oss 100 kroner!(Kronikk i Klassekampen 25. november 2013)
Så ble partiet Frihetsfolket splittet, og partieieren Silvio Berlusconi gjenopprettet sitt forrige parti, Forza Italia. Il cavaliere lyktes ikke i å felle regjeringa, fordi utbryterne nektet å følge ham. Statsminister Enrico Letta blir sittende. Hva er det egentlig som skjer i Italia?
Italia er verdens tiende største, og EUs fjerde største økonomi. I sin gullalder på femti- og sekstitallet ble Italia berømt og beundret for sin filmindustri og for mote, design og bilindustri. Men nå blinker alle de økonomiske varsellampene rødt. Industrien og bruttonasjonalproduktet ikke bare stagnerer, men faller. Ikke noen gang siden Garibaldis rødskjorter samlet det meste av Italia i 1860 har landet hatt så dårlig vekst. Hva er utveien for Il bel paese, det vakre landet, som italienerne kaller landet sitt?
Som figuren viser hadde Italia høye vekstrater både før første verdenskrig og i årene etter annen verdenskrig. Men etter innføringa av euroen (2002) har det stort sett bare gått én vei: nedover. Og nå faller til og med bruttonasjonalproduktet!
Økonomien stagnerer og faller
Euroen har vært en katastrofe for Italia. Italias eksportindustri møter smertegrensa når euroen står i 1,15 mot dollar. Nå står den i 1,35 og da taper Italia markedsandeler. Italias industriproduksjon har falt hvert eneste kvartal siden sommeren 2011. Men euroen er ikke hovedårsaken til Italias problemer. Italias bilproduksjon var en gang blant de største i verden. I 1990 lå landet på en god femteplass. I 2012 var landet falt til 21. plass, og er nå 31 prosent av hva den var i 1990. Og siden 2008 er tallet på nyregistrerte biler falt med 45 prosent. Investeringene i veier og annen infrastruktur er falt med en femtedel fra 2007.
I forhold til bruttonasjonalproduktet ligger gjelda nå 23 prosent høyere nå enn da finanskrisa brøt ut i 2008. Det blir spesielt ille fordi veksten går den andre veien. I mange kvartaler har bruttonasjonalproduktet falt. Økende gjeld og fallende BNP, det er en livsfarlig cocktail.
Arbeidsløsheten er doblet siden finanskrisa. Nå er fire av ti ungdommer uten arbeid. Over fire millioner italienere må få utdelt mat for ikke å sulte.
Et sentralt problem for Italia er at kapitalen har gått til investeringsstreik. Det investeres ikke. Og det kommer av at profittraten i Italia faller som en stein.
Så hva er galt med Italia?
Det er lett å peke på at det politiske systemet ikke fungerer. Partiene er ikke partier i nordeuropeisk forstand. De er mer grupperinger som er dannet rundt personer og familier. Det er nok å peke på Berlusconi-familiens Forza Italia eller Lega Nord, som opprinnelig var styrt av Umberto Bossi og hans familie. Det er flertall i folket mot nedskjæringspolitikken til EU-Troikaen. Det slo ut i at populisten Beppe Grillo og hans Femstjernersbevegelse ble valgets vinner i vår og i at Berlusconi gjorde et slags comeback. Men regjeringa ledes av valgets tapere, Partito Democratico (PD), som for sikkerhets skyld er et parti med røtter både i det kristeligdemokratiske partiet, sosialistpartiet og kommunistpartiet. Den tidligere Goldman-Sachs-mannen Mario Monti tapte valget og måtte gå av. Men det er hans politikk som føres videre av bankenes nye mann, Enrico Letta. (Letta er europeisk styremedlem i Trilateralkommisjonen, medlem av eksekutivkomiteen i Aspen Institute og har deltatt på møter i Bilderberggruppa.) Letta viderefører Troikaens politikk, helt uanfektet av at den ikke har noe støtte i folket. Nå vil han privatisere posten, jernbanen, energiselskapene og tusenvis av lokale selskaper over hele landet.
Er det da noe rart at folks tillit til det politiske systemet har falt fra 38 prosent i 2008 til utrolige 14 prosent i dag? I Italia omtales politikerne som La Casta, kasten, og de har sikret seg massevis av privilegier som gjør at de lever sine liv høyt hevet over det folket de liksom representerer. Folk er rasende på dem, sjøl om det fortsatt mest kommer til uttrykk i heftige diskusjoner på piazzaen. Ingen forventer at det skal komme noen fornyelse fra La Casta, heller ikke fra Matteo Renzi, tidligere ordfører i Firenze, som seiler opp som den nye stjernen i italiensk politikk som kommende leder for PD.
Korrupsjonen er legendarisk. Det er gjort beregninger som sier at 50 milliarder euro går med i korrupsjon hvert år. Italia har det mest ineffektive byråkratiet i Vest-Europa. Som land å gjøre forretninger i er det rangert på 73. plass. Gamle privilegier med røtter i middelalderen henger igjen.
Skatt for de fattige, ikke for de rike
I prinsippet har Italia et høyt skattenivå med om lag 44 prosent på lønnsarbeid. Men det er bare folk i fast jobb og regulerte virksomheter som betaler denne skatten. Sjølstendige næringsdrivende har mengder av smutthull de kan bruke til å unndra skatt. Det er beregnet at 200 milliarder euro unndras beskatning hvert år. Italias svarte økonomi er beryktet, og i løpet av denne krisa har den vokst til anslagsvis 25 prosent av den totale økonomien. Og riktignok sørger det for at folk klarer seg bedre enn de offisielle tallene skulle tilsi, men det betyr også at kommuner og regioner er fattige og at alle offentlige tjenester sultefôres.
Krisa har også bidratt til at mafiaen har styrket seg, og da gjelder det særlig camorraen fra Napoli og ikke minst ’Ndrangheta fra Calabria. De siste er nå helt integrert i tradisjonelt italiensk næringsliv og dominerer enkelte bransjer.
Hvordan skal dette skakkjørte landet komme seg på fote? Den nåværende politikken med nedskjæringer etter modell fra EU-kommisjonen og Troikaen fører bare Italia lenger ned i elendigheten. Så hva er alternativet?
Hva må gjøres?
Det finnes dem som snakker om revolusjon. Men hvor skulle den komme fra? Det finnes ingen krefter som skulle kunne bære den fram. Fagbevegelsen er en skygge av seg sjøl og venstresida ligger med brukket rygg. Nylig møtte jeg en ung og kunnskapsrik lokalpolitiker som fortalte hvordan il berlusconismo har ødelagt folks mentalitet. Juks er blitt normen. Han prøver å få til en vending på lokalplan, men sliter med byråkratiet. Han mente at det eneste som duger er å organisere folk nedenfra, slik at de begynner å tro på seg sjøl igjen. Etter krigen skapte kommunistene og sosialistene lokale kooperativer når de ble nektet jobb andre steder. Noe sånt må gjøres igjen, mente han. De ville ikke bare produsere ting det går an å leve av. De ville også produsere mennesker med kompetanse og tro på seg sjøl og andre. Det er å håpe at han får rett.
Men raseriet mot politikerne og byråkratiet kan like gjerne slå ut i ropet om en sterk mann.
