Imperialisme, klasseanalyse og enhetsfront

0
Le Cri du peuple, Jacques Tardi (2001) The Paris comune

Av Pål Steigan.

Svar til Vegard Holtås, Raud Tid

Vegard Holtås kaller seg kommunist og marxist. Det er bra. Det gjør også jeg, og det har jeg gjort siden 1965. Det gjør at vi antakelig burde kunne finne fram til noen felles standpunkter, kanskje til og med en felles plattform. Holtås retter riktignok skarp kritikk mot meg i denne artikkelen, men det er ok. «Marxismen er en krangleisme,» som min gode venn Tron Øgrim pleide å si. Jeg trives godt med kritikk, men jeg forutsetter at den må bygge på virkeligheten og ikke være oppkonstruert.

Holtås hevder at jeg «har forlatt marxismen», at jeg driver «flørting med nyfascistisk retorikk» og går inn for «raud-brun allianse», og det hadde jo vært ille, hvis det var slik. Heldigvis er det usant, og Holtås gjør heller ikke noe forsøk på å belegge disse grove påstandene med sitater. Det han derimot gjør er å forvrenge mine standpunkter og så konstruere et standpunkt han polemiserer mot. Det er en kjent metode, men ikke er den marxistisk og ikke er den særlig ærerik.

Imperialismen av i dag

Jeg har skrevet fem-seks bøker og noen tusen artikler om imperialismen i vår tid. Alle sammen har bygd på den forståelsen av imperialismen som Lenin la fram i det epokegjørende verket Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium, og jeg har brukt samme metode som ham, nemlig studert produksjon, industri, bankvesen, råvareproduksjon, handel og rivaliseringa mellom både imperialistiske makter, og monopolkapitalistiske grupperinger. Allerede Lenin slo fast at finansoligarkiet hadde etablert seg som et særskilt sjikt som hadde lagt industrikapitalen under seg og ila alle andre deler av samfunnet en «tributt». Dette er en henvisning til hvordan føydale fyrster skattla vasallene sine.

Det jeg har gjort, basert på et enormt tallmateriale er å se hvordan dette ser ut i dag. Denne analysen er lagt fram i bøker som Krig i vår tid, Vargtid, og Sammenbruddet, samt for eksempel i artikler som Syriakrigen og redselen for det tomme rom.

Les: Krig i vår tid – artikler om Balkankrigen.

Les: Fyrstikkalleen – Tanker om kommunisme

Les: Blod, olje og våpen – norsk imperialisme

Les: Vargtid – eller myten om en fredelig verdensorden

Det jeg kan slå fast er at akkurat som på Lenins tid er det noen få finansfyrster som har kontroll over det meste av industrien, inkludert våpenindustrien, energiindustrien, agrobusiness, farmasøytisk industri og så videre. Og de kontrollerer mesteparten av mediene i den vestlige verden. Dette var en sektor Lenin ikke analyserte, men i vår tid er den viktigere enn noen gang.

Siden Holtås hevder at jeg har forlatt marxismen når det gjelder analysen av imperialismen, er det svært merkelig at han ikke siterer noen av mine arbeider om dette.

Globalisme og globalisering

Det han biter seg fast i er begrepet «globalisme», og det er fordi jeg har kalt Erna Solberg «globalist», og det er et begrep som også brukes av en del folk på høyresida. Men det er en overflatisk kritikk. For det første har jeg ikke erstattet imperialismebegrepet som begrepet globalisme. Men jeg har vist til den ideologien som finnes og publiseres i stort omfang av EU, milliardærklubben World Economic Forum (WEF) og så videre. De mener faktisk at nasjonalstatene har utspilt sin rolle og at de bør underlegges overnasjonal styring. Les: En plan for å avskaffe det nasjonale demokratiet i Europa.

Dette går fram av programmatiske dokumenter fra WEF som Global Redesign Initiative og er sentralt i den såkalte Agenda 2030 fra FN. Erna Solberg er ikke bare fanatisk tilhenger av dette prosjektet, hun er ansatt i en toppstilling i FN for å gjennomføre dette.

Det er rart at Holtås, som tilhører venstresida, er ukjent med begrepet globalisering og globalisme. Det har da vært organisert Globaliseringskonferanser i Norge i mange år, dominert av folk fra nettopp venstresida. Globalisering er den prosessen disse konferansene retter seg mot og globalisme er den ideologien som sier at globalisering er nødvendig og ønskelig.

Det er veldig underlig at en marxist som Holtås er ukjent med dette og at han hevder at dette er en konspirasjonsteori. Jeg har lagt fram mange titalls dokumenter fra World Economic Forum, EU, og fra milliardærer som Bill Gates, Jeff Bezos og Michael Bloomberg som går ut på det samme. Vil Holtås benekte at disse kreftene faktisk ønsker å etablere en overnasjonal kontroll over nasjonalstatene.? Vil han benekte at Erna Solberg mener at «den nasjonale selvråderetten er gått ut på dato»?

Konspirasjonsteori er for øvrig ikke et marxistisk begrep. Det er å synke ned til nivået til folk som John Færseth når Holtås bruker det. Det er et begrep som skal hindre graving i den lyssky virksomheten som storkonserner og etterretningsorganisasjoner driver med. Man må nesten være vokst opp i et beskyttet protestantisk samfunn for å ta det på alvor. Alle katolikker og muslimer vet at konspirasjoner er noe dagligdags. I Italia har man drevet med sammensvergelser siden lenge før drapet på Cæsar, man kan faktisk ikke forstå romersk og italiensk historie hvis man ser bort fra sammensvergelsenes rolle i politikken. Og enhver muslim eller araber vet godt at renkespill og sammensvergelser er dagligdags i basaren.

Men det vet altså ikke Holtås. Men skjønner han ikke at en imperialistisk overklasse som utgjør mindre enn 0,01% av verdens befolkning må benytte seg av alle tenkelige og utenkelige tjuvtriks for å holde seg ved makta? Og skjønner han ikke at når han går sammen med main stream media om å stemple all kritikk av den samme overklassens manipulasjoner gir dem en hjelpende hånd?

Klasseanalyse

Det er veldig tydelig at Holtås ikke har noen særlig oppdatert klasseanalyse av verken det norske samfunnet eller den internasjonale samfunnet. «Det er borgarskapet som har makta,» skriver Holtås. Det virker som om Lenin skrev Imperialismen i 1916 helt forgjeves, i hvert fall overfor Holtås.

Lenin slo fast at for så lenge siden som før første verdenskrig hadde finanskapitalen tatt kommandoen over industrikapitalen. Han kalte det «finanskapitalens herredømme» og skrev at finanskapitalen var i den posisjonen at det kunne innkreve «tributt» fra alle andre klasser i samfunnet, inklusive fra industrikapitalen.

Lenin mente altså ikke, slik Holtås mener at det var borgerskapet som helhet som hadde makta. Jeg har undersøkt dette og sett på tall og fakta. Jeg er kommet til den konklusjonen at Lenin hadde rett da, og har enda mer rett nå.

Denne plansjen viser at de 0,7% rikeste i verden eier 41% av rikdommen, mens de 68% fattigste bare eier 3%. De rikeste uttrykker sine klasseinteresser blant annet gjennom World Economic Forum

Denne plansjen fra finansbanken Credit Suisse viser at det i 2014 var 32 millioner mennesker som hadde en investerbar formue på 1 million dollar eller mer. De utgjorde 0,7% av menneskeheten. Men banken går videre og finner ut at blant dem finnes det ei gruppe av ultrarike, som kalles ultra high net worth individuals (UHNWI). Det er folk med minst 50 millioner dollar i investerbar formue. Ifølge Credit Suisse utgjør de 98.700 personer i hele verden. Mens de rike utgjør 0,45% av menneskeheten, utgjør de ultrarike 0,31% av de rike:

De ultrarike er 0,31% av de rike.

Vi er nå nede på ei gruppe som utgjør 0,0014% av menneskeheten, og som hver seg har minst 50 millioner dollar i investerbar formue. Men selv det er for småpenger å regne når vi snakker om de virkelige formuene. En mann som Bill Gates er 2000 ganger rikere enn den laveste formuen i denne gruppa. Den rikeste gruppa i undersøkelsen til Credit Suisse, de med investerbare formuer på over 500 millioner dollar (3,2 milliarder kroner), utgjorde i 2014 3100 individer eller 0,00004% av menneskeheten.

Hvis ikke Holtås og Raud Tid skjønner at kontroll over så enorm mengde kapital gir ekstrem makt, vil de få problemer med å utforme en marxistisk politikk i dag.

Enhetsfront og folkefront

Et avsnitt i artikkelen til Holtås er så hårreisende usaklig og så fullstendig usant i sin tendens, at det er rart han vil sette navnet sitt under noe sånt:

«Kven skal så inngå i ein “folkefront mot globalismen”? Dei nasjonalkonservative som peiker ut “globalismen” som trugsmål, ser gjerne på politikarar som Trump, Putin, Bolsonaro og Le Pen som frontkjemparane mot “globalismen”. Blant dei meir ytterleggåande “anti-globalistane”, kan ein i Noreg nemne SIAN og DNM. Er det desse Steigan meiner at arbeidarklassen skal danne folkefront med?»

Hvor har han dette fra? Ikke fra meg. Jeg har aldri sagt eller skrevet noe i den retning, og hvorfor skulle jeg det? Det er jo helt meningsløst.

Da jeg skrev om behovet for enhetsfront nevnte jeg Trondheimskonferansen som et eksempel. Jeg kunne også nevnt motstanden mot Acer, som samlet store deler av industriarbeiderklassen pluss ordførere og tillitsvalgte i Arbeiderpartiet.

Når det gjelder folkefronten skrev jeg følgende:

«Kampen mot Acer, mot EØS og mot EU er helt avgjørende for å kunne komme noen vei, og her trenger arbeiderklassen å forene seg med andre klasser, ikke minst i primærnæringene og i utkantnorge. Kampen for å sikre sjølberginga og lokalprodusert mat handler ikke bare om sunne økologiske prinsipper. Det handler om å kunne overleve.»

Hvor står det om Bolsonaro, Trump og SIAN her? Det er jo bare påhitt og sludder. Er dette nivået Raud Tid vil legge seg på når de skal bygge en «revolusjonær uavhengig medieplatform»?

Muligheter for samarbeid?

Holtås skriver:

«Då aktivistar frå SUF(m-l) starta avisa Klassekampen, var det fordi dei såg behovet for ei revolusjonær avis som kan utfordre det borgarlege mediemonopolet og vere ein reiskap i kampen for kommunismen.»

Jeg kjenner meg igjen fordi jeg var blant de aktivistene og det var Tron Øgrim og jeg som tok initiativet til å starte Klassekampen.

I tittelen på artikkelen spør Vegard Holtås om hva jeg driver med. Jeg viser til formålsparagrafen vår der det heter:

«steigan.no som skal drive en seriøs, kritisk og etterrettelig journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av imperialisme og krig, utbytting, undertrykkingog miljøtrusler – inspirere og bidra til kritikk, organisering og kamp mot slike forhold, samt å stimulere til debatt og utforsking av det kapitalistiske økonomiske og politiske systemet og alternativ til kapitalismen.»

Det er dette jeg holder på med 365 dager i året. Hvis Holtås og Raud Tid kunne tenke seg å samarbeide om noe av dette, så ville vi se det som positivt. Det er tross alt ikke så mange her i landet som regner seg som kommunister. Det er flere som ønsker å avskaffe kapitalismen, men de vet ikke riktig hvordan eller hva den skal erstattes med. Utforsking og debatt om dette er av det gode.

Holtås synes det «er spesielt farleg når Steigan blir lese av ærlege kameratar på venstresida». Det er bare den som ikke er trygg i sine egne standpunkter som synes det er farlig å lese noe man måtte være uenig i. Vår posisjon er helt annerledes. Vi ønsker Raud Tid velkommen og lykke til, men vi vil anbefale en noe større saklighet og etterrettelighet enn det Holtås viser fram i denne artikkelen.


 

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

 

 

 

 

Forrige artikkelKva er det Pål Steigan driv med?
Neste artikkel– Vi har rett til å være forbannet
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).