oss 100 kroner!
Dette er statsminister Netanyahu i Israels svar på angrepene fra Palestina som startet den 7. oktober. Endelig en innrømmelse fra en stat som har kontinuerlig vært i væpnet strid mot det fattigste landet i Midt-Østen siden 1967. Alltid het det at de var i forsvar mot en fiendtlig araberverden og fikk resten av verdens sympati. Det varmet hjertene til særlig dem som i all stillhet lot holocaust skje og som nå kunne bøte på sin likegyldighet ovenfor jødenes skjebne ved å gi dem en egen stat. At omsorgen denne gangen skulle ende opp i en apartheidstat med diskriminering av et annet etnisk folk, fikk så være. Alle forsvarskampene mot Palestina, med de vestlige kolonimakters velsignelse, har ført til et utall av resolusjoner i FN som fordømmer Israels okkupasjon av en annen stats territorier, har ikke stoppet den israelske statens landrov en millimeter.
Etter vel 60 års militær undertrykkelse innrømmes det nå at Israel driver krig mot nabostaten.Palestinas motreaksjoner har vært i selvforsvar og ikke en krig for å utvide sine landområder. Dette militante forsvaret skjer gang på gang når FNs hovedforsamling tvinner tomler og sikkerhetsrådet tørrprater. Som motstander av krig som løsningsmetode av konflikter støtter jeg ikke at det sendes 7500 raketter mot israelske byer og hundrevis sivile tas som gisler av Hamas-krigere. Min antitese er fred mot krig. Våpenmakt og fred er som ild og vann. Tøvet til NATO-sjef Stoltenberg i krigen i Ukraina om at våpen gir fred, hører hjemme i middelalderen.Jeg føler det samme, som Verdens Fredsråd (WPC), når de 8.10.uttrykker sin dype bekymring over sirkelen av blodsutgytelser i Palestina og Israel som nå har ført til tap av hundrevis av sivile menneskeliv på begge sider og tusenvis av skader. Vi minner nok en gang om at grunnårsaken til denne eskaleringen er over to generasjoner med israelsk okkupasjon av de palestinske områdene, den aggressive bosettingspolitikken, separasjonsmuren på Vestbredden og de daglige ydmykelsene, trakasseringer og drap på palestinere, tusenvis av palestinske fanger, veisperringene, diskriminering og frarøving av det palestinske folkets rettigheter til egen stat.
Det er å forvente at urettferdigheten og okkupasjonen ville utløse og reaksjoner fra det palestinske folket som har legitim rett til å motsette seg okkupasjonsmakta, slik det står klart i Folkeretten. Den nåværende israelske regjeringen, som de tidligere, har eskalert ytterligere provokasjonene på Vestbredden, i Øst-Jerusalem. Livet til millioner av palestinere på Gazastripen er blitt et «friluftsfengsel», et Gulag for hundretusener med Vestens godkjennelse.
Dobbeltmoralen er i øyenfallende når man fordømmer Hamas´ frigjøringskamp men understøtter Ukraina med penger og våpen i krigen mot Russland.
Selv etter Oslo-avtalen i 1993 og Yasir Arafat fikk fredsprisen for sin kamp for frihet ville man ikke gi penger og våpen til Palestina. Hva er forskjellen mellom Ukraina og Palestina? Den dyptliggende apartheid-rasismen synes å sitte fast i ryggmargen hos mange og sender impulser til tenketanken når det skal rettferdiggjøre holdningen som at palestinernes menneskeverd ligger langt under ukrainernes.
Beslutningen om å avslutte de nåværende fiendtlighetene ligger hos den israelske regjeringen, som forsøker å utnytte situasjonen ved kraftig bombardement av den palestinske Gazastripen mens tungt og alvorlig ansvar ligger på USA, EU og deres allierte i regionen og verden. De støtter Israel også i dag mens de snakker hyklersk om «retten til selvforsvar av Israel», å neglisjere den samme retten til det palestinske folket.
WPC krever slutt på okkupasjonen av alle palestinske områder, etablering av et uavhengig Palestina innenfor grensene før 4. juni 1967, med Øst-Jerusalem som hovedstad. Vi krever løslatelse av alle palestinske politiske fanger fra israelske fengsler og retten til å returnere alle palestinske flyktningene i henhold til FNs resolusjon 194. Okkupasjon og urettferdighet kan ikke vare evig!
Denne artikkelen er også publisert i Friheten.
