oss 100 kroner!
Kit Klarenberg og Tom Secker, The Grayzone,·30. desember 2022
En mengde etterretningsdokumenter sendt av kanadiske fredsbevarende styrker, avslører CIAs svarte operasjoner, ulovlige våpenforsendelser, importerte jihadistkrigere, potensielle falske flagg hendelser og iscenesatte grusomheter.
Den etablerte mythos om den bosniske krigen er at serbiske separatister, oppmuntret og ledet av Slobodan Milošević og hans følgere i Beograd, forsøkte å ta kroatisk og bosnisk territorium med makt, i tjenesten for å skape et irredentistisk* «Stor-Serbia». Hvert skritt på veien renset de innfødte muslimer i et samordnet, bevisst folkemord, mens de nektet å engasjere seg i konstruktive fredssamtaler. *(Her: Ta områder utenfor Serbia for å få alle serbere innenfor egne grenser, se også irredentisme – Store norske leksikon (snl.no). Overs.merkn.)
Denne historien ble aggressivt videreført av hovedstrømsmediene på den tiden, og ytterligere legitimert av den FN-opprettede internasjonale krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY), så snart konflikten var over. Det har blitt en åpenbar sannhet og hevet over spørsmål i vestlig bevissthet siden den gang, og forsterker følelsen av at forhandlinger alltid utgjør ettergivenhet, en mentalitet som har gjort det mulig for NATOs krigshauker å rettferdiggjøre flere militære intervensjoner i løpet av de påfølgende årene.
Men en stor mengde etterretningsmeldinger sendt av kanadiske fredsbevarende tropper i Bosnia til Ottawas nasjonale forsvarshovedkvarter, først publisert av Canada Declassified i begynnelsen av 2022, avslører denne fortellingen som en kynisk farse.
Dokumentene gir et enestående førstehåndsbilde i sanntid av krigen slik den utviklet seg, med utsikter til fred som raskt ble til en nedverdigende blodsutgytelse som til slutt forårsaket den smertefulle døden til det multireligiøse, multietniske Jugoslavia.
De kanadiske soldatene var en del av en større FN-styrke for beskyttelse (UNPROFOR) som ble sendt til det tidligere Jugoslavia i 1992, i et forgjeves håp om at spenningene ikke ville eskalere til full krig, og en minnelig løsning kunne nås av alle sider. De ble til den bitre slutt, lenge etter at deres oppdrag ble redusert til en elendig, livstruende fiasko.
De fredsbevarende styrkenes stadig dystrere analyse av virkeligheten på bakken gir et ærlig perspektiv på krigens historie som i stor grad har vært skjult for offentligheten. Det er en historie om CIAs svarte operasjoner, bokstavelig talt eksplosive provokasjoner, ulovlige våpenforsendelser, importerte jihadistkrigere, potensielle falske flagg operasjoner og iscenesatte grusomheter.
Les hele kanadiske UNPROFOR-meldingene her.
Se viktige utdrag av meldingene det refereres til i denne artikkelen her.
«Innblanding utenfra i fredsprosessen»
Det er et lite kjent, men åpent erkjent faktum at USA la grunnlaget for krig i Bosnia, ved å saboterte en fredsavtale fremforhandlet av EF tidlig i 1992. Under dets beskyttelse ville landet være en konføderasjon, delt inn i tre semi-autonome regioner langs etniske linjer. Selv om de var langt fra perfekte, fikk hver side generelt det den ønsket – spesielt selvstyre – og kunne i det minste glede seg over et resultat som var å foretrekke fremfor full konflikt.
Men den 28. mars 1992 møtte USAs ambassadør til Jugoslavia Warren Zimmerman, den bosniske presidenten Alija Izetbegovic, en bosnisk muslim, for å angivelig tilby Washingtons anerkjennelse av landet som en selvstendig stat. Han lovet videre ubetinget støtte i den uunngåelige påfølgende krigen, hvis han avviste forslaget fra EF. Timer senere gikk Izetbegovic på krigsstien, og kampene brøt ut nesten umiddelbart.
Vanlig oppfatning viser at amerikanerne var bekymret for at Brüssels ledende rolle i forhandlingene ville svekke Washingtons internasjonale prestisje, og bistå i at det kommende EU skulle fremstå som en uavhengig maktblokk etter kommunismens sammenbrudd.
Mens slike bekymringer uten tvil ble holdt av amerikanske embetsrepresentanter, avslører UNPROFORs meldinger en mye mørkere agenda i sving. Washington ønsket Jugoslavia redusert til ruiner, og planla å bringe serberne i kne med vold, ved å forlenge krigen så lenge som mulig. For USA var serberne den etniske gruppen som var mest bestemt på å bevare den plagsomt uavhengige republikkens eksistens.
Disse målene ble svært effektivt tjent med Washingtons eneveldige bistand til bosnierne. Det var en trosartikkel i den vestlige hovedstrømmen på den tiden, og er det fortsatt i dag, at serbisk uforsonlighet i forhandlingene blokkerte veien til fred i Bosnia. Likevel gjør UNPROFOR-meldingene det gjentatte ganger klart at dette ikke var tilfelle.
I meldinger sendt juli – september 1993, tidspunktet for en våpenhvile og fornyet forsøk for i minnelighet å dele opp landet, tilskriver de kanadiske fredsstyrkene gjentatte ganger en hardnakket karakter til bosniere, ikke serbere. Som et representativt utdrag sier, vil det «uoverstigelige» målet om å «tilfredsstille muslimske krav være det primære hinderet i enhver fredssamtale».
Ulike passasjer refererer også til hvordan «ekstern innblanding i fredsprosessen» «ikke hjalp situasjonen», og «ingen fred» kunne oppnås «hvis utenforstående parter fortsetter å oppmuntre muslimene til å være krevende og ufleksible i forhandlinger.»
Med «utenforstående» hjelp mente UNPROFOR selvfølgelig Washington. Den ubetingede støtten til bosnierne motiverte dem til å «forhandle som om de hadde vunnet krigen», som de til dags dato hadde «tapt».
«Oppmuntring av Izetbegovic til å holde ut for ytterligere innrømmelser,» og «klare amerikanske ønsker om å løfte våpenembargoen mot muslimene og å bombe serberne, er alvorlige hindringer for å avslutte kampene i det tidligere Jugoslavia,» registrerte fredsbevarende styrker 7. september 1993.
Dagen etter ble det rapportert til hovedkvarteret at «serberne har vært mest i samsvar med vilkårene i våpenhvilen». I mellomtiden baserte Izetbegovic sin forhandlingsposisjon på «det populære bildet av de bosniske serberne som skurkene». Å validere denne illusjonen hadde en samtidig fordel – nemlig å utløse NATOs luftangrep på serbiske områder. Dette gikk ikke de kanadiske FN styrkene hus forbi:
«Seriøse samtaler i Genève vil ikke finne sted så lenge Izetbegovic tror at det vil bli fløyet luftangrep mot serberne. Disse luftangrepene vil i stor grad styrke hans posisjon og sannsynligvis gjøre ham mindre samarbeidsvillig i forhandlinger.»
Samtidig ga muslimske krigere «ikke fredsforhandlinger en sjanse, de gikk bare svært aktivt på», og var veldig villige og i stand til å bistå i Izetbegovics mål. I løpet av de siste månedene av 1993 lanserte de utallige bredsider på serbisk territorium over hele Bosnia, i strid med våpenhvilen.
I desember, da serbiske styrker satte i gang et eget «stort angrep», hevdet et telegram den måneden at siden forsommeren har «det meste av den serbiske aktiviteten vært defensiv eller som svar på muslimsk provokasjon».
En UNPROFOR-melding den 13. september bemerket at i Sarajevo «fortsetter muslimske styrker å infiltrere Mount Igman-området og beskyte BSA-stillinger [den bosnisk-serbiske hæren] rundt byen daglig,» det «vurderte målet» er å «øke vestlig sympati ved å fremprovosere en hendelse og skylde på serberne».
To dager senere fortsatte «provokasjonen» mot den bosnisk-serbiske hæren (BSA), selv om «det rapporteres at BSA utøver tilbakeholdenhet». Dette området forble et viktig bosnisk mål en stund etterpå. Juli – september volumet avsluttes med en illevarslende dokument:
«BSA-okkupasjonen av Mount Igman påvirker ikke situasjonen i Sarajevo negativt. Det er rett og slett en unnskyldning for Izetbegovic å utsette forhandlingene. Hans egne tropper har vært de verste overtrederne [uthevelse tilføyd] av våpenhvileavtalen [30. juli].»
Mujahedin ankommer: «Muslimene er ikke hevet over å skyte på sitt eget folk eller FN-områder»
Gjennom hele konflikten jobbet de bosniske mujahedin soldatene ustanselig for å eskalere volden. Muslimer fra hele verden strømmet inn i landet fra siste halvdel av 1992, og førte jihad mot kroater og serbere. Mange hadde allerede fått erfaring fra den afghanske slagmarken gjennom 1980-tallet og begynnelsen av 90-tallet etter å ha kommet fra CIA og MI6-infiltrerte fundamentalistiske grupper i Storbritannia og USA. For dem var Jugoslavia det neste området for rekruttering.
Mujahedin ankom ofte på «svarte flyvninger», sammen med en endeløs strøm av våpen, i strid med FNs embargo. Dette startet som en felles iransk og tyrkisk operasjon, med økonomisk støtte fra Saudi-Arabia, men etter hvert som våpenvolumet økte, overtok USA og fløy den dødelige lasten til en flyplass i Tuzla ved hjelp av flåter av C-130 Hercules-fly.
Anslagene over de bosniske mujahedins størrelse varierer enormt, men deres sentrale bidrag til borgerkrigen synes klare. USAs Balkan-forhandler Richard Holbrooke erklærte i 2001 at bosnierne «ikke ville ha overlevd» uten deres hjelp, og stemplet deres rolle i konflikten som en «pakt med djevelen» som Sarajevo ennå ikke var kommet seg fra.
Mujahedin-krigere er aldri eksplisitt nevnt i UNPROFORs meldinger, og det er heller ikke bosniere – begrepet «muslimene» brukes liberalt. Likevel er skrå referanser til førstnevnte rikelige.
En etterretningsrapport fra vinteren 1993 observerte at «de svake og desentraliserte kommando- og kontrollsystemene» til de tre motsatte sidene produserte «utbredt spredning av våpen og eksistensen av forskjellige offisielle og uoffisielle paramilitære grupper, som ofte har individuelle og lokale agendaer». Blant disse «uoffisielle» gruppene var mujahedin, selvfølgelig.
Mer tydelig, i desember samme år, registrerte FN soldatene hvordan David Owen, en tidligere britisk politiker som fungerte som EUs ledende forhandler i det tidligere Jugoslavia, «hadde blitt dømt til døden for å være ansvarlig for dødsfallene til 130.000 muslimer i Bosnia,» hans dom «avgitt av ‘Honour Court of Muslims’.» Det ble forstått at «45 personer var på plass over hele Europa for å gjennomføre dommen».
Owen var absolutt ikke ansvarlig for dødsfallene til 130.000 muslimer, da det ikke var i nærheten av at så mange bosniere, kroater og serbere ble drept i løpet av krigen totalt. Heller ikke var bosniernes religiøse ekstremister med et nettverk av operatører over hele kontinentet, i beredskap for å gjennomføre fatwaer som ble overlevert av en «æresdomstol».
Etter denne hendelsen, som aldri tidligere har blitt offentliggjort, er det rapporter om at «muslimene» forbereder provokasjoner under falskt flagg. I januar 1994 observerte en melding:
Muslimene er ikke hevet over å skyte på sitt eget folk eller FN-områder og deretter hevde at serberne er den skyldige parten, for å få ytterligere vestlig sympati. Muslimene plasserer ofte artilleriet sitt ekstremt nær FN-bygninger og sensitive områder som sykehus i håp om at serbisk motangrep vil treffe disse stedene under blikket til internasjonale medier.
En annen melding registrerer hvordan «muslimske tropper maskert som FN-styrker» hadde blitt observert iført UNPROFORs blå hjelmer og «en kombinasjon av norske og britiske kampklær», i kjøretøy malt hvite og merket FN. De fredsbevarende styrkenes generaldirektør fryktet at dersom en slik svikefull praksis skulle bli «utbredt» eller «bli brukt til infiltrasjon av kroatiske linjer», ville det «i stor grad øke utsiktene for legitime FN-styrker til å bli målrettet av kroatene».
«Dette kan være akkurat hva muslimene har til hensikt, muligens for å provosere ytterligere press for luftangrep på kroatene,» legger meldingen til.
Samme måned spekulerte UNPROFORs meldinger i at «muslimene» ville angripe Sarajevo flyplass, destinasjonen for humanitær hjelp til bosnierne, med et falskt flagg-angrep. Ettersom «serberne ville være de åpenbare synderne» i et slikt scenario, «ville muslimene få mye propagandaverdi fra slik serbisk aktivitet», og det var «dermed veldig fristende for muslimene å gjennomføre beskytningen og skylde på serberne».
Amerikanske stedfortrederkriger, før og nå
Mot dette bakteppet får meldinger knyttet til Markale-massakren en spesielt slående karakter. 5. februar 1994 raste en eksplosjon gjennom et sivilt marked og forårsaket 68 dødsfall og 144 sårede.
Ansvaret for angrepet – og måten det ble utført på – har vært svært omstridt siden den gang, med separate offisielle undersøkelser som gir ufullstendige resultater. FN var på den tiden ute av stand til å forklare sammenhengen, selv om UNPROFOR-tropper siden har vitnet at de mistenkte at bosniernes side kan ha vært ansvarlig.
Følgelig refererer kabler fra denne tiden til «urovekkende aspekter» av hendelsen, inkludert journalister som blir «ledet til åstedet så raskt», og «en veldig synlig tilstedeværelse av den muslimske hæren i området».
«Vi vet at muslimene har skutt på sine egne sivile og flyplassen tidligere for å få medieoppmerksomhet,» konkluderte et telegram. Et senere notat observerer: «Muslimske styrker utenfor Sarajevo har tidligere plantet høyeksplosiver i sine egne posisjoner og deretter detonert dem under medias blikk, og hevdet serbisk bombardement. Dette har da blitt brukt som et påskudd for muslimsk ‘motild’ og angrep på serberne.»
Likevel i sin 2003 domfellelse av den serbiske generalen Stanislav Galić for hans rolle i beleiringen av Sarajevo, konkluderte ICTY med at massakren ble bevisst begått av serbiske styrker, en kjennelse opprettholdt ved anken.
Forfatterne av denne artikkelen avsier ingen dom over hva som skjedde eller ikke skjedde på Markale den skjebnesvangre dagen. Grumset rundt hendelsen varslet imidlertid sentrale hendelser som rettferdiggjorde eskaleringer i alle påfølgende vestlige stedfortrederkriger, fra Irak til Libya til Syria til Ukraina.
Siden utbruddet av stedfortrederkrigen i Ukraina, den 24. februar, er bevisste krigsforbrytelser, virkelige hendelser misvisende framstilt som krigsforbrytelser, og potensielt iscenesatte hendelser oppstår praktisk talt daglig, sammen med tilhørende salver av påstander og motkrav om skyld. I noen tilfeller har tjenestemenn på den ene siden til og med gått fra å feire og kreve æren for et angrep til å skylde på den andre i løpet av dager, eller bare timer. Substans og spinn har blitt uatskillelige, om ikke symbiotiske.
I årene som kommer, kan hvem som gjorde hva mot hvem og når, godt kunne bli, på samme måte som ICTY, saker som avgjøres i internasjonale domstoler. Det er allerede handlinger for å sette opp et lignende organ når krigen i Ukraina er over.
Parlamentarikere i Nederland har krevd at Vladimir Putin blir stilt for retten i Haag. Frankrikes utenriksdepartement har bedt om at det skal opprettes en spesialdomstol. Kiev-baserte NGO Truth Hounds samler inn bevis hver dag for påståtte russiske grusomheter over hele landet, for å tjene en slik domstol.
Det kan være liten tvil om at både Kiev og Moskvas styrker har begått grusomheter og drept sivile i denne konflikten, akkurat som det er uomtvistelig at alle tre sidene i Bosnia-krigen var skyldige i avskyelige handlinger og massakrer på uskyldige og/eller forsvarsløse mennesker. Det er rimelig å anta at villskapen vil bli stadig mer nådeløs etter hvert som krigen i Ukraina fortsetter, på samme måte som Jugoslavias oppløsning.
Akkurat hvor lenge kampene vil fortsette er ikke sikkert, selv om EU- og NATO-tjenestemenn har forutsagt at det kan gå flere år, og vestmaktene har tydeligvis til hensikt å holde stedfortrederkrigen aktiv så lenge som mulig. 11. oktober, rapporterte The Washington Post at USA innrømmet privat at Kiev ikke var i stand til å «vinne krigen direkte», men hadde også «utelukket ideen om å skyve eller til og med dytte Ukraina til forhandlingsbordet».
Dette fremhever en annen myte som oppsto som et resultat av de jugoslaviske krigene og som varer til denne dag. Det er den utbredte oppfatningen at forhandlinger og forsøk på å sikre en fredelig løsning bare oppmuntret serbiske «aggressorer».
Denne farlige myten har tjent som begrunnelse for alle slags destruktive vestlige intervensjoner. Innbyggerne i disse landene lever med konsekvensene av disse handlingene den dag i dag, ofte som migranter etter å ha flyktet fra byer og tettsteder brent av kriger for regimeendring.
En annen giftig arv fra Balkankrigene består også: Vestens bekymring for menneskeliv bestemmes av hvilken side deres regjeringer støtter i en gitt konflikt. Som de kanadiske UNPROFOR-meldingene demonstrerer, har USA og landets allierte kultivert støtte for sine kriger, ved å skjule en virkelighet selv deres egne militære har dokumentert i klinisk detalj.
Declassified intelligence files expose inconvenient truths of Bosnian war
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
