oss 100 kroner!
Etter at Kinas president Xi Jinping lyktes med den diplomatiske bragden det var å få erkefiendene Saudi-Arabia og Iran til å legge ned stridsøksene og innlede et samarbeid, har den kinesiske ledelsen tydeligvis tatt mål av seg til å ta for seg enda vanskeligere oppgaver. Den indiske diplomaten M. K. Bhadrakumar skriver at Beijing nå tar sikte på å mekle i Palestina!
Red.
Av M. K. Bhadrakumar.
Den amerikanske utenriksministeren Antony Blinken skjøt bom i Riyadh i sitt forsøk på å lokke Saudi-Arabia til å gi diplomatisk anerkjennelse til Israel og gjenopplive den døende Abraham Accord. Den saudiske holdningen er urokkelig: en tostatsløsning på Palestina-problemet først, normalisering med Israel kan bare komme etter det.
Den saudiske utenriksministeren prins Faisal bin Farhan Al Saud sa på sin felles pressekonferanse med Biden torsdag at «uten å finne en vei til fred for det palestinske folket, uten å ta tak i denne utfordringen, vil enhver normalisering ha begrensede fordeler. Og derfor tror jeg vi bør fortsette å fokusere på å finne en vei mot en tostatsløsning, på å finne en vei mot å gi palestinerne verdighet og rettferdighet. Og jeg tror USA har et lignende syn, at det er viktig å fortsette med denne innsatsen.»
Blinken ringte senere Israels statsminister Benjamin Netanyahu for å orientere ham. Det offisielle referatet fra utenriksdepartementet i Washington nevnte at de «diskuterte områder av felles interesse, inkludert utvidelse og utdyping av Israels integrering i Midtøsten gjennom normalisering med land i regionen.»
Etter den saudiarabiske kalde skulderen til USA kunngjorde Beijing fredag at på invitasjon fra Kinas president Xi Jinping vil den palestinskepresidenten Mahmoud Abbas avlegge et statsbesøk i Kina fra 13. til 16. juni. Samme dag, på den daglige pressebriefingen, snakket det kinesiske utenriksdepartementets talsmann Wang Wenbin overstrømmende om Abbas og «det vannskapelige forholdet på høyt nivå mellom Kina og Palestina». Wang gjentok Beijings intensjon om å mekle mellom Palestina og Israel og nevnte president Xis aktive rolle.
For å sitere Wang: «Det palestinske spørsmålet er kjernen i Midtøsten-spørsmålet og har betydning for regionens fred og stabilitet og globale rettferdighet. Kina har hele tiden støttet det palestinske folks rettferdige sak om å gjenopprette sine legitime nasjonale rettigheter. I ti år på rad har president Xi Jinping sendt gratulasjonsmeldinger til det spesielle minnemøtet i forbindelse med den internasjonale solidaritetsdagen for det palestinske folket. Mer enn en gang fremmet han Kinas forslag for å løse det palestinske spørsmålet, og understreket behovet for å resolutt fremme en politisk løsning basert på tostatsløsningen og intensivere den internasjonale innsatsen for fred. Som et permanent medlem av FNs sikkerhetsråd vil Kina fortsette å samarbeide med det internasjonale samfunnet for en omfattende, rettferdig og varig løsning av Palestina-spørsmålet så snart som mulig.»
I det kinesiske politiske systemet påberoper utenriksdepartementet seg sjelden navnet Xi Jinping. I det minste vil Abbas besøk til Kina og Kinas offentlige diplomatispor generelt antyde at Beijing kan ha hørt på hva Israel og andre viktige interessenter – spesielt Saudi-Arabia – har hatt å si, og funnet ut at de tidlige tegnene er oppmuntrende.
Nå som Abraham Accord løser seg opp som en drømmetåke, har Israel ingen steder å gå og ingenting mer å tape når det viser seg at USA sliter med å styrke sin regionale innflytelse.
Uten tvil er Palestina-problemet kjernen i Midtøsten-krisen. I løpet av de siste fire tiårene har USA og Israel avledet oppmerksomheten ved å piske opp paranoia om sjia-Irans trussel mot de sunni-arabiske regimene, men med den saudi-iranske normaliseringen ser det ut til at Washington og Tel Aviv har svidd seg på sitt eget fyrverkeri. (Egentlig bruker Bhadrakumar uttrykket «they are hoist with their own petard», som er referanse til Hamlet, o.a.)
Forrige torsdag rapporterte den fremtredende russiske avisen Izvestia at «forsoning mellom Teheran og Riyadh er i full gang». Den siterte sjefen for den iranske marinen, kontreadmiral Shahram Irani, som avslører at en rekke land i regionen, inkludert Iran og Saudi-Arabia, kommer til å danne en «ny maritim koalisjon for aksjoner i de nordlige farvannene i Det indiske hav.»
Interessant nok bestemte Emiratene seg nylig for å trekke seg fra den USA-ledede maritime sikkerhetskoalisjonen som opererer i Midtøsten, og forklarte at avgjørelsen kom «etter en langvarig vurdering av effektiviteten av sikkerhetssamarbeidet med alle partnere.»
Nå foreslår Teheran en regional koalisjon i stedet. Ifølge den Qatarske nyhetsportalen Al-Jadid vil marinene til Gulfstatene, inkludert Iran, Saudi-Arabia, UAE og Oman, danne en koalisjon sammen med Kina.
Prins Faisal understreket forresten på torsdagens pressekonferanse med Blinken: «Kina er en viktig partner for kongeriket og de fleste land i regionen, og jeg tror det partnerskapet har gitt oss og Kina betydelige fordeler. Og det samarbeidet vil sannsynligvis vokse bare fordi Kinas økonomiske innvirkning i regionen og videre utover sannsynligvis vil vokse etter hvert som økonomien fortsetter å vokse.»
Ekspertoppfatningen i Moskva er at en regional koalisjon vil være «et positivt hendelsesforløp, fordi stabiliseringen av situasjonen i dette territoriet vil ha en passende innvirkning på naboregionene: Sentral-Asia, og potensielt Transkaukasia … en geopolitisk konfrontasjon hadde blitt presset på Riyadh og Teheran i lang tid, ikke bare i det fysiske rommet i regionen, men også på det ideologiske og verdimessige nivået… Iran og Saudi-Arabia har endelig funnet ut at de har en felles interesse… Du kan kalle det et gjennombrudd. De fleste eksperter og analytikere forventet dette på mellomlang sikt.»
Den fremtredende Kreml-politikeren Alexej Pusjkov har skrevet på sin Telegram-kanal at alle disse trendene er «en demonstrasjon av den nye uavhengigheten til landene i den ikke-vestlige verden, som utvikler relasjoner seg imellom uten mye hensyn til USA.»
Men retorikk til side, det ble overlatt til prins Faisal i en avslørende bemerkning på pressekonferansen, i Blinkens nærvær, å gi uttrykk for de dype endringens vinder som feier over Midtøsten:
«Jeg tror vi alle er i stand til å ha flere partnerskap og flere engasjementer, og USA gjør det samme i mange tilfeller. Så jeg er ikke fanget av et virkelig negativt syn på dette. Jeg tror vi kan – vi kan faktisk bygge et partnerskap som krysser disse grensene. Jeg tror jeg har hørt uttalelser også fra USA om et ønske om å finne veier til bedre samarbeid, selv med Kina. Så jeg tror vi bare kan oppmuntre til det, fordi vi ser fremtiden i samhandling, vi ser fremtiden i samarbeid, og det betyr mellom alle.»
Det er også her Recep Erdogans seier i det tyrkiske valget blir et vippepunkt, ettersom det har en multiplikatoreffekt på de regionale lengslene etter en ny daggry som ble veltalende artikulert av prins Faisal. Faktisk gir meklingen om den saudi-iranske tilnærmingen troverdighet til Beijings initiativ i Palestina-spørsmålet. Russland støtter initiativet helhjertet. (Moskva navigerer også i retning av en rask avgjørelse om Saudi-Arabias medlemskap i BRICS.)
Når det er sagt, har Palestina-spørsmålet vist seg å være vanskelig så langt. Men kjernen i saken er at Washington manglet engasjement og oppriktighet, og amerikansk innenrikspolitikk skapte kaos. USA hadde alle fordelene, men de så på enhver palestinsk løsning først og fremst gjennom det geopolitiske prismet med sikte på å bevare sitt regionale hegemoni, kontrollere oljemarkedet, straffe Iran og bruke Iran-skremslet til å fremme våpensalg, ekskludere Russland fra regionen, og fremfor alt, binde fast de regionale statene til petrodollar-fenomenet som opprettholder dollarens status som reservevaluta.
Inn kommer Kina med blanke ark. Kina har utmerkede forhold til Israel. Tydeligvis frykter Israel en mørk fremtid. Den gamle arrogansen er forsvunnet. Netanyahu ser sliten og gammel ut. Mens Kina, fra den fulle høyden av sin regionale prestisje i dag, er godt posisjonert til å tilby Israel en ny kreativ vei støttet av alle regionale stater, som selv de ikke-statlige aktørene i den såkalte «motstandsaksen» ikke vil våge å undergrave.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
