oss 100 kroner!Opprettelsen av Statens petroleumsfond er antakelig noe av det smarteste som er gjort i nyere norsk historie. Det var noe grunnleggende haugiansk over den økonomiske entreprenørånden som lå til grunn for opprettelsen av fondet. Norge skulle ikke bare svi av inntektene fra en naturressurs som aldri vil komme tilbake. Vi skulle ikke bli et Kuwait der kortsiktige inntekter ga kortsiktig overflod. Vi skulle spare til trangere tider.
Sigbjørn Johnsen, som den gode sosialdemokratiske haugianer han er, har kalt det “Peeng på bok”, og det er slik fondet framtrer.
Men allverdens gode haugiansk moral har ikke kunnet hindre at Oljefondet er blitt verdens største kapitalfond. Nei, det er nettopp den gode haugianisme kombinert med ekstremt høye oljeinntekter som har skapt dette monsteret av et fond.
Mary Shelley skrev boka om den unge studenten Victor Frankenstein som brukte sine kunnskaper om biologi til å skape et monster som fikk sitt eget liv. Det satte i gang krefter som unge Frankenstein ikke var herre over. Mary Shelley kalte også boka Den nye Prometheus, etter den greske halvguden som i trass mot gudenes vilje ga mennesket kunnskap om ilden. Romanen kan for eksempel leses som en advarsel mot at mennesket manipulerer naturen i for stor grad. Eller den kan leses på nytt som en allegori over Oljefondets historie fra sparekonto til verdens største kapitalfond.
Vi vanlige mennesker tenker på penger bare som penger. Penger er et middel til å oppnå noe annet; kjøpe mat, kjøpe en leilighet, dra på ferie. Men det er fordi vi ikke er kapitalister. For kapitalister er hensikten med penger å skaffe mer penger. Penger er kapital, og kapital må yngle – akkumulér eller dø, det er Skriften og profetene for kapitalen.
Det er godt mulig at norske politikere og økonomer ikke skjønte hva de gjorde da de skapte oljefondet. La oss for diskusjonens skyld si at de ikke skjønte det. Det er mulig de trodde at de etablerte en spesiell bankkonto til bruk i trangere tider. Oljefondet var da også ganske lite de første åra. Nå er det alt annet enn lite. I 2014 kan det passere 5000 milliarder kroner. Det er 27% mer enn den samlede formuen til verdens ti rikeste multimilliardærer. Det er tolv ganger Bill Gates, for å si det sånn. Eller sagt på en annen måte: det svarer til hele bruttonasjonalproduktet til en industrinasjon som Taiwan eller det samlede bruttonasjonalproduktet til verdens søtti fattigste land.
Og som alltid: Penger er makt. Oljefondet er ikke bare en svært velsett investor i de multinasjonale selskapene. Oljefondet har stor makt i de multinasjonale selskapene. Oljefondet er et viktig medlem av verdens finanselite.
Oljefondet er det man kaller et suverent investeringsfond, altså et investeringsfond som tilhører en stat. Lista over de fem største av dem ser slik ut:
- Norge 785.000.000.000 dollar
- Saudi-Arabia 675.000.000.000 dollar
- De forente arabiske emirater 627.000.000.000 dollar
- Kina (CIC) 575.000.000.000 dollar
- Kina (SAFE) 568.000.000.000 dollar
Men noen land har flere slike fond, så hvis man lager en samlet oversikt som slår sammen alle de fondene hvert land har, så ligger Kina suverent først foran De forente arabiske emiratene og med Norge på en klar tredjeplass med ca. 60% av Kinas verdi.
Forskere ved ETH Zürich i Sveits gjennomførte en svær datamaskinanalyse av bedriftsinformasjoner for hele verden i finansdatabasen Orbis. De startet med en liste på 43.000 transnasjonale selskaper. Så begynte de å se på eierskapsforhold og forbindelser for å se hvem som kontrollerer hva. På denne måten kartla de over en million eierskapsforbindelser og kunne for første gang bygge en datamodell som synliggjør global finansiell makt. De kom fram til at i 2007 var det 147 selskaper som kontrollerte 40 prosent av kapitalen i samtlige selskaper i basen. Disse 147 selskapene er ikke bare dominerende, men de eier også hverandre. Tre fjerdedeler av eierskapet til aksjene i kjernen tilhører kjernen sjøl. Vi snakker altså om en tett sammenvevd gruppe av selskaper. (Les rapporten her. pdf)
Kjernen eier alle de største multinasjonale selskapene, og de igjen står for 60% av alle selskapenes inntekter.
Jeg har gjennomgått oversiktene over storaksjonærene i de tjue største av disse selskapene, og det er gjengangere over hele linja. Dette er et finanskartell med knapt noen reell innbyrdes konkurranse. Og i 13 av de 20 største selskapene fant jeg Oljefondet som en av storaksjonærene. (Jeg kan ha oversett noen blant de sju, for ikke alle oversikter er lette å trenge inn i.) Oljefondet er blitt en integrert del av den ypperste internasjonale finanseliten, og er en stor aktør i dette kartellet.
Ta ett eksempel: Coca Cola Company, der Oljefondet har en eierpost på 0,75%. (I et så stort firma er det en stor eierpost, ca. nummer 15.) Men fondet har også store aksjeposter i de største av Coca Colas eiere, slik som Berkshire Hathaway, Fidelity National Financial, BlackRock (9,11% !), State Street og Northern Trust, for å nevne noen av de typiske gjengangerne. Nettopp de samme selskapene er store eiere i samtlige av de største finansinstitusjonene i USA: JP Morgan, Bank of America, Bank of NY Mellon, Morgan Stanley, Goldman Sachs, Wells Fargo og Citigroup.
Hvis noe er den innerste, innerste kjernen av internasjonal finanskapital, så er det disse. Og der har nå Oljefondet plassert seg.
PS: En annen oversikt over de mektigste av de mektige:
Disse selskapene er med i Council of Foreign Relations med priviligert tilgang til presidenten og de formelle beslutningstakerne i USA.
