slutten av ZAPAD 21-øvelsene, hvis troppebevegelser ble tolket som en forsterkning for en offensiv mot Ukraina. Men selv ukrainske myndigheter tilbakeviste ideen om russiske forberedelser til en krig, og Oleksiy Reznikov, ukrainsk forsvarsminister, uttalte at det ikke hadde vært noen endring på grensen siden våren.
I strid med Minsk-avtalene gjennomførte Ukraina luftoperasjoner i Donbass ved hjelp av droner, inkludert minst ett angrep mot et drivstoffdepot i Donetsk, i oktober 2021. Den amerikanske pressen bemerket dette, men ikke europeerne; og ingen fordømte disse bruddene.
I februar 2022 ble hendelsene fremskyndet. Den 7. februar, under sitt besøk i Moskva, bekreftet Emmanuel Macron til Vladimir Putin sin forpliktelse til Minsk-avtalene, en forpliktelse han ville gjenta etter sitt møte med Volodymyr Zelensky dagen etter. Men den 11. februar, i Berlin, etter ni timers arbeid, avsluttet møtet med politiske rådgivere for lederne av «Normandie-formatet» uten noe konkret resultat: ukrainerne nektet fortsatt å anvende Minsk-avtalene, tilsynelatende under press fra USA. Vladimir Putin bemerket at Macron hadde kommet med tomme løfter og at Vesten ikke var klar til å håndheve avtalene, slik de hadde latt være å gjøre i åtte år.
Ukrainske forberedelser i kontaktsonen fortsatte. Det russiske parlamentet ble skremt; og den 15. februar ba parlamentet Vladimir Putin om å anerkjenne republikkenes uavhengighet, noe han nektet å gjøre.
17. februar kunngjorde president Joe Biden at Russland ville angripe Ukraina i løpet av de neste dagene. Hvordan visste han dette? Det er et mysterium. Men siden den 16. februar hadde artilleribeskytningen av befolkningen i Donbass økt dramatisk, som de daglige rapportene fra OSSE-observatørene viser. Naturligvis reagerer eller griper verken media, EU, NATO eller noen vestlig regjering inn. Det vil bli sagt senere at dette er russisk desinformasjon. Faktisk ser det ut til at EU og noen land bevisst har tiet om massakren på Donbass-befolkningen, vel vitende om at dette ville provosere en russisk intervensjon.
Samtidig ble det meldt om sabotasje i Donbass. Den 18. januar avskar Donbass-krigere sabotører, som snakket polsk og var utstyrt med vestlig utstyr, og som forsøkte å skape kjemiske hendelser i Gorlivka. De kan ha vært CIA-leiesoldater, ledet eller «rådgitt» av amerikanere og sammensatt av ukrainske eller europeiske krigere, til å utføre sabotasjeaksjoner i Donbass-republikkene.
Figur: Antall eksplosjoner i Donbass (19.-20. feb 2022)
Faktisk visste Joe Biden allerede 16. februar at ukrainerne hadde begynt å beskyte sivilbefolkningen i Donbass, noe som satte Vladimir Putin foran et vanskelig valg: å hjelpe Donbass militært og skape et internasjonalt problem, eller å stå på sidelinjen og se på at den russisktalende befolkningen i Donbass ble knust.
Hvis han bestemte seg for å gripe inn, kunne Putin vise til den internasjonale forpliktelsen «Responsibility To Protect» (R2P). Men han visste at uansett art eller omfang ville intervensjonen utløse en storm av sanksjoner. Derfor, enten russisk intervensjon var begrenset til Donbass eller gikk lenger for å legge press på Vesten for Ukrainas status, ville prisen å betale være den samme. Dette er hva han forklarte i sin tale 21. februar.
På den dagen gikk han med på forespørselen fra Dumaen og anerkjente uavhengigheten til de to Donbass-republikkene, og samtidig signerte han vennskaps- og hjelpeavtaler med dem.
Del 2 av denne artikkelen kommer i morgen.
