Hva vil du bli når du blir stor?

Denne artikkelen er også publisert på steigan.no i originalversjon på svensk.
Jeg synes denne artikkelen signert Kajsa Ekis Ekman er så treffende at jeg bare måtte oversette den til norsk. Jeg arbeider med livsstil og er på mange måter endringsagent i det at jeg bistår mennesker med å endre på livsstilsvaner. I dette ligger også hvordan du ser på deg selv, livet du lever, respekt, eller i noen tilfeller mangel på respekt for egne preferanser, mål og oppfattet mening med livet og den plassen du ønsker for deg selv. Som veileder har jeg møtt endel som er «skadet» av den rådende mentalitet av at  de har et «uforløst potensiale», at de «kan bedre» enn det livet de faktisk er ganske eller veldig fornøyd med.  Det fenomenet som pekes på i denne artikkelen (og den hun viser til i sin tekst) har etter min mening meget å si for dette.  Kari Jaquesson

Paradoksalt nok anses det som fint å ha vært arbeiderklasse,
men ikke å  bli det.

av Kajsa Ekis Ekman
Si at en barnehagelærer bestemmer seg for å bli IT-konsulent. Dette kalles å gjøre en klassereise «oppover». Hva mener man egentlig med dette «oppover»? Og hvorfor heter det det motsatte – en IT-konsulent som bestemmer seg for å bli barnehagelærer – «å gå ned» og møte mistenkelige blikk? Barnehelsepersonell er en drømmejobb, en nøkkelfunksjon i samfunnet – alle andre yrker er avhengige av at noen tar vare på barna – og absolutt ikke noe alle kan klare.

Men så fast sitter vi i klassesamfunnet at vi ikke kan se yrkene for det de egentlig er – bare plassen de har i lønnshierarkiet. Mange tvinger seg til å bli statsvitere eller advokater, selv om de er elendige på papirarbeid, men har en god hånd når det gjelder folk. I hjemmehjelpen kunne de vært vært lykkeligere og gjort en bedre jobb, men det kommer ikke på tale, fordi de er født til overklassen.

Og omvendt: Ungdom fra arbeidsklassehjem får rutinemessig forslag fra studierådgivere om å bli rørlegger, og innvandrerkvinner blir satt på barnearbeidskurs av arbeidsformidlingen, selv om de kanskje ikke er interessert i barn og vil være bedre egnet som politi. Som et resultat får vi et dårligere fungerende samfunn, hvor mange mennesker har jobber de ikke passer til.

Det blir ofte sagt at medmindre lønnen til administrerende direktører var så høy, ville ingen bli administrerende direktør. Snarere er det motsatt: strebere søker seg til slike jobber kun for pengenes skyld, og det fører til katastrofale resultater.

Som Per Sundgren skriver i et DN-innlegg:
Den dagen vi kan velge et yrke i henhold til det vi er interessert i, den dagen har vi avskaffet klassesamfunnet.

Paradoksalt nok anses det som fint å ha  vært en arbeiderklasse, men ikke å være det. Hvor mange intervjuer på ”Sommeråpent” har vel ikke handlet om en klassereise? Har du ikke en egen, kan du alltids låne foreldrene dine sin. Jo bedre personen har det i dag, jo mer blir fortiden saltet med elendighet i fortiden. Det har til og med blitt så så slående at Gustav Fridolin og Jonas Gardell, som ikke har hatt mangel på noe, automatisk skriver sine biografier i klassenereisens form. Mange er de som etter et halvt år i Hammarkullen* kommer fra «utkanten», selv om foreldrene deres er leger, og de regner med at majoritetssamfunnet antagelig ikke får det med seg.
Det er to problemer med dette. Den ene er at det blir uredelig. Disse menneskene snakker med en stemme som ikke er deres. De skjuler derfor at det er et vakuum i den offentlige samtalen, hvor arbeiderklassen i stadig mindre grad blir hørt.

De formidler budskapet om at arbeiderklassen er noe man skal vekk fra.

Det andre er at de formidler budskapet om at arbeiderklassen er noe man skal vekk fra. Men hvis alle tok en klassereise, ville jo hele samfunnet falle sammen! Noen må gjøre de viktige jobbene – men når den svenske Arbeidsformidlingen bevisst sluser innvandrere inn i arbeideryrker, uavhengig av utdanningen de har, har mange svensker kunnet klatre på deres bekostning. Men hvem gjør jobbene de forlot? De får sjelden prate på ”Sommeråpent».

Jeg vil derfor gjerne slå et slag for Anamarija Todorov, førskolelærer og dikter. Hennes diktsamling «Frøken Forever» handler om hverdagen i en førskole og gir et dobbeltbilde av et krevende yrke, som i seg selv er fullt av glede, men som omverdenen: myndigheter, sjefer og foreldre – se ned på fordi det ikke er høyt betalt. Tydeligere kan det ikke bli: så lenge klassesamfunnet eksisterer, er vi ikke frie til å velge våre yrker.

*Hammarkullen – drabantby bygget på slutten av 60-tallet. Blokkbebyggelsen har i senere tid blitt revet og det er bygget er lavhusbebyggelse.

Utdrag fra Per Sundgrens artikkel som Ekman viser til:
 (Per Sundgren er ordfører for stiftelsen Jämlikhetsfonden)

«Reduser sosial og økonomisk gap så mye som mulig. I et likeverdig samfunn kunne unge velge et yrke etter interesse og ikke styres av skjeve økonomiske forhold.»

«I vår litteratur utgjør disse (klasse) reisene et tilbakevendende innslag. Det går an å bevege seg oppover, om du anstrenger deg. Om du bare har den rette energien og talentet, vil du lykkes. Det deg det avhenger av. Jeg er enig i at denne mobiliteten oppover er noe positiv i samfunnet vårt, det ville definitivt vært verre dersom denne muligheten ikke var tilgjengelig. Likevel er det noe som skurrer.
Hvordan skal vi se på de som ikke gjør disse klassereisene? Kan det være at de ikke anstrenger seg, at de mangler talent? Ja, den konklusjonen ligger ikke langt unna. De hadde jo sjansen, men grep den ikke. Da får de skylde på seg selv.
Og så har vi de som gjør klassereisen nedover. Hvordan skal vi se på dem? De har sannsynligvis mislyktes. Vi leser ikke i avisene om datteren til legen som blir sykepleier eller advokatens sønn som blir snekker? Nei, den slags klassetur er snarere noe å skamme seg over. Her har vi sikkert en viktig årsak til den angsten og stresset som i dag rammer så mange unge mennesker.

Hvor kommer denne tankegangen fra? Det er en konsekvens av et klassesamfunn, hvor det alltid er finere å være nær toppen enn bunnen. I følgen denne tankegangen, sitter jo de som er på toppen der fordi de har anstrengt seg og har er talentfulle. De sosiale og økonomiske kløftene er rett og slett et uttrykk for rettferdighet.

Det er denne sosiale orden og denne tankegangen må vi forandre. Det er ingen naturlov som sier at samfunnet må organiseres på denne måten, men hvis de der oppe tjener to eller flere ganger mer enn de der nede, er det ikke rart at det er en streben oppover og at det anses å være finere å befinne seg være høyere opp på den sosiale stigen.

Sosial mobilitet burde i større grad forekomme horisontalt og i mindre grad vertikalt. I et slikt mer likeverdig samfunn, ville det ikke bli sett på som mislykkethet at legens sønn ble byggearbeider, eller professorens datter ble kokk.»

Bygningsarbeidere på Slussen i Stockholm. Foto: Hossein Salmanzadeh/TT