Fox News: Ytringsfrihet må være total.

Hver uke leser vi om nye metoder og «avtaler» som inngås, påståelig for hindre «hatprat» og «fake news».
Aktørene i disse alliansene er regjeringer, korporasjoner, krigstenketanker som Atlantic Council, NATO og etterretningstjenester. Populære og solide nettsteder har blitt stengt, twitterkonti og facebookkonti slettes eller blir «shadowbanned» slik at de knapt vises, og går fra titusenvis av visninger per dag, til noen tusen i uken.
De som rammes har til felles at de er mot krig, at de eksponerer myndigheters og korporasjoners ulovligheter, andre perspektiv på politikk og at de fremmer andre meninger enn de som krigslystne vestlige myndigheter ønsker å tillate.

Det er forstemmende at de som påstår å være for ytringsfrihet faktisk fryder seg når deres konkurrenter blir rammet. De store norske mediene har ikke tatt opp det store koordinerte angrepet på frie medier. Det kan gi inntrykk av at de er fornøyd med å bli kvitt de som ikke nøyer seg med å publisere NTB og Reuter uten å gjøre sine egne undersøkelser for å verifisere.
For de frie mediene er konkurrenter. Mens de «store» taper lesere og seere, vinner de små og selvstendige, de som ikke er eid av Wall Street.

Norske journalister har i en viss grad latt seg opphisse over at CNN-medarbeider Acosta har blir strøket av listen over akkrediterte journalister til det hvite hus i USA, men de er tilsynelatende mindre opptatt av jakten på og behandlingen av Julian Assange som sitter isolert på åttende året, siden mars uten kontakt med omverdenen, selv sine egen barn. Denne uken ble hemmelige planer om å sikte ham i USA avdekket ved en ren tilfeldighet. Hillary Clinton skal ha lurt på om man ikke bare kan «drone ham». Påstanden om at hun har sagt dette har ikke blitt benektet av hennes representanter, de valgte «danse rundt grøten»- svar. Det er jo uheldig å benekte, for å risikere at det senere dukker opp et opptak.

CNN er en fullstendig umoralsk og kynisk aktør som ikke bryr seg om noe annet enn bunnlinjen. Van Jones som jobber i CNN har innrømmet at «Russiagate» var en diger «nothingburger«, men at det ga fantastiske seertall, de har sendt riggede opptak fra Syria, riggede, styrte «intervjuer» med «Bana» – den lille piken som har blitt brukt som propagandaverktøy til inntekt for jihadistenes, NATO og Gulfstatenes okkupasjon av deler av Syria. Dette «intervjuet» viser med all tydelighet at hun leser opp replikker fra skjermen. Bana kan knapt forstå eller snakke engelsk.

Det er som om verden har blitt snudd på hodet, men det er faktisk de som er såkalt «høyre» som i dag er det viktigste forsvarerne av ytringsfrihet.   Det er «venstresiden» som heier på sensur og «no-platforming».
Carlson Tucker på Fox News er en av de som står på for total ytringsfrihet.
Han påpeker at CNN nærmest drev en kampanje for å kneble Alex Jones fra InfoWars, bare fordi de ikke likte hva han ytret og publiserte,  at CNN  ikke protesterte da RT (Russian Television) måtte registrere seg som «fremmede agenter» fordi de er eid av russiske myndigheter. Han understreker at BBC er eid av britiske myndigheter og som vi vet er NRK eid av norske myndigheter, og andre kanaler er eid av utenlandske selskaper og personer.

Da en anonym enkeltperson opprettet en Redditkonto som gjorde narr av CNN i fjor truet kanalen med å offentlig avsløre navnet hans og livet hans om han ikke sluttet å omtale CNN og de feiret at de hadde klart å kneble ham. Kun ved at han sa unnskyld til kanalen gikk de med på å ikke offentliggjøre navnet hans.

CNN krever stadig at folk skal bringes til taushet fordi de etter kanalens mening ytrer «konspirasjonsteorier». Altså, de motarbeider ytringsfrihet.
Vi merker oss at CNN ikke løfter en finger for Julian Assange. Tvert i mot har de forsøkt å svarte ham på de verste måter, blant annet ved å påstå at han er pedofil. Dette har de vært nødt til å trekke tilbake etter å ha blitt truet med søksmål.

Mesteparten av  den såkalte «venstresiden» i USA snudde ryggen til Assange da Wikileaks publiserte epostene til deres yndling Hillary Clinton og verden fikk innsyn i hennes ugjerninger.

I dette innslaget tar Carlson Tucker til orde for total ytringsfrihet og poengterer CNNs unnfallenhet overfor andres ytrings- og pressefrihet og deres trakassering av enkeltpersoner.

Transbedraget i pressen

Det går ikke mange dager mellom hver gang jeg leser om seksuelle overgrep begått av menn som påstår at de er kvinner. I USA og England er det veldig mange slike saker. Det begredelige er at pressen omtaler disse mennene som «kvinner» og at deres forbrytelser registreres som begått av en kvinne, til tross for at voldtektene er utført med penisen deres. Denne personen voldtok flere ganger en 12 år gammel pike og har også tidligere utført seksuelle ugjerninger. Han er en av mange. Denne mannen, som altså driver med pedofile overgrep kan kreve å få sone i et kvinnefengsel. Det er en kjensgjerning at det i fengsel befinner seg svært mange utsatte kvinner som har vært ofre for seksuelle overgrep.

Dette er en mann som voldtar små piker med penisen sin. Men hans forbrytelser omtales som begått av en kvinne, bare fordi han sier at han er det.

Lov om endring av juridisk kjønn
Selv om pressen begår disse bedragene er leserne destod mer våkne og i England er debatten mye mer offentlig enn den har vært i Norge. Her gikk loven om egendefinert juridisk kjønn  igjennom under radaren for folk flest. I dag kan hvem som helst over 16 år sende inn et skjema til skatteetaten og «skifte kjønn». Det stilles ingen krav til psykologisk eller andre undersøkelser.

Vrangforestillinger blir «sannhet»
I ingen andre former for vrangforestillinger er prosedyren at psykologer, foreldre og andre skal «bli med på» fantasien. Men nå er det slik at om en 12-år gammel jente/gutt med depresjon, sosial angst og som har drevet med selvskading plutselig annonserer at han/hun egentlig tilhører det motsatte kjønn (ROGD), så skal altså verden tro at dette barnet plutselig vet sitt eget beste  og jatte med, fremfor å gi barnet den behandlingen han/hun trenger for sine egentlige lidelser og hjelp til å akseptere seg som de er. Det kan inkludere å få hjelp til å trosse tradisjonelle kjønnsroller. Trans går ut på å måtte finne på et nytt kjønn og fornekte kroppen sin og det kjønnet kroppen bekrefter at en tilhører.

I et anonymt leserinnlegg i engelsk The Telegraph stod det blant annet: 
«Jeg har til gode å høre en tilfredsstillende forklaring på hvorfor troen på at noen skal tilhøre det motsatte kjønn enn det som bevitnes av vedkommendes kromosomer og morfologi, er annerledes enn andre kontrafaktuelle overbevisninger som gjør folk ulykkelige. Vanligvis kalles slike overbevisninger vrangforestillinger og betraktes som et tegn på psykisk sykdom. Personer som har slike dem, får vanligvis psykologisk/psykiatrisk behandling for å hjelpe dem til å legge bort sine vrangforestillinger (forhåpentligvis medfølende psykologisk omsorg).

Men når det gjelder kjønnsdysfori, fremfor at den personen som har den kontrafaktuelle troen skal få hjelp til å møte virkeligheten, må hele samfunnet bøye seg for vrangforestillingene: Vi blir bedt om å refere til menn som lider av vrangforestillinger om at de er kvinner som «kvinner «og bruk feminine pronomen. Til tross for at testosteronnivået fortsatt gir bedre muskeltonus, skal såkalte «transkvinner» få lov til å dominere kvinners idrettsgrener ved å konkurrere mot faktiske kvinner. NHS (engelsk offentlig helsevesen) gir kirurgi og hormoninjeksjoner for å tillate personen å leve som en simulanse av hva de innbiller seg  å være.

Hvorfor er denne vrangforestilling forskjellig fra andre vrangforestillinger? Er det rett og slett at språket har blitt ødelagt, slik at «sex» (kjønn), en objektiv biologisk kategori, ble erstattet av «gender» (genus), opprinnelig en grammatisk kategori, først av viktoriansk bluferdighet, deretter av den postmodernistiske oppfatning at vi bare kjenner verden gjennom språk? Igjen har jeg ennå ikke en tilfredsstillende forklaring. «

Uten rasisme – ingen krig

I en gripende vitneforklaring under fanen «Winter Soldier» i 2008 fortalte Mike Prysner om hvordan han og hans medrekrutter ble systematisk indoktrinert med rasisme mot irakere. Her forklarer han hvordan nettopp denne rasismen er det essensielle verktøyet i en krig og øyeblikket da han innså hva han faktisk var en del av.  Prysner  dro avgårde til grunnopplæring i den amerikanske hæren på sin attende bursdag i juni 2001. I mars 2003 ble han sendt til nord i Irak

Rasisme er et viktigere våpen enn en rifle, en tank, et bombefly eller et slagskip, mer destruktivt enn et skallartilleri, en bunkersprenger, eller en tomahawkmissil. Alle disse våpnene er opprettet og eid av regjeringen, men er de ufarlige uten folk som er villige til å bruke dem.

(Prysners tekst starter under bildet)

Mike Prysner blir arrestert etter en anti-krig markering.

Antirasisme i rekkene – men ikke for «fienden»
Da jeg først ble med i hæren, ble vi fortalt at rasisme ikke lenger eksisterte i militæret. En nedarvet historie av ulikhet og diskriminering ble plutselig vasket bort av noe som kalles likestillingsprogrammet (EO = Equal Opportunity Program).
Vi måtte sitte gjennom obligatoriske klasser, og hver enhet hadde denne EO-representanten for å sikre at ingen elementer av rasisme skulle gjenoppstå. Hæren syntes sterkt dedikert til å ville knuse enhver antydning om rasisme. Og så skjedde 11. september og jeg begynte å høre nye ord som «håndklehode» og «kameljockey» og den mest forstyrrende: «sandnigger». Og disse ordene kom ikke fra mine medmennesker, men fra mine overordnede: min troppssersjant, kompanisersjanten, bataljonskommandøren. Helt oppe i kommandokjeden ble disse begrepene, disse ondsinnede rasistiske begrepene plutselig akseptable.

Og jeg la merke til at den mest åpenbare rasismen kom fra veteraner fra den første Gulf-krigen. Og det var de ordene de brukte når tilintetgjorde konvoier med sivile. Det var de ordene de brukte da denne regjeringen gjorde sivil infrastruktur til mål; bombing av vannforsyning, vel vitende om at det ville drepe hundretusener av barn. Det er de ordene det amerikanske folket brukte når de tillot denne regjeringen å sanksjonere Irak. Og dette er noe mange glemmer. Og vi kan ikke glemme.

Vi har nettopp lært at vi har drept over en million irakere siden invasjonen. Men vi hadde allerede drept en million irakere på 90-tallet gjennom sanksjoner og bombinger før denne invasjonen. Men tallet er sannsynligvis mye høyere.

Vi tok vekk det beste fra muslimene
Da jeg kom til Irak i 2003 lærte jeg et nytt ord, og ordet var «Hajji». Hajji var fienden. Hajji var hver eneste iraker. Han var ikke en person, en far, en lærer eller en arbeider. Og det er viktig, vi har hørt dette ordet mye under Winter Soldier, men det er viktig å forstå hvor dette ordet kom fra og at for muslimer er det viktigste å foreta en pilegrimsreise til Mekka. Det er Haj. Og å ta denne pilegrimsreisen er Hajji. Og i tradisjonell islam er dette det høyeste. Så vi tok det beste fra muslimen og gjorde det til det verste.

Men historien begynte ikke med oss, og siden etableringen av dette landet (USA) har rasisme vært brukt til å rettferdiggjøre ekspansjon og undertrykkelse. Urinnvånerne ble kalt ”ville”. Afrikanere ble kalt alle slags ting for å unnskylde slaveri. Og Vietnamveteraner kjenner til det mangfold av ord som ble brukt til å rettferdiggjøre den imperialistiske krigen.

Terrorisering av familier
Hajji var ordet vi brukte, det var ordet vi brukte på dette bestemte oppdraget jeg skal fortelle om, og vi har hørt mye om forskjellige raids til folks hus og nedsparking av dører og ransaking av husene deres. Men dette oppdraget var et annet slags raid. Jeg har aldri fått noen forklaring på disse ordrene. Vi ble bare fortalt at denne gruppen av hus, med fem eller seks hus, var nå eiendommen til det amerikanske militæret, og vi måtte gå inn og få familiene som bodde der til å forlate husene.

Så dro vi til disse husene og informerte familiene at disse hjemmene ikke lenger var deres hjem. Vi ga dem ikke noe alternativ, ingen steder å gå, ingen kompensasjon. Og de var veldig forvirret og veldig redd og visste ikke hva de skulle gjøre, ville ikke gå, så vi måtte fjerne dem fra disse husene. Spesielt en familie, en kvinne med to små jenter, en svært eldre mann og to middelaldrende menn, vi dro dem ut av husene deres og kastet dem på gaten og arresterte mennene fordi de nektet å dra. Vi arresterte den gamle mannen og sendte dem av gårde til fengsel. Og på den tiden visste jeg ikke hva som skjedde med folk da vi bandt hendene deres bak ryggen og dro en sandsekk over hodet på dem.

Forhøret som endret alt
Dessverre, et par måneder senere, måtte jeg finne ut av det. Vi manglet folk til forhør, så jeg ble tildelt jobben. Jeg overvåket og deltok i hundrevis av forhør, spesielt det jeg skal dele var øyeblikket for meg som virkelig viste meg den sanne naturen til denne okkupasjonen. Denne spesielle fangen … da jeg ble sendt for å forhøre ham, ble han strippet ned til undertøyet, hendene hans var bundet bak på ryggen og han hadde en sandsekk over hodet. Jeg så aldri mannens ansikt. Min jobb var å ta en metallstol og smadre den mot veggen ved siden av hodet hans. Han måtte stå med nesen mot veggen mens en med soldat spurte de samme spørsmålene om og om igjen, uansett hva han svarte, jobben min var å banke denne stolen mot veggen.

Vi gjorde dette til vi rett og slett ble slitne. Og jeg ble fortalt å sørge for at han stod mot veggen så lenge som helst, og min jobb var å holde vakt over denne fangen, og sørge for at for at han holdt seg oppreist. Men jeg la merke til at det var noe galt med beinet hans, at han var skadet og han holdt stadig på å falle til bakken. Og den ansvarlige sersjanten kom inn og ba med få ham opp på føttene, så jeg måtte plukke ham opp og sette ham mot veggen og han fortsatte å sige ned og jeg måtte fortsette å trekke ham opp og sette ham opp mot veggen.

Og sersjanten min kom og han var forbanna på meg fordi jeg ikke klarte å få mannen til stå oppreist. Han plukket mannen opp og slengte ham mot veggen flere ganger, og dro igjen. Da mannen falt ned på bakken igjen, la jeg merke til at blodet rant ut fra sandsekken.  Så jeg lot ham sitte. Så oppdaget jeg at sersjanten var på vei inn igjen og ba ham om at kjappe seg og reise seg igjen. Da innså jeg at meningen var at jeg skulle beskytte min enhet fra denne fangen, men jeg det jeg gjorde var å beskytte fangen fra min enhet.

Rasisme har lenge vært et viktig verktøy i militæret for å rettferdiggjøre ødeleggelse og okkupasjon av et annet land.

Alt jeg kunne føle var skam
Jeg prøvde hardt å være stolt av tjenesten min, men alt jeg kunne føle var skam og rasismen kunne ikke lenger maskere okkupasjonen. Dette var mennesker. Det var mennesker. Jeg har siden vært plaget av skyld når jeg ser en eldre mann, som den som ikke kunne gå og vi rullet over på en båre, og fikk det irakiske politiet å ta ham med bort. Jeg føler skyld når jeg ser en mor med sine barn som hun som gråt hysterisk og skrek at vi var verre enn Saddam slik vi tvang henne fra hennes hjem. Jeg føler skyld når som helst jeg ser en ung jente som den jeg grep i armen og dro ut i gata. Vi ble fortalt at vi kjempet mot terrorister, men den virkelige terroristen var meg og den virkelige terrorismen er denne okkupasjonen. Rasisme har lenge vært et viktig verktøy i militæret for å rettferdiggjøre ødeleggelse og okkupasjon av et annet land. Det har lenge vært brukt til å rettferdiggjøre drap, undertrykkelse og tortur av et annet folk. Rasisme er et essensielt våpen utplassert av denne regjeringen. Det er et viktigere våpen enn en rifle, en tank, et bombefly eller et slagskip. Det er mer destruktivt enn et skallartilleri, eller en bunkersprenger, eller en tomahawkmissil. Mens alle disse våpnene er opprettet og eid av regjeringen, er de ufarlige uten folk som er villige til å bruke dem.

De rike må  overbevise arbeiderklassen om å dø
De som sender oss ut i krig trenger ikke å trekke i en utløser eller sende en BK-granat. De trenger ikke å utkjempe krigen. De må bare selge krigen. De trenger et publikum som er villig til å sende sine soldater inn i fare, og de trenger soldater som er villige til å drepe eller bli drept uten spørsmål. De kan bruke millioner på en enkelt bombe, men den bomben blir bare et våpen når rankene i militæret er villige til å følge ordrer om å bruke det. De kan sende hver eneste soldat hvor som helst på jorden, men det vil bare kunne bli en krig dersom soldatene er villige til å kjempe, og den styrende klassen: milliardærer som profiterer på menneskelig lidelse, bryr seg kun om å øke sin egen rikdom og kontrollere verdensøkonomien. Vi må fatte at deres makt kun ligger i deres evne til å overbevise oss om at krig, undertrykkelse og utnytting er i våre interesser. De forstår at deres rikdom er avhengig av deres evne til å overbevise arbeiderklassen om å dø for å kontrollere markedet i et annet land. Og overbevise oss om å drepe og dø er basert på deres evne til å få oss til å tro at vi på en eller annen måte er overlegne. Soldater, sjømenn, marinesoldater, flyselskaper, har ingenting å hente fra denne okkupasjonen.

Fattige sendes ut for å drepe fattige
De aller fleste mennesker som bor i USA har ingenting å få ut av denne okkupasjonen. Faktisk har vi ikke bare ingenting å vinne på den, men vi lider mer på grunn av den. Vi mister lemmer, utsettes for traumer og gir våre liv. Familiene våre må se på flaggdraperte kister som senkes ned i jorden. Millioner i dette landet som lever uten helsetjenester, jobber eller tilgang til utdanning må se på at denne regjeringen sløser over 450 millioner dollar per dag på denne okkupasjonen. Fattige arbeidere i dette landet sendes for å drepe fattige arbeidere i et annet land for å gjøre de rike rikere og uten rasismen ville soldatene innse at de har mer til felles med det irakiske folket enn de har med milliardærene som sender oss ut i krig.

Mens alle disse våpnene er opprettet og eid av regjeringen, er de ufarlige uten folk som er villige til å bruke dem.

Våre virkelige fiender er ikke i et fjernt land
Jeg kastet familier på gaten i Irak for å komme hjem og finne familier kastet på gaten i dette landet i denne tragiske og unødvendige tvangssalgskrisen, bare for å våkne og innse at våre virkelige fiender ikke er i et fjernt land, ikke folk hvis navn vi ikke kjenner, eller kulturer vi ikke forstår. Fienden er folk vi kjenner veldig godt til og folk vi kan identifisere oss med. Fienden er et system som lager krig når det er lønnsomt. Fienden er konsernsjefene som sier oss opp når det er lønnsomt; Det er forsikringsselskapene som nekter oss helsetjenester når det er lønnsomt; Det er bankene som tar fra oss våre hjem når det er lønnsomt. Våre fiender er ikke 5000 kilometer unna, de er her hjemme. Hvis vi organiserer oss og kjemper sammen med våre søstre og brødre, kan vi stoppe denne krigen, vi kan stoppe denne regjeringen, og vi kan skape en bedre verden.

Mike Prysner er amerikansk forfatter og fotograf i TeleSur , og medlem av  Party For Socialism and Liberation .